Før antibiotika ble oppdaget for nesten hundre år siden, døde folk fra sykdommer og småskader som i dag enkelt kan behandles med en antibiotikakur. Antibiotika var et medisinsk mirakel som siden har reddet millioner av liv verden over. Men hva skjer når antibiotika slutter å fungere?  

Hva er antibiotikaresistens og hvorfor er det farlig?   

Bakterier er tilpasningsdyktige. Jo flere ganger en bakterie blir behandlet med antibiotika, desto større er sannsynligheten for at den greier å overleve kuren –  den blir antibiotikaresisent. Heldigvis har vi flere typer antibiotika.

Antibiotika er et samlebegrep som brukes om alle medisiner som bekjemper bakterier. Selv om én type antibiotika ikke fungerer, betyr det ikke at man er resistent mot all antibiotika.  
I mange land brukes det i dag altfor mye antibiotika. Det kan være mange årsaker til dette.

Et problem kan være at leger ukritisk skriver ut antibiotika til pasienten, og at de ikke vet nok om hva et overforbruk kan føre til. Et annet problem oppstår når man ikke vet hvilken type bakterie som har ført til infeksjonen, og derfor bruker feil antibiotika som ikke er effektiv nok. Et annet problem er at antibiotika i mange land er for lett tilgjengelig, for eksempel at det kan kjøpes reseptfritt på apotek.

Artikkelen fortsetter under bildet

Antibiotikaresistens i konfliktområder 

Leger Uten Grenser jobber mye med antibiotikaresistens i Midtøsten der det er, eller nylig har vært konflikt. Antibiotikaresistens er et stort og samtidig økende problem i konfliktområder. En av grunnene er at antibiotika brukes mye på krigsskadde pasienter.  

– Kuler og splinter lager åpne sår og bakterier kommer lett til. Tråkker du for eksempel på en landmine, kommer sand og jord inn i såret med en gang. Risikoen for infeksjon er veldig høy, sier lege Jorgen Stassijns, som leder Leger Uten Grensers arbeid mot antibiotikaresistens.

Helsevesenet er også under stort press i konfliktområder. Om ikke sår blir behandlet tidlig nok, øker dette også sannsynligheten for at det blir infisert. Krigsskadde pasienter må ofte operere. Hvis legen ikke får sjekket hvilken bakterie som har ført til infeksjonen, kan pasienten bli gitt feil type antibiotika.  
 

Forebyggende arbeid  

Leger Uten Grenser jobber på flere måter for å redusere antibiotikaresistens i Midtøsten.

Laboratorier

På laboratorier kan man finne ut av hvilken bakterie som forårsaker infeksjonen, og hvilken antibiotika bakterien er resistent mot. Sykehuset i Amman i Jordan er et av få sykehus i området som har et slikt laboratorium. 

– De fleste pasientene vi behandler på dette sykehuset er antibiotikaresistente. Alle pasientene på sykehuset kommer fra krigsområder der de ofte har fått feil type antibiotikahandling. Ved å ta prøver av infiserte bein og bløtvev finner vi ut hvilken type antibiotika som hjelper mot infeksjonen. Vi hjelper også legene å bestemme riktig dose som trengs for at infeksjonen skal gå over, sier May Al Asmar, som er leder for laboratoriet ved Leger Uten Grensers sykehus i Amman. 

Det er ikke lett å åpne laboratorier i konfliktrammede områder. Selv om utstyret ikke er dyrt, trengs det høyt kvalifisert arbeidskraft med spesialistutdannelse og godt innarbeidete kunnskaper om smittevern, som er viktig for å forhindre spredningen av resistente bakterier. Leger Uten Grenser jobber med å åpne flere slike laboratorier. Vi gir også råd til eksterne aktører om hvordan de kan øke kompetansen på deres laboratorier.  

Artikkelen fortsetter under bildet

Opplæring av helsearbeidere

For å redusere feilmedisinering driver vi opplæring til leger om riktig antibiotikabruk. Det er viktig å være klar over hvilken type antibiotika og dosering som bør skrives ut. Det er ikke alltid lett å vite, ettersom antibiotikaresistens gjør arbeidet mer komplisert.  

