develop free website

DE GLEMTE
MENNESKENE 
I KENYAS EVIGE FLYKTNINGLEIR


217.000 mennesker bor fremdeles i flyktningleiren som ble opprettet for nesten 30 år siden. Hvordan er det å tilbringe mesteparten av livet i en flyktningleir med konstant uvisshet om fremtiden?

På det meste bodde det nesten én halv million flyktninger i det som tidligere var verdens største flyktningleir i verden nordøst i Kenya.


De aller fleste var menn, kvinner og barn som hadde flyktet fra vold og konflikt i nabolandet Somalia. 


Nå er det rundt 30 år siden leiren ble opprettet, og rundt 217.000 mennesker bor i Dadaab i dag, som består av tre flyktningleirer: Hagadera, Ifo og Dagahaley. 


De fleste kan ikke få arbeid, de kan ikke bevege seg fritt utenfor leirene, og nesten alle er avhengige av humanitær hjelp for å overleve. 


Det er store helsebehov som ikke blir ivaretatt og pasientene våre forteller at humanitærhjelpen blir mindre for hvert år. 


Dårlige vann- og sanitærforhold gjør at faren for sykdomsutbrudd henger over befolkningen konstant.


I 2019 var det to kolerautbrudd, og i løpet av juni 2020 hadde ti mennesker fått påvist covid-19.


Mange har levd hele, eller største delen av livet sitt i leirene. Den vedvarende usikkerheten går også utover flyktningenes mentale helse. 


Hvordan kan det ha seg at det som var en nødløsning på en akutt krise, nå har gått over til å bli en 30 år gammeø glemt og kronisk krise?


217000

mennesker bor 
i Dadaab
(FN 2020)

60

prosent er 
barn 
(FN 2020) 

Hvorfor flyktet så mange til Kenya? 


En histore i bilder.

Borgerkrig i Somalia

Fra Mogadishu i Somalia 1991. Fotograf: Carl Cordonnier

Borgerkrigen i Somalia startet i 1991 og endret sikkerhetssituasjonen dramatisk i provinsen nordøst i landet. Den sittende presidenten ble i starten av året tvunget til å gi fra seg makten. Det var deretter harde kamper mellom rivaliserende grupper om å overta. Regjeringen kollapset, uten at noen formelt tok over. Leger Uten Grenser startet å jobbe i Somalia i 1979, men usikkerhet i landet har gjort at vi har måttet trekke oss ut flere ganger. På bildet ser du lege Marc Gastellu som jobbet på Medina-sykehuset i Mogadishu hvor vi i 1991 utførte krigskirurgi på skadde pasienter. Svært mange somaliere valgte å flykte fra borgerkrigen i Somalia, mange reiste til nabolandet Kenya. 

Sultkatastrofe i Somalia

Fra Somalia i 1992. Fotograf: Remco Bohle

Mellom 1991 og 1993 ble landet rammet av en sultkatastrofe. Dette på toppen av den blodige borgerkrigen. Rundt 300.000 mennesker flyktet mot grensen til Kenya i denne perioden. De fleste flyktet milevis til fots og inn mot den øde savannen nordøst i Kenya. I 1993 bodde det rundt 200.000 flyktninger i flyktningleirer i Dadaab. Leger Uten Grenser advarte om desperat mangel på mat og helsehjelp til flykningene. Vi startet arbeidet vårt med å gi helshjelp i Dadaab kort tid etter at flyktningleirene ble opprettet, og vi har aldri dratt. I dag driver vi blant annet et stort sykehus hvor vi tilbyr omfattende helsehjelp innenfor flere områder. 

Ingen mulighet for å reise tilbake 

Fra Kenya i 2001. Foto: Andrea Vallerani

Ti år etter pågikk fremdeles krigen i Somalia, som hadde ført til enorme lidelser for sivilbefolkningen. Mange ble utsatt for vold, tvunget på flukt, sultet og det var store helsebehov som ikke ble dekket. Dette året behandlet Leger Uten Grenser på ett sykehus rundt 500 mennesker for krigsskader i måneden. Landet ble regelmessig rammet av sykdomsutbrudd og det var kronisk matmangel. Rundt to millioner mennesker ble tvunget på flukt i eget land, og 440.000 flyktet til nabolandene. Mange flyktet til Kenya og ble boende i Dadaab. På bildet ser du en somalsk kvinne foran et provisorisk hjem i Dadaab, som viser hvordan mange av flyktningene bodde. 

