For ti år siden tok en borgerkrig slutt – og en ny startet.

Da krigen tok slutt, fortsatte likevel volden og konflikten.
Store deler av landet er fremdeles kontrollert av væpnede grupper.

Hvordan er det å leve med vold og konflikt, og hvordan påvirker dette familie, håp og drømmer om fremtiden?

10 ÅR I EN EVIG VOLDSPIRAL I DEN SENTRALAFRIKANSKE REPUBLIKK

I 2013 tok den andre borgerkrigen slutt, men allerede i mars samme år startet den tredje. Den væpnede gruppen Seleka tok over hovedstaden Bangui og styrtet den sittende presidenten. Da oppsto en annen væpnet gruppe som kalte seg Anti-Balaka, som besto av landsby-militser og tidligere medlemmer av hæren. Seleka var primært muslimsk, og Anti-Balaka var hovedsakelig kristne.

Selekas plyndringer og voldelige handlinger førte til dødelige represalier fra Anti-Balaka. Muslimer, etnisk fulani og andre mennesker som ble tatt for å tilhøre Seleka, ble angrepet, fanget, jagd, drept eller tvunget i eksil. Mange flyktet og harde kamper oppsto i hovedstaden Bangui. Begge gruppene utførte drap, voldshandlinger og påførte lidelse.

Mennesker fra alle religioner i Den sentralafrikanske republikk hadde tidligere
levd side om side, men nå skapte konflikten et skille flere steder.

Men for mange var dette aldri en krig mellom kristne og muslimer, men mellom to væpnede grupper som skulle skape store lidelser i landet.

Dette er noen av de menneskene som har levd med krig og konflikt.

Dette er historier om sorg, flukt og håp.

Én av fem sentralafrikanere er på flukt, og halvparten av landets innbyggere er avhengig av humanitær hjelp for å overleve. Men det finnes også håp, vilje og et ønske om å leve i felleskap og fred i befolkningen.

Mode of transport, Motor vehicle, Road surface, Sky, Tire, Wheel, Asphalt, Tree, Thoroughfare

DETTE SKJEDDE i 2013 og 2014

I mars 2013 oppstod det harde kamper mellom Seleka og Anti-Balaka. Situasjonen var alarmerende, og Leger Uten Grenser advarte mange ganger om at dette var en akutt humanitær krise som krevde respons fra det internasjonale samfunnet.

Den 5. desember 2013 ble FNs fredsbevarende styrker (MINUSCA) satt inn i Den sentralafrikanske republikk som følge av den eskalerende konflikten. På samme tid foregikk det urban gerilja-krigføring og ekstrem vold i Bangui. Et sykehus som Leger Uten Grenser hadde jobbet på i mange år, ble angrepet og plyndret og pasienter drept.

I 2014 starter folk å flykte for alvor. Mange var på flukt i eget land. I hovedstaden Bangui søkte om lag 100.000 mennesker tilflukt på og rundt flyplassen. Situasjonen var ekstremt alvorlig, og Leger Uten Grenser behandlet tusenvis av mennesker med skudd- og voldsskader.

– Vi hørte rykter om at væpnede menn skulle komme, derfor flyktet vi med kvinnene og barna. Vi fikk bare med oss noen få eiendeler, inkludert noen avlinger, fortalte Bruno fra landsbyen Ngreko.

Videre fortalte han at de ble tvunget til å kjempe for dem. Han og to andre fra landsbyen gjemte seg i et skogkratt. Da de ble oppdaget, ble de tatt til fange og mishandlet.

Innbyggere flere steder blir stigmatisert og utsatt for vold.

Mange må plutselig flykte og er nødt til å etterlate det meste de eier. Noen kommer seg til provisoriske flyktningleirer eller finner plass i bygninger i byene.

Andre er nødt til å gjemme seg i skogområder for å unnslippe volden.

Situasjonen går fra verre til verst i det konfliktrammede landet midt i Afrika, med omtrent samme innbyggertall som Norge. Forskjellene er store, og over halvparten er avhengige av nødhjelp.

Den humanitære krisen i Den sentralafrikanske republikk har vært på listen over Leger Uten Grensers glemte kriser i alle år, og dessverre skulle ikke 2021 bli et unntak.