– Før vi jobbet med Leger Uten Grenser ga vi samme type antibiotika etter hver lignende operasjon, uten å ta hensyn til hva slags infeksjon pasienten hadde. Nå vet vi mer om antibiotikaresistens, og hva slags antibiotika som trengs når, sier legen Marwa Qasim Mohammed, en av legene som har fått opplæring om antibiotikabruk av Leger Uten Grenser.  

Smitte- og forebyggingsarbeid  

På sykehus der flere pasienter allerede har antibiotikaresistente bakterier er det svært viktig med smitte- og forebyggingsarbeid for å hindre videre spredning til andre pasienter eller helsepersonell.  

– Det viktigste for å hindre smitte er å sørge for god hygiene på sykehuset, sier Fatima Salim, som leder smitte- og forebyggingsarbeidet ved postoperativ avdeling på Leger Uten Grensers sykehus i Mosul i Irak.  

To år etter voldelige kamper utspilte seg i byen, opplever fortsatt mange innbyggere at helsetilbudet ikke strekker til. Kamphandlinger førte blant annet til at 9 av 13 offentlige sykehus ble delvis skadet. Mange pasienter på Leger Uten Grensers sykehus i Mosul har allerede antibiotikaresistente bakterier. Spesielt i krigs- og konfliktrammede land kan dette være en utfordrende jobb. 

– Kapasiteten på sykehuset i Mosul er begrenset, og det er nesten umulig å gjennomføre alle tiltakene vi ønsker. På mange sykehus finnes det heller ikke gode nok rutiner, utstyr mangler og helsepersonellet mangler bevissthet rundt problematikken, fortsetter Fatima.   

Artikkelen fortsetter under bildet

Helseforebyggende arbeid mot overforbruk og smittevern 

En stor utfordring i land der det er et overforbruk av antibiotika, er pasientene selv. I land der man er vant til å ha nærmest ubegrenset tilgang til antibiotika, er det ikke alle som vil akseptere at dette endres.   

– Mange pasienter klager hvis de ikke alltid får tilbud om antibiotika. Jeg forklarer dem alltid at antibiotika bare skal benyttes når det virkelig trengs, sier Amal Abed, som arbeider med helseforebyggende arbeid på sykehuset i Gaza i Palestina.

På sykehuset i Gaza behandler Leger Uten Grenser nesten utelukkende pasienter med skuddsår de har fått under protester på grensa til Israel. Med slike skader er det spesielt viktig med en nøye vurdering av antibiotikabruk. Forebyggende arbeid for å hindre spredning av resistente bakterier kan være vanskelig for mange. Dette kan blant annet innebære flere uker i isolasjon på enerom. 

– Pasienter blir bekymret når de blir fortalt at de må isoleres fordi de har antibiotikaresistente bakterier. Vi forteller dem at de fortsatt kan få besøk og at de kan forlate rommet så lenge de tar noen få forholdsregler. Hvis de for eksempel tar på seg kjortel og vasker hendene sine godt, kan de gå ut av rommene sine, sier Amal, som ser effekten av arbeidet hun gjør.

– Jeg blir veldig glad når jeg ser at pasienter videreformidler informasjon til nye pasienter, til andre i lokalsamfunnet og til skadde, fortsetter hun.  

Artikkelen fortsetter under bildet

Veien fremover  

Det er ikke bare på sykehus eller helseklinikker hvor smittevern er viktig, det er et samfunnsproblem. I Leger Uten Grenser gjør vi det vi kan for å bekjempe feil bruk av antibiotika på våre sykehus og klinikker, men vi har liten innvirkning på det private helsevesenet, som i mange land dominerer helsesektoren.

– Mesteparten av antibiotika brukes ikke engang til medisinsk behandling, men på husdyr og jordbruk, hvor vi i Leger Uten Grenser ikke har en stemme. Det vi gjør i våre prosjekter kan utgjøre en stor forskjell der, men det trengs mye mer for å bekjempe problemet med antibiotikaresistens i sin helhet, sier Jorgen Strassijns.

Selv om antibiotikaresistens er et komplekst problem med mange utfordringer, fortsetter Leger Uten Grenser sin innsats mot antibiotikaresistens. Antibiotika er altfor viktig – for pasienter og legene våre – til at vi kan gi opp denne kampen.