Foto: Leger Uten Grenser/Paulo Filgueiras
Hjem > Nyheter > Angrep på sykehus må stoppes og FNs sikkerhetsråd må følge sin egen resolusjon
Nyheter
29.09.2016 / 06.12.2017

Angrep på sykehus må stoppes og FNs sikkerhetsråd må følge sin egen resolusjon

Forrige uke ble verden vitne til et avskyelig angrep på en humanitærkonvoi av FN og Røde Kors, og på et angrep på et sykehus i nærheten av Aleppo.

Generalsekretær, Ban Ki Moon responderte med «Akkurat i det vi tror det ikke kan bli verre, synker verden bare enda dypere ned»

Dagens moderne krigføring kjenner ingen grenser. Det er et kappløp mot bunnen. Det nådeløse angrepet på Aleppo av syriske og russiske styrker de siste dagene – hvor ingen har fått mulighet til å evakuere, og hvor døde kropper ligger strødd i gatene- vitner om dette.

Tredje mai i år vedtok dette sikkerhetsrådet enstemmig Resolusjon 2286.

Dere, medlemmer av sikkerhetsrådet, lovet her å beskytte de sivile, sykehusene og klinikkene de trenger for å overleve.

Dere fattet vedtaket i kjølevannet av angrepet på Al Quds-sykehuset i Aleppo. Et angrep utført av syriske styrker og deres allierte. Det siste av mange i en rekke tilsvarende angrep.

Nå, fem måneder etter, har denne resolusjonen feilet og vi ser ingen endringer i sikte.

Dette reflekterer den manglende politiske viljen blant medlemslandene som kjemper i denne koalisjonen, samt dem som kjemper imot dem.

Vi kan ikke vente lenger.

Det er på tide å holde de løftene som ble gitt den dagen.

Siden resolusjonen ble vedtatt, har Leger Uten Grenser opplevd flere grusomme angrep.

Tidligere i august i år ble sykehuset vårt i Abs i Jemen ødelagt av et luftangrep ledet av den saudiarabiske koalisjonen. 19 mennesker ble drept, mange av disse var pasienter og hjelpearbeidere.

GPS-koordinasjonen til dette fullt operative sykehuset hadde blitt delt med de aktuelle partene, inkludert saudiarabisk militære.

Det viste seg å være meningsløst.   

Dette var det fjerde angrepet mot et Leger Uten Grenser- støttet sykehus i Jemen på under ett år – hvor 32 mennesker ble drept og 51 skadet. Vårt team måtte derfor trekke seg ut av nordområdene i Jemen. Vi måtte etterlate områder som har behov for helsehjelp. Situasjonen ble ytterlige forverret på grunn av Saudi-Arabias teppebombing. Uaktsomheten og de løse reglene denne koalisjonen opererer med gjør at denne krigen skiller seg ut.

Mange av angrepene har blitt avfeid som en feil, en feil begått i kampens hete.

Vi avviser bruk av ordet feil i denne sammenhengen.

I Syria stopper angrepene aldri. Legene i Aleppo er nødt til å koble fra sine svakeste pasienter fra respiratorer så andre skal ha større sjanse for å overleve. Dette på tross av at respiratorene er ment for akkurat de svakeste. Dette er en desperat, desperat måte å utøve medisinsk hjelp på.

Aleppo er beleiret, våre syriske kollegaer blir værende.  De forteller oss at de vil dø der, med sine pasienter. Det er bare et spørsmål om tid før deres egen tid kommer. 

Vi raser over mangelen på kontroll over fiendtlighetene som utspiller seg. Det å bombe sykehus er et valg. Det er metode i denne galskapen.

I både Jemen og Syria, har fire av fem av de permanente medlemslandene i dette sikkerhetsrådet vært innblandet i angrepene.

I en tid hvor antiterrorisme former krig, er det blitt utstedt en rett til å drepe. Vi ber dere nå – igjen - om å inndra denne retten.

Inndra denne retten, uansett om fiender deres mottar medisinsk behandling som en følge av deres angrep.  

Å gi slipp på medisinsk upartiskhet kan ikke bli normen. Militære handlinger og humanitære behov må balanseres.

Det å angripe sykehus og helsearbeidere er et krav vi fraviker. Det må gjøres klart og tydelig-  i alle militærhåndbøker, stridsregler og i standard operasjonsprosedyrer.

Altfor ofte blir slike angrep rettferdiggjort med påstander om et sykehus er et «kommando- og kontrollsenter»

For å stoppe dette, trenger noen å bli stilt til ansvar.

Vi må få uavhengige granskninger.  

Granskningene kan ikke gjennomføres av dem som står bak.  

Jeg overleverer dette budskapet til dere her i dag, nesten ett år siden ødeleggende angrepet på Leger Uten Grenser sykehus i Kunduz, Afghanistan. Utført av amerikanske styrker. Vi venter fremdeles på en uavhengig granskning av hvorfor 42 pasienter, ansatte og hjelpearbeidere ble drept. Drept mens de utførte eller mottok livreddende hjelp.

Vi henvender oss til dere nå med ønske om at dere umiddelbart setter i gang og implementerer deres egne vurderinger og anbefalinger- og spesielt behovet for å sette i gang en uavhengig og effektiv granskning.

Vi ber også innstendig om at generalsekretæren utnevner et spesielt mandat som gjør at angrep mot sykehus, helsepersonell og pasienter må bli dokumentert og innrapportert.

Straffeunndragelse må opphøre. Dette kan kun gjennomføres gjennom politisk press og at de ansvarlige blir stilt til ansvar.

Kort fortalt, iverksett deres egen resolusjon.

Stopp bombing av sykehus.

Stopp bombing av helsearbeidere.

Stopp bombing av pasienter.

Takk.