Natural environment, Rural area, Cloud, Sky, Human, Temple, Tree, Travel, Leisure

Dette har skjedd:

I 2013 ble Den sentrafrikanske republikk rammet av en forferdelig borgerkrig, som fremdeles preger landet.

Rundt halvparten av landets nesten fem millioner innbyggere er avhengig av nødhjelp.

Over en fjerdedel har blitt tvunget på flukt over grensene eller innad i landet.

Angrep på humanitærhjelp forverrer den allerede fortvilede situasjonen.

Store deler er kontrollert av væpnede grupper, og etter valget i desember 2020 har situasjonen i landet forverret seg kraftig.

– Byen har alltid vært mixet.

– Hele familien min ble ofre for væpnede grupper.

SORGEN

Foto: Adrienne Surprenant

JOSEPHS HISTORIE

– Jeg hadde ikke noe til overs for noen av gruppene.

– Sønnen min Bissakonou Okapi Figere var 20 år og likte å spille fotball. Han ble skutt da han var ute og solge batterier i Miskine-nabolaget i Bangui 24. desember 2013.

– Det var første gang en slik tragedie rammet familien min.
Jeg kommer aldri til å glemme det.

Sønnen til Joseph ble tatt med til sykehuset hvor Leger Uten Grenser jobbet etter at han ble skutt, men dessverre var skadene for omfattende. Han døde på sykehuset to dager etter. Sorgen over sønnen var overveldende, og i et forsøk på å finne ro ønsket han å stille gjerningsmannen til ansvar. Han sendte en klage til The Special Criminal Court i Den sentralafrikanske republikk – et organ som ble opprettet med støtte fra FN for å stille krigsforbrytere for retten. Men i likhet med flere tilsvarende saker, ble morderen aldri tatt.

EN FJERDEDEL PÅ FLUKT

Årevis med krig og konflikt setter spor i befolkningen, og det er mange med begrenset tilgang til helsehjelp – særlig i avsidesliggende områder. Barne- og mødredødeligheten økte kraftig etter 2013 og er i dag fremdeles blant verdens høyeste.

Mangel på leger, sykepleiere og jordmødre er en stor utfordring. Sykehusene og klinikkene som er åpne, mangler ofte medisiner og utstyr. Mange har også blitt helt ødelagt.

En av ti barn dør før de fyller fem år, og i den voksne befolkningen er gjennomsnittsalderen 50 år for menn og 56 år for kvinner.

Blant barn er malaria den ledende årsaken, og hos voksne er det hiv/aids. Selv om forekomsten av hiv i landet ikke er veldig høyt, er kun halvparten i behandling.

I tillegg er også mange mennesker blitt tvunget på flukt – én av fire. Mennesker på flukt er ekstra sårbare for å bli syke, og noen mister fullstendig tilgang til helsehjelp.

Ifølge FN har flere enn 700.000 mennesker flyktet ut av landet, og nesten én halv million sentralafrikanere er i dag på flukt i eget land.

I Josephs klage sto det: "Drept av et ukjent Seleka-medlem". Han mener derimot at alle parter i konflikten er skyldige i sønnens død. Foto: Adrienne Surprenant

– Jeg var gravid 5. desember 2013, og jeg var i PK5-distriktet i Bangui da de begynte å drepe mennesker med macheter.

FLUKTEN

Foto: Adrienne Surprenant

TATIANIAS HISTORIE

– Vi flyktet 25. desember 2013. Seleka hadde allerede da drept noen mennesker i nabolaget vårt og kastet folk i brønner.

– Dette gjorde oss livredde, og vi bestemte oss for å dra til et område med mange andre internt fordrevne.

– De gikk fra hus til hus og tok med seg mennesker ut på gaten. De drepte til og med gravide kvinner som en hevn mot Anti-Balaka.

– Jeg var livredd og gjemte meg under sengen.
Mannen min ble arrestert.

– Hvis det ikke hadde vært for at noen kom og hjalp han ut av situasjonen, hadde han blitt skutt. Det var den dagen jeg flyktet fra Bangui.

– Den eneste måten å unnslippe på var å ta de mindre sidegatene. Det var altfor risikabelt å reise på hovedveiene.

