– Det var ingen selvfølge innad internasjonalt at vi skulle ta imot prisen, ettersom vi først og fremst er en medisinsk nødhjelpsorganisasjon. Vi er ingen fredsorganisasjon, vi forholder oss til konsekvensene av krig. At vi ikke bidrar til fredsprosesser, var begrunnelsen til deler av ledelsen i organisasjonen for hvorfor de ikke skulle ta den imot, sier lege Morten Rostrup, som var med på å starte opp Leger Uten Grenser i Norge, og som selv var til stede under fredsprisen i 1999.

Det ble likevel bestemt at Leger Uten Grenser skulle ta imot prisen, og de som mottok prisen i salen brukte anledningen til å protestere mot Russlands bombing av Groznyj i Tsjetsjenia i 1999. Alle fra Leger Uten Grenser hadde t-skjorter hvor det sto skrevet «Stopp bombingen av Grozny» på russisk. 

– Jeg står her i dag og ber den russiske ambassadøren, og gjennom han - president Yeltsin - om å stoppe bombingen av forsvarsløse sivile i Tsjetsjenia. Hvis stater har et ansvar i konflikt og krig, angår brudd på humanitærretten, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten oss alle, sa James Orbinsky, daværende president i Leger Uten Grenser, tidlig i talen.

Han fortsatte deretter å sette fokus på en annen sentral del av arbeidet til Leger Uten Grenser. For i tillegg til å gi medisinsk nødhjelp der nøden er størst, er vi også pliktige til å fortelle om det vi ser i felt: urettferdighet, maktmisbruk og overgrep som rammer våre pasienter.

– Taushet forveksles ofte med nøytralitet, og har blitt fremstilt som et premiss for å utføre humanitært arbeid. Leger Uten Grenser ble grunnlagt i opposisjon til denne hypotesen. Vi kan ikke være sikre på at ord alltid redder liv, men vi vet med sikkerhet at taushet dreper, sa Orbinsky. 

Det er et sitat vi ofte refererer til når vi snakker om glemte kriser. Et sitat som fremdeles er like gjeldende, 20 år etter. 

Dette gjelder spesielt i glemte kriser - de millionene av mennesker som lider og ikke får oppmerksomhet i mediene. Leger Uten Grenser ble startet av leger og journalister fordi vi, i tillegg til å gi livreddende nødhjelp, er forpliktet til å snakke ut om det vi er vitne til. Glemte kriser kan være mennesker som ikke har tilgang på livreddende medisiner og vaksiner, mennesker som ikke får humanitærhjelp, land eller områder med manglende helsesystemer eller mennesker som blir utsatt for vold og overgrep.

Les hele talen her

Glemte kriser 2019

I 1999 valgte vi å sette fokus på bombing av sivile i Tsjetsjenia. I dag ønsker vi å sette fokus på handlingsrommet for å kunne utføre humanitært arbeid i krigs- og konfliktområder. Dette innebærer blant annet angrep på helsearbeidere, klinikker og sykehus. Lange, ødelagte og farlige reiseveier til nærmeste helsehjelp gjør at pasienter i konfliktområder kan risikere å komme for sent.  

– Da jeg begynte mitt humanitære arbeid i 1996, ble jeg fortalt at sykehuset var det tryggeste stedet du kunne være i en konflikt. De siste årene har jeg sett at dette ikke lenger er tilfelle. Etter min erfaring har angrep på sykehus og humanitærhjelp blitt mer vanlig. Utviklingen er skremmende, sier Rostrup.

Konsekvensene er livsfarlige

Bare i Syria i 2016 var det 71 angrep på 32 sykehus og klinikker vi støttet i landet. Seks av våre sykehus og klinikker i Jemen har også blitt bombet de siste fire årene, og to av angrepene førte til at 20 ble drept og 32 skadet. I 2017 var det gjennomsnittlig tre angrep i måneden mot Leger Uten Grensers helsepersonell, sykehus, klinikker og kjøretøy i Den sentralafrikanske republikk, til sammen nesten 40 hendelser på ett år. Ett angrep var så alvorlig at man måtte evakuere og stenge prosjektet midlertidig. Dette i et område hvor hundretusener av mennesker er avhengig av helsetjenestene våre.

Les om angrepet på sykehuset i Hajjaj, Jemen

I Afghanistan har Leger Uten Grenser opplevd to av de mest alvorlige angrepene mot helsearbeidere og sykehus. I 2004 ble fire ansatte drept og i 2015 ble sykehuset vårt i Kunduz brutalt angrepet av amerikanske bombefly. 44 mennesker ble drept. 

Les om angrepet i Kunduz

– Angrep på hjelpearbeidere får store konsekvenser for sivilbefolkningen. Hvis sikkerheten til våre ansatte og pasienter trues blir vi enten nødt til å evakuere midlertidig, eller å permanent stenge prosjekter. I verste fall må vi trekke oss helt ut. Tilgang til helsehjelp i flere krigs- og konfliktområder er allerede utfordrende, og hvis handlingsrommet for uavhengig humanitærhjelp blir ytterligere innskrenket er det først og fremst pasientene våre som lider, sier Rostrup.

Les mer om angrep på sykehus

Les siste nytt fra vårt arbeid i Syria