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Leger Uten Grenser/Paulo Filgueiras
Hjem > Nyheter > Angrep på sykehus må stoppes og FNs sikkerhetsråd må følge sin egen resolusjon
Nyheter
29.09.2016 / 06.12.2017

Angrep på sykehus må stoppes og FNs sikkerhetsråd må følge sin egen resolusjon

Forrige uke ble verden vitne til et avskyelig angrep på en humanitærkonvoi av FN og Røde Kors, og på et angrep på et sykehus i nærheten av Aleppo.

Generalsekretær, Ban Ki Moon responderte med «Akkurat i det vi tror det ikke kan bli verre, synker verden bare enda dypere ned»

Dagens moderne krigføring kjenner ingen grenser. Det er et kappløp mot bunnen. Det nådeløse angrepet på Aleppo av syriske og russiske styrker de siste dagene – hvor ingen har fått mulighet til å evakuere, og hvor døde kropper ligger strødd i gatene- vitner om dette.

Tredje mai i år vedtok dette sikkerhetsrådet enstemmig Resolusjon 2286.

Dere, medlemmer av sikkerhetsrådet, lovet her å beskytte de sivile, sykehusene og klinikkene de trenger for å overleve.

Dere fattet vedtaket i kjølevannet av angrepet på Al Quds-sykehuset i Aleppo. Et angrep utført av syriske styrker og deres allierte. Det siste av mange i en rekke tilsvarende angrep.

Nå, fem måneder etter, har denne resolusjonen feilet og vi ser ingen endringer i sikte.

Dette reflekterer den manglende politiske viljen blant medlemslandene som kjemper i denne koalisjonen, samt dem som kjemper imot dem.

Vi kan ikke vente lenger.

Det er på tide å holde de løftene som ble gitt den dagen.

Siden resolusjonen ble vedtatt, har Leger Uten Grenser opplevd flere grusomme angrep.

Tidligere i august i år ble sykehuset vårt i Abs i Jemen ødelagt av et luftangrep ledet av den saudiarabiske koalisjonen. 19 mennesker ble drept, mange av disse var pasienter og hjelpearbeidere.

GPS-koordinasjonen til dette fullt operative sykehuset hadde blitt delt med de aktuelle partene, inkludert saudiarabisk militære.

Det viste seg å være meningsløst.   

Dette var det fjerde angrepet mot et Leger Uten Grenser- støttet sykehus i Jemen på under ett år – hvor 32 mennesker ble drept og 51 skadet. Vårt team måtte derfor trekke seg ut av nordområdene i Jemen. Vi måtte etterlate områder som har behov for helsehjelp. Situasjonen ble ytterlige forverret på grunn av Saudi-Arabias teppebombing. Uaktsomheten og de løse reglene denne koalisjonen opererer med gjør at denne krigen skiller seg ut.

Mange av angrepene har blitt avfeid som en feil, en feil begått i kampens hete.

Vi avviser bruk av ordet feil i denne sammenhengen.

I Syria stopper angrepene aldri. Legene i Aleppo er nødt til å koble fra sine svakeste pasienter fra respiratorer så andre skal ha større sjanse for å overleve. Dette på tross av at respiratorene er ment for akkurat de svakeste. Dette er en desperat, desperat måte å utøve medisinsk hjelp på.

Aleppo er beleiret, våre syriske kollegaer blir værende.  De forteller oss at de vil dø der, med sine pasienter. Det er bare et spørsmål om tid før deres egen tid kommer. 

Vi raser over mangelen på kontroll over fiendtlighetene som utspiller seg. Det å bombe sykehus er et valg. Det er metode i denne galskapen.

I både Jemen og Syria, har fire av fem av de permanente medlemslandene i dette sikkerhetsrådet vært innblandet i angrepene.

I en tid hvor antiterrorisme former krig, er det blitt utstedt en rett til å drepe. Vi ber dere nå – igjen - om å inndra denne retten.

Inndra denne retten, uansett om fiender deres mottar medisinsk behandling som en følge av deres angrep.  

Å gi slipp på medisinsk upartiskhet kan ikke bli normen. Militære handlinger og humanitære behov må balanseres.

Det å angripe sykehus og helsearbeidere er et krav vi fraviker. Det må gjøres klart og tydelig-  i alle militærhåndbøker, stridsregler og i standard operasjonsprosedyrer.

Altfor ofte blir slike angrep rettferdiggjort med påstander om et sykehus er et «kommando- og kontrollsenter»

For å stoppe dette, trenger noen å bli stilt til ansvar.

Vi må få uavhengige granskninger.  

Granskningene kan ikke gjennomføres av dem som står bak.  

Jeg overleverer dette budskapet til dere her i dag, nesten ett år siden ødeleggende angrepet på Leger Uten Grenser sykehus i Kunduz, Afghanistan. Utført av amerikanske styrker. Vi venter fremdeles på en uavhengig granskning av hvorfor 42 pasienter, ansatte og hjelpearbeidere ble drept. Drept mens de utførte eller mottok livreddende hjelp.

Vi henvender oss til dere nå med ønske om at dere umiddelbart setter i gang og implementerer deres egne vurderinger og anbefalinger- og spesielt behovet for å sette i gang en uavhengig og effektiv granskning.

Vi ber også innstendig om at generalsekretæren utnevner et spesielt mandat som gjør at angrep mot sykehus, helsepersonell og pasienter må bli dokumentert og innrapportert.

Straffeunndragelse må opphøre. Dette kan kun gjennomføres gjennom politisk press og at de ansvarlige blir stilt til ansvar.

Kort fortalt, iverksett deres egen resolusjon.

Stopp bombing av sykehus.

Stopp bombing av helsearbeidere.

Stopp bombing av pasienter.

Takk.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid