Rectangle, Gesture, Font

I denne delen av Øst-Kongo har over én million mennesker blitt tvunget på flukt på bare ett år.

Dette skyldes at konflikten med M23-gruppen har blusset opp igjen. De kjemper mot den kongolesiske hæren og andre væpnede grupper.

Uten en større humanitær respons kan den allerede kritiske situasjonen få katastrofale konsekvenser.

Uten en større humanitær respons kan den allerede kritiske situasjonen få katastrofale konsekvenser.

Uten en større humanitær respons kan den allerede kritiske situasjonen få katastrofale konsekvenser.

NORD-KIVU: ÉN MILLION MENNESKER PÅ FLUKT PÅ ETT ÅR

– Vi gikk til Kibirizi. Barna var syke og helt utslitt. Konen min var gravid, men mistet barnet i ren utmattelse. Krigen innhentet oss i Kibirizi. Da vi hørte skudd, måtte vi flykte igjen, forteller Nsabimana Ngurinze.

Øst-Kongo har i mange tiår vært preget av vold og konflikt, og millioner av mennesker er tvunget på flukt.

I Nord-Kivu har situasjonen gått fra vondt til verre, og den humanitære krisen forverrer seg dag for dag.

Mange har vært nødt til å bosette seg i uoffisielle leirer i provinsen, som i områder rundt millionbyen Goma.

I disse provisoriske leirene er boforholdene elendige. Leirene er overfylte, og det mangler nok latriner og rent vann.

Det gjør at sykdommer kan spres i rekordfart, og i år har det vært utbrudd av både kolera og meslinger.

TUSENVIS FLYKTER DAGLIG

I mars tvang kamper rundt Kibirizi i Nord-Kivu 150.000 mennesker på flukt.

Nsabimana Ngurinze er én av mange som i desperasjon måtte flykte fra volden. Han bor nå i en kirke i byen Kanyabayonga hvor Leger Uten Grenser støtter et helsesenter.

Sky, Water

Flyfoto over Bulengo-leiren utenfor byen Goma i Nord-Kivu, ett av mange steder hvor internt fordrevne søker tilflukt fra de harde kampene.
Foto: Michel Lunanga / Leger Uten Grenser

– Vi gikk til Kibirizi. Barna var syke og helt utslitt. Konen min var gravid, men mistet barnet i ren utmattelse. Krigen innhentet oss i Kibirizi.

NSABIMANA NGURINZE

– Da vi hørte skudd, måtte vi flykte igjen. Jeg tok én vei, og konen og barna mine tok en annen.

– Nå vet jeg ikke hvor de er.

MANGE HAR MISTET ALT

Mennesker på flukt er ekstra sårbare for sykdommer, men situasjonen påvirker også mennesker psykisk. Mange har vært vitne til vold, skuddutvekslinger og harde kamper på nært hold. De har flyktet for livet.

I tillegg har de flyktet fra hjemmet sitt, levebrødet sitt og alt de eier. Noen forteller også at de har blitt separert fra barna sine. Dette skaper traumer.

Flere har greid å midlertidig flykte til tryggere forhold, men traumene er vanskelig å unnslippe.

PADOUE KABAMBA NAWEJ

Lege

– Hver gang vi møter en pasient, forsøker vi å kartlegge hvordan de har det psykisk. Folk befinner seg i en desperat situasjon.

– De har mistet sine hjem, de får ikke jobbet på jordene sine, og de har omtrent ingenting igjen.

– Ikke et hjem. Ingen mat. Ingen tilgang til helsehjelp.

– Alt dette påvirker deres psykiske helse, og jeg tror det
setter dype spor.

– Selv om ikke alle ønsker å snakke, vet vi at de har det vondt – både psykisk og fysisk.

Leger Uten Grenser jobber også i Lushagala-leiren. Her bor det flere enn 73.000 mennesker. De bor tett i tett, og der har det brutt ut både kolera og meslinger.

– Frem til nylig var det bare 60 kubikkmeter vann. Det betyr at vannbehovene er massive. For hvis man regner på det – betyr det at hver person kun får litt under én liter vann daglig, forteller lege og nødhjelpskoordinator Prince Djuma Sarai i Leger Uten Grenser.

Amina sammen med sin syv år gamle sønn Miudjiza Solution som får behandling mot diaré og oppkast.
Foto: Michel Lunanga / Leger Uten Grenser

GROBUNN FOR SYKDOMSUTBRUDD

Amina (42) er bonde og har bodd i Bulengo-leiren sammen med mannen og de fem barna deres siden februar. De leter etter ved i skogområdene som de selger for å få råd til mat.