Flom og ødeleggelser 

Fra Kenya 2006. Foto: Leger Uten Grenser

Ekstremregn førte til flom og store ødeleggelser nordøst i Kenya mot slutten av 2006. Leger Uten Grenser måtte bruke helikoptre for å få utstyr og hjelp til noen av de mest isolerte områdene i regionen. Dette året bodde det rundt 140.000 flyktninger i Dadaab, og flommen gjorde det vanskeligere å gi humanitær hjelp i leirene. Flere av de provisoriske hjemmene ble skadet, og det ble forsinkelser i matutlevering. Når det flommer over av vann i flyktningleirer med dårlige sanitærforhold, er risikoen for utbrudd av kolera og andre vannbårne sykdommer høy og potensielt livsfarlig. Det har vært mange kolerautbrudd i Dadaab, senest to i 2019. Kolera er enkelt å behandle, om man får helsehjelp i tide. Men sykdommen kan være dødelig uten behandling. 

Kritisk overbefolkede leirer

Fra Kenya i 2009. Foto: Spencer Platt/Getty Images)


En sikkerhetsvakt prøver å roe ned hundrevis av mennesker som desperat forsøker å reise til en mindre overfylt leir i Dadaab. I 2009 besto Dadaab-komplekset av tre leirer: Dagahaley, Ifo og Hagadera. Rundt 5000 mennesker ankom leiren hver måned og den huset til sammen rundt 290.000 mennesker. Det var tre ganger så mange som leirene hadde kapasitet til. Altfor mange manglet et ordentlig sted å bo og tilgang på nok rent vann og toaletter. Leger Uten Grenser utførte rundt 150 pasientkonsultasjoner daglig, vaksinerte og behandlet barn mot underernæring. I april dette året så teamene våre kritisk høye nivåer av akutt underernæring, samtidig som matrasjonene ble mindre. Situasjonen var kritisk, og flere og flere flyktninger ankom leirene. 

Truer med å stenge leiren ned

Fra Kenya 2016. Foto: 

I 2016 var Dadaab verdens største flyktningleir. I begynnelsen av mai dette året varslet kenyanske myndigheter at de ville stenge flyktningeleiren. Det var ikke første gang trusselen om nedstenging ble annonsert.  Rundt 277.000 mennesker sto nok en gang i fare for å bli tvunget på flukt, uten noe annet alternativ enn å returnere tilbake i Somalia. Det var noe de aller færreste av de Leger Uten Grenser snakket med ønsket. Vi fordømte at leiren skulle stenges fordi det ikke var noen trygge steder for flyktningene å dra. Stengingen av leiren ble utsatt flere ganger. Året etter bestemte høyesterett i Kenya at stengingen av leiren var i strid mot grunnloven og landets internasjonale obligasjoner. I dag bor det rundt 220.000 mennesker i leirene. 

Hvorfor reiser ikke flyktningene tilbake til Somalia? 

I desember 2014 opprettet FN sammen med kenyanske og somalske myndigheter en "frivillig retur-avtale" for de flyktningene i Dadaab som ønsket å reise tilbake til Somalia. 


Når kenyanske myndigheter truet med å stenge ned leiren i 2016, var de eneste alternativene å reise tilbake til Somalia eller flykte videre. Dette var noe Leger Uten Grenser gikk hardt ut mot, og fordømte at leiren skulle stenges ned uten noen trygge løsninger for flyktningene. 


Samme år utførte Leger Uten Grenser en undersøkelse hvor 838 beboere (53 prosent menn og 47 prosent kvinner) fra Dagahaley-leiren deltok. Her svarte nesten ni av ti at de ikke ønsket å reise tilbake til Somalia fordi de mente landet var utrygt. 


97 prosent mente også at det var høy fare for å bli utsatt for seksualisert vold om de måtte vende tilbake. Dette gjaldt både for menn og kvinner.