– Noen fra Anti-Balaka hjalp oss på motorveien til Fatima-området. Fordi jeg var høygravid, hadde jeg ikke nok styrke til å gå fort.

– Allerede før vi hadde kommet oss til Fatima-området satte de første veene i gang. "Hva vil skje med oss nå" tenkte jeg. Frykten var nok det som startet veene.

– Den dagen jeg fødte hørte vi konstant skudd rundt oss. Skytingen fortsatte utover kvelden. Jeg fødte først rundt midnatt.

Det ble en jente, Épiphanie.
Hun er vakker.

De harde kampene mellom Anti-Balaka og Seleka er i dag forbi, men ti år senere er sikkerhetssituasjonen ekstremt ustabil.

Fremdeles oppstår det kamper mellom væpnede grupper, og landsbyer blir utsatt for angrep. Mennesker kan bli truffet av vådeskudd eller bli utsatt for overgrep.

Mange humanitære organisasjoner har vært nødt til å trekke seg ut av enkelte områder på grunn av sikkerheten. Leger Uten Grenser har flere ganger midlertidig vært nødt til stenge prosjekter som følge av mangel på sikkerhet for ansatte og pasienter. Men heldigvis fortsetter våre andre prosjekter som normalt, og vanligvis kan vi etter en stund returnere til stedene vi har vært nødt til å trekke oss ut av i perioder. Men det er fremdeles ett av de farligste landene i verden å drive humanitær hjelp i.

De fleste som jobber for Leger Uten Grenser er lokalt ansatte. I løpet av de siste ti årene har flere av våre kolleager blitt drept – noen på jobb og andre etter jobb. En av disse var Mahamat Ahamat. Han ble drept på vei hjem fra jobb i 28. mai 2022. Han ble bare 46 år og etterlot seg kone og fire barn.

Flere sykehus har blitt plyndret, og helsearbeidere har blitt drept på vei til jobb. Plyndring av helsefasiliteter og kapring av ambulanser har skjedd altfor mange ganger.

Det er først og fremst sivilbefolkningen som lider når organisasjoner må trekke seg ut. Over halvparten av landets innbyggere er helt avhengige av humanitær hjelp for å overleve. Krisen i Den sentralafrikanske republikk har blitt kronisk, og fortsatt blir mange dessverre trukket inn i en evig voldspiral med konflikt og vold.

Likevel er det mange som jobber for å fremme håp, felleskap og fred. En av disse er Idriss.

Fakta om Den sentralafrikanske republikk

Befolkning: 6,1 millioner mennesker, hvorav 3,4 millioner har behov for humanitær nødhjelp og beskyttelse

Mødre- og spedbarnsdødeligheten er den femte høyeste i verden

Kun 14 prosent av innbyggerne er tilknyttet strømnettet. De fleste av disse bor i urbane områder. Bare 1,5 prosent av befolkningen på landsbygda har tilgang til strøm.

70 prosent av befolkningen har ikke tilgang til rent vann

2,5 prosent av veiene er asfaltert (600 av 25.000 km)

Det er kun 0,6 leger per 10.000 innbyggere. I Norge er det 5 leger per 10.000 innbyggere.

Under halvparten av landets 1166 sykehus og helseklinikker anses som funksjonelle.

39 prosent har ikke tilgang til rent vann, og 51 prosent har ikke tilgang til elektrisitet.

Kilde: Verdens helseorganisasjon (WHO)

– Jeg er gift og har seks barn, og jeg bor i byen Carnot.

HÅPET:

Foto: Adrienne Surprenant

IDRISS ABDELWAHAB HISTORIE

– Før forbandt jeg Carnot med en by med god atmosfære. Det er ikke en så stor by, men man har alt man trenger.

– Alle var i diamantindustrien. Alle jobbet, og alle var lykkelige.

– Så skjedde «hendelsene» som splittet oss – kristne og muslimer.

I likhet med mange andre byer i Den sentralafrikanske republikk bodde protestanter, katolikker og muslimer side om side i Carnot. Men konflikten i 2013 plantet idéen om et skille – at dette var en krig mellom kristne og muslimer.

I 2014 begynte mange internt fordrevne muslimer å komme til byen, mange søkte beskyttelse i den katolske kirken.