Hun ble innlagt på et sykehus med sin syv år gamle sønn Miudjiza Solution.

Han lider av diaré og kaster opp – et direkte resultat av de dårlige forholdene i leiren.

Flere steder har det også brutt ut kolera, en bakteriesykdom som spres gjennom skittent vann.

PRINCE DJUMA SARAI

Lege og medisinsk nødhjelpskoordinator

– Vi ser tydelig at den humanitære responsen ikke samsvarer med de enorme behovene i leirene.

– Denne mannen forteller at dette er andre gangen han har blitt intern fordrevet.

– Han sier også at første gang han flyktet, var det mye humanitærhjelp. Leger Uten Grenser og mange andre organisasjoner var til stede for å hjelpe.

– Men nå i denne krigen er det ingen.

DØR AV SULT OG KOLERA

Lege Sarai reiser fra leir til leir for å kartlegge behovene blant alle menneskene som er tvunget på flukt.

I Rusayo er en annen flyktningleir som ligger langt unna hovedveien. Sarai forteller at disse menneskene ser fullstendig forlatt ut.

– Mange har dødd i leirene på grunn av sult, og når de dør har de ikke noen steder å begrave de døde, sier han.

BASEME KANYENYEBI

– Jeg så at barnet mitt hadde mistet all styrke. Jeg dro til sykehuset for behandling så han ikke skulle dø.

– Han hadde diaré og kastet opp. Jeg sa til meg selv at jeg måtte ta ham med hit.

– Det er ikke mat, vi har ikke nok å spise, og vi har ikke tak over hodet. Når det regner, blir vi søkkvåte.

– I leiren lider vi, først og fremst fordi det ikke er noe vann, men også fordi det ikke finnes noen latriner.

Health care provider, Medical equipment, Patient
Hva gjør Leger Uten Grenser i Nord-Kivu?
Bare i februar i år ga Leger Uten Grenser helsehjelp til rundt 30.000 mennesker i Mweso.

Leger Uten Grenser fortsetter også de vanlige prosjektene våre i Goma, Rutshuru, Kibirizi, Bambo, Binza, Mweso, Masisi og i Walikale.

Vi trapper nå også opp innsatsen for internt fordrevne i Kayna, Lubero og i Minova i Sør-Kivu.

Leger Uten Grenser har vært til stede i Den demokratiske republikken Kongo i over 40 år. Det er et av landene vi har flest og størst prosjekter i.

Hvert år vaksinerer vi hundretusener av barn, gir livreddende helsehjelp til titusener av mennesker og rykker ut med egne nødhjelpsteam når det oppstår akutte kriser.
Les mer: Slik kommer vaksinene frem i DR Kongo

Fra intensivavdelingen på sykehuset i Kayna. Foto: Michel Lunanga / Leger Uten Grenser

HVA MÅ GJØRES?

Akkurat nå bor mange mennesker under forferdelige forhold. De bor tett i tett og med lite eller ingen tilgang til vann eller toaletter. Det øker risikoen for sykdomsutbrudd, og det har allerede brutt ut kolera og meslinger flere steder.

Så lenge kampene fortsetter vil flere og flere mennesker bli tvunget på flukt i Nord-Kivu, og man frykter at så mange som 2,5 millioner kan bli internt fordrevet om situasjonen ikke endrer seg.

Nord i Goa er teamene våre vitne til hvordan krisen utspiller seg i Masisi, Rutshuru og i Lubero. Frontlinjene endrer seg, og mange veier inn til områdene er nå umulige å bruke.

Folk har ikke mulighet til å selge landbruksvarene sine, og de har derfor ikke råd til å kjøpe mat eller andre basisvarer. Prisene har også doblet seg.

I områder hvor det allerede var begrenset tilgang til helsehjelp er mange sykehus, helsesentre og klinikker tomme for medisiner fordi det ikke kommer nye forsyninger. Helsehjelp er derfor utilgjengelig for mange.

Prisstigningen fører også til at matsituasjonen i provinsen forverrer seg. Ifølge FN står en tredel i fare for å ikke få nok mat.

De som er tvunget på flukt er også ekstra sårbare for sykdom og risikoer knyttet til helse. Det samme gjelder for de som bor i avsidesliggende områder og som er fanget i kampene.

På tross av utviklingen og de store behovene har det ikke blitt satt i gang en massiv humanitær respons som denne akutte situasjonen krever.

Leger Uten Grenser advarer nå om at dette må skje raskest mulig for å hindre at den allerede katastrofale situasjonen utvikler seg i en enda mer kritisk retning!