Undersøkelsen representerte ikke i nærheten av alle som bor i Dadaab. Likevel ga den en indikaksjon på at mange fryktet å reise tilbake til hjemlandet sitt.


Leirene ble aldri stengt, men rundt 80.000 somalere benyttet seg av returavtalen og har vendt tilbake til Somalia siden 2014.

Hva var reaksjonene når de truet
 med å stenge ned leiren? 


Denne videoen er fra 2016.  Teamene våre møtte sterke reaksjoner fra flyktningene da Kenyanske myndigheter sa de skulle stenge ned leiren. 

Hvordan er det å leve i en flyktningleir? 

Alle bildene er tatt av Foto: Paul Odongo / Leger Uten Grenser

Mange av de som bor i Dadaab er født eller oppvokst i leiren, noen kom som barn, andre som voksne. Det som er felles for mange er er manglende håp for fremtiden.


Leger Uten Grenser utfører rundt 5500 mentalhelsekonsultasjoner hvert år i Dadaab-leiren.


Da det ble annonsert at leiren kanskje skulle stenges i 2016 opplevde teamene våre at langt flere pasienter slet med alvorlig angstlidelser. Noen få måtte vi behandle fordi de forsøkte å ta sitt eget liv. 


Mange forteller at de er livredde for å bli tvunget tilbake til hjemlandet sitt, og mange har heller aldri vært i Somalia. 


Abdia er en av de som flyktet til Kenya med mann og barn. Hun jobber som fødselshjelper for Leger Uten Grenser, og har levd i leiren siden den ble opprettet for snart 30 år siden. 


Abdias (65) historie



Abdia er fødselshjelper og flyktet til Kenya i 1991. Hun har født og oppdratt barn i leiren. Mannen hennes og to av barna hennes mistet livet i Dadaab. Livet som gammel er utfordrende, og hun har liten tro på at hun en dag vender tilbake til Somalia.

Abdia er et kjent ansikt i Dagahaley-leiren der hun har tilbragt de siste nesten 30 årene. Hun er en tradisjonell fødselshjelper og jobber for Leger Uten Grenser. 


Hun flyktet fra Somalia i 1991 med mannen sin og deres seks barn.


Til sammen har hun født ti barn, men mistet seks. Fire av de døde kort død etter fødsel.


Et annet barn ble knivdrept i leiren, og en av sønnene ble drept i Somalia etter at han ble rekruttert av Al-Shabaab.


Mannen hennes døde i leiren når yngstebarnet var bar tre år. Den yngste datteren hennes er i dag 27 år, men Abdia bor nå hos niesen sin. 

– Jeg startet som fødselshjelper i Somalia da jeg var 18 år gammel, og fortsatte med det etter at jeg flyktet til Dadaab i Kenya for snart 30 år siden. I begynnelsen assisterte jeg fødsler for de som ønsket å føde hjemme og sørget for at de som ønsket å føde på sykehuset kom seg dit. På den tiden fraktet vi kvinnene på esler, men i dag har Leger Uten Grenser taxier som kommer når vi ringer dem. Det er mye som har forandret seg de siste 30 årene. For 20 år siden var livet mye bedre enn det er i dag. Matrasjonene er veldig små, og for meg som er gammel og uten noen til å ta vare på meg, er det veldig vanskelig. Vi kan ikke bevege oss fritt og tjenestene i leiren er dårligere i dag. Det er mye press fra kenyanske myndigheter om å stenge leirene og FN gjør ikke nok. Det gjør at jeg ikke tror leiren vil være her om fem år. De siste elleve årene har FN kontaktet oss her og der angående muligheten for å flytte oss til et annet sted, men ingenting skjer. Jeg tror heller ikke det er noe som venter meg i Somalia.  

Seks av ti av de som bor i Dadaab er barn, i følge FN. Mange er født og oppvokst i leirene.


Det vil si at de ikke kjenner til noe annet liv enn livet i en flyktningleir. Flere av de som vokste opp i leiren for 20-30 år siden forteller at tilgang til skole og andre tjenester for barn er blitt dårligere de siste årene.


Bare litt over halvparten av barna er skrevet inn på skole, ifølge FNs høykommisær for flyktninger. 


Det er vanskelig å skulle forestille seg fremtiden for barna sine når mulighetene er så få.  


