Hiv (humant immunsvikt-virus) er et virus som svekker immunforsvaret hos mennesker, og smitter ved blodoverføring, sex, eller fra mor til barn. Det finnes ingen kur for å bli kvitt viruset, men det finnes i dag gode medisiner som gjør at man kan leve med viruset uten å bli syk eller smittsom.  

Hvis hiv-infeksjon ikke behandles, vil man før eller siden utvikle aids (aquired immune deficiency syndrome eller ervervet immunsvikt syndrom), en samlebetegnelse for sykdommer som skyldes svekket immunsystem, som soppinfeksjoner, tuberkulose, lungebetennelser og forskjellige kreftsykdommer. Ubehandlet er aids dødelig.

Dødelig sykdom, ingen behandling, intet håp

Konsekvensene av hiv-epidemien har vært enorme. Først og fremst har epidemien kostet rundt 32 millioner mennesker livet siden sykdommen ble identifisert på begynnelsen av 80-tallet, de fleste i ung alder.

Denne ene sykdommen anslås å ha redusert levealderen med opp til 20 år i de landene som ble hardest rammet, som Uganda, Sør-Afrika, Botswana og Swaziland.  

Men hiv har skapt uforutsigbare domino-effekter; frykten for aids førte til ytterligere stigmatisering av homoseksuelle, migranter, sprøytemisbrukere, prostituerte og andre sårbare grupper.

Effekten av stigma har ofte vært at smittede eller sårbare grupper har vært mindre villige til å ta hiv-test eller behandling, særlig før effektiv behandling var tilgjengelig.

I fattige land spredte smitten seg raskt på grunn av svake helsevesen, og i 1999 ble aids den fremste dødelige sykdommen i Afrika, foran alle andre lidelser fra malaria til diaré.

I de hardest rammede landene desimerte sykdommen antall helsearbeidere, reduserte økonomisk vekst og undergravde likestilling i utdanning gjennom å tvinge unge jenter til å ta foreldrerollen for yngre søsken.  

Siden 1995 fantes det effektive hiv-medisiner. Men den høye prisen gjorde det umulig å behandle store pasientgrupper i fattige land. Millioner var døde og smitten spredte seg fortsatt raskt.