– Som menighetsleder fikk jeg hjelp fra presten, Fader Justin, som holdt en appell til de kristne og alle andre i lokalsamfunnet om å ta med seg ting som de internt fordrevne trengte. Det var svært emosjonelt. Det var foreldre som hadde mistet moren sin, barna sine og alle eiendeler, forteller Stanislas som var menighetsleder.

Han understreker at de flyktet fra Anti-Balaka, ikke kristne. I Carnot dro de kristne innbyggerne til kirken for å støtte muslimene som hadde søkt tilflukt,

– Dette var ikke en krig mellom kristne og muslimer, sier han.

Han forteller videre at medlemmer fra Anti-Balaka kom til Carnot og gjennomsøkte husene for å finne muslimer, samtidig som de ødela ting og stjal. Siden desember 2013 hadde FNs fredsbevarende styrker blitt plassert i landet. De kom til Carnot og kjørte muslimer til kirken for beskyttelse, de tok også med seg Stanislas muslimske familiemedlemmer. Etter to-tre måneder ble de kjørt til Kamerun for ytterlige beskyttelse.

Det som skjedde må vi aldri la skje igjen, understreker han da han tenker tilbake på det grusomme som skjedde i 2013-2014.

Det var her i den katolske kirken Saints Martyrs d'Ouganda at mange søkte tilflukt i 2014. Foto: Adrienne Surprenant

Idriss jobber i dag sammen med broren Judicaël i en organisasjon som fremmer felleskap og fred. Idriss er muslim og Judicaël er kristen.

– Hos oss er det muslimer, protestanter og katolikker. Vi har mye til felles – blant annet at vi tror det bare finnes én Gud.

– Her i Den sentralafrikanske republikk er vi en miks av mennesker, det er sånn vi lever.

HVA ER UTFORDRINGENE I DAG?

Situasjonen i Den sentralafrikanske republikk befinner seg på lista over glemte kriser hvert år. Flere fredsavtaler har blitt signert og brutt. Vold og konflikt tar ikke slutt. Det er store helsebehov som ikke blir ivaretatt, og mange sykehus og klinikker har blitt ødelagt som følge av krig og konflikt.

Landet har 6,1 millioner innbyggere, hvorav 3,4 millioner har behov for humanitær nødhjelp og beskyttelse.

Barne- og mødredødeligheten er en av de høyeste i verden, og tusenvis av mennesker dør hvert år av sykdommer det finnes behandling eller vaksine mot.

Det finnes vilje, håp og ønske om endring i befolkningen. Men situasjonen krever også oppmerksomhet – fra media og det internasjonalesamfunnet.

Vi kan ikke fortsette å la Den sentralafrikanske republikk falle i skyggen.

Færre dør, når flere vet!

Hva gjør Leger Uten Grenser i Den sentralafrikanske republikk?

Leger Uten Grenser har jobbet i landet siden 1997. Det er i dag et av landene vi har flest prosjekter i.

Vi jobber i åtte delstater og i hovedstaden Bangui.

Vi driver med alt fra grunnleggende helsehjelp og vaksinering til akutt kirurgi og fødselshjelp.

Vi rykker ut i kriser og gir helsehjelp til mennesker på flukt.

I 2021 utførte vi blant annet 890.100 pasientkonsultasjoner, behandlet 490.800 mot malaria og assisterte ved 18.600 fødsler i Den sentralafrikanske republikk.

Les mer her om hva Leger Uten Grenser gjør her.

HVA MÅ GJØRES

Situasjonen i Den sentralafrikanske republikk befinner seg på lista over glemte kriser hvert år. Flere fredsavtaler har blitt signert, men vold og konflikt tar ikke slutt. Det er store helsebehov som ikke blir ivaretatt, og mange sykehus og klinikker har blitt ødelagt.

Halvparten av landet, som har like netsen like mange innbyggere som Norge, har behov for humanitær hjelp.

Barne- og mødredødeligheten er en av de høyeste i verden og tusenvis av mennesker dør hvert år av sykdommer det finnes behandling eller vaksine mot.

Det finnes vilje, håp og ønske om endring i befolkningen. Det krever likevel iogså at giverland, det internasjonale samfunnet og

Færre dør når flere vet.