Flyktningleirer blir som regel opprettet som en midlertidig løsning på et akutt problem, men Dadaab har nå eksisiert i snart tre tiår, og fremdeles uten noen løsning for de 230.000 menneskene som bor der.


Gamle, voksne, unge og barn, mennesker i alle aldre, har liten mulighet til å reise ut av leirene for å få et bedre liv. 

Fatuma med Abdirahman (4) og Abdullahi (2) 

 
De to brødrene er født i Dadaab, og begge har sukkersyke. Det betyr at de må få insulin to ganger daglig hele livet. 

Abdirahmam, også kalt Abdi, ble diagnostisert med diabetes da han var ni måneder gammel.


Moren, Fatuma, tok han med til en helsepost etter at han tisset mye og virket svak. Det er et av symptomene på diabetes, som også kalles sukkersyke.


Fatuma ble overrasket over sønnens diagnose fordi de ikke hadde noen famliehistorikk med sykdommen, og hun trodde også at dette var en sykdom som rammet eldre mennesker.


Sjokket ble derfor enda større da den andre sønnen hennes, Abdullahi, utviklet samme symptomer som Abdi.


Hun forteller at livet aldri ble det samme igjen etter at hennes to sønner ble syke, og at hun bekymrer seg konstant over fremtiden deres. 

– Dette er barn som ikke vet hvor alvorlig sykdommen deres er. Noen ganger når jeg skal gi dem insulin løper de av gårde, og jeg må jage etter dem. Når de ser sprøyten vrir de seg ofte unna, og noen ganger får jeg ikke gitt dem alt første gang, og derfor må jeg stikke dem to ganger. Det er svært vanskelig å vite hvordan barn føler, og noen ganger er jeg redd de ikke greier å fortelle hvordan de egentlig har det. De gråter mye. Det er også vanskelig å vite når de har høyt eller lavt sukkernivå. Den yngste er vanskeligere enn den eldste. Abdi har nå blitt mer vant til sykdommen sin, og insulinsprøyte er en del av den daglige rutinen hans. Leger Uten Grenser gir oss svært god helsehjelp. Jeg håper de kan diskutere med andre aktører om hvordan det er for barn å vokse opp her. Det bekymrer meg også når jeg hører rykter om at leiren skal stenge ned. Hva vil skje med oss, med mine barn og tilstanden deres? 

Det er mange av de unge voksne i Dadaab som kom til Kenya da de flyktet med familien sin som barn. Mange har vonde minner om vold og krig i hjemlandet Somalia, men mesteparten av livet sitt har de tilbragt i Dadaab. 


Selv om livet i en flyktningleir er vanskelig og utfordrende, går mye av livet som normalt. De fleste gifter seg og stifter familie. Hvert år assistererer Leger Uten Grenser ved tusenvis av fødsler på sykehuset vårt i Dagahaley-leiren. Janai (38) har født ti barn og bor i Dadaab.


Hun forteller at situasjonen til barna er langt vanskeligere enn den var for henne da hun først kom til Kenya som 10-åring. 

Janai (38) 


Flyktet med familien sin i 1991. Hun har vokst opp, født
og oppdrar nå de ti barna sine i leiren. Hun forteller at livet i leiren er så vanskelig at hun vurderer å reise tilbake til konflikten i Somalia. 


Janai (38) kom til leiren som 10-åring sammen med familien sin.


I dag er begge foreldrene hennes døde, men hun er gift og har født ti barn i leiren. Hun tjener noen ganger litt penger på å frakte vann på en trillebår og selge det, eller vaske andres tøy.


Hun forteller at mye har endret seg i leiren de siste årene. Det er mye mindre mat og skolene er overfylte.


Hun liker ikke å bo i leiren, og sier at hun er svært skuffet over FN. Hun sier de ikke forstår hvordan det er å leve i Dadaab, og at de ikke snakker med flyktningene om hvordan de har det.  


Janai forteller at det er mange store FN-skilt rundt omkring, men at det nesten er umulig å komme seg inn og snakke med dem.  

– Da vi først kom til Kenya var livet godt. Vi følte oss trygge, og ikke minst lettet over å ha kommet oss vekk fra det som skjedde i Somalia. Det var mange organisasjoner som var til stede og som hjalp oss, men dette har endret seg. Matrasjoneringene er mye mindre, og rekker så vidt. FN har ikke nok midler og jeg blir fremdeles overrasket over at de spør meg om jeg vil tilbake til Somalia. Svaret har alltid vært det samme, nei. Jeg tror ingen jeg kjenner i dag egentlig vil reise tilbake. Nå er likevel situasjonen så vanskelig i flyktningeleiren at jeg kan vurdere å reise tilbake til konflikten i Somalia, hvis ting ikke endrer seg. 

Hvordan påvirker korona-situasjonen arbeidet vårt? 

– Teamene våre reagerte lynkjapt den første dagen det ble påvist korona i landet. Vi startet umiddelbart å tilpasse arbeidet vårt og sørget for gode rutiner når det kommer til pasientflyt. Samtidig styrket vi infeksjonskontrollen og satte i gang ekstra tiltak for å beskytte pasienter og ansatte best mulig. Det er vanskelig å få nok folk på jobb og det utstyret vi trenger for å kunne gi god nok behandling for potensielle covid-19-pasienter. Det som likevel akkurat nå bekymrer oss aller mest for er å kunne henvise pasienter med behov for spesialisthjelp utenfor lirene. Hvis disse menneskene ikke får riktig helsehjelp i tide kan liv stå på spill.

Hva er glemt? 

Mangelen på vilje til å  hjelpe og løse situasjonen i Dadaab har ført til at den snart 30 år gamle akutte krisen har blitt en kronisk glemt krise.


Giverland og organiasjoner mister interessen og den humanitære hjelpen blir mindre, noe som forverrer levekårene til menneskene i leiren.


Mennesker som ikke har noe annet valg enn å være avhengig av humanitær hjelp for å overleve.


Den ekstremt usikre og ustabile situasjonen i hjemlandet gjør at mange frykter å reise tilbake, selv om mange ønsker å en dag reise hjem til et trygt land. Likevel er Somalia fremmed for de mange som enten er oppvokst eller er født i leiren. De har jo aldri vært eller bodd i Somalia. 


Det har vært flere prosesser rundt hva som skal skje med de mange hundretusener av flyktningene som har bodd i leirene de siste tre tiårene.


Fremdeles er det ingen løsning i sikte. Verken mulighet for å reise tilbake til et trygt land, eller blir relokalisert i Kenya eller til andre land. 


Det er viktig at vi forsetter å rette fokus mot flyktningene i Dadaab. Vi kan ikke la disse menneskene fortsette å leve under uverdige forhold uten nok mat, vann og helsehjelp.


Norge og andre giverland må sammen med andre aktører fortsette å jobbe for at deres grunnleggende behov blir ivaretatt. Det er behov for en politisk løsning for de hundretusenvis av menneskene som lever med den konstante uvisstheten om fremtiden. 


Vårt arbeid i Dadaab-flyktningleir

Leger Uten Grenser har jobbet i Dadaab siden 1991. I dag har vi to helseposter og et sykehus i Dagahaley-leiren hvor det er plass til 100 innlagte pasienter. Dette innebærer et omfattende helsetilbud til både flyktninger og til lokalsamfunnet gjennom grunnleggende og sekundærhelsehjelp. 

I 2019 utførte Leger Uten Grenser 210.000 pasientkonsultasjoner og hadde 10.000 pasienter innlagt på sykehuset vårt i Dagahaley-leiren. Vi assisterte også ved 2800 fødsler i løpet av året. Vi har også satt opp en isolasjonsavdeling opp på sykehuset for å respondere på covid-19-pandemien, og vil trappe opp denne responsen etter behov. Vi jobber også mye med helseinformasjonsarbeid i forbindelse med pandemien og følger utvklingen nøye. 

210000

pasientkonsultasjoner
 i 2019 

2800

fødsler assistert
i 2019

Del denne siden

Engasjer deg!

Bli med og skap endring!

Støtt oss

Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest,
uavhengig av politikk og myndigheter.

Bli feltarbeider

Vi trenger både medisinske og ikke-medisinske
feltarbeidere til våre prosjekter.

Følg Leger Uten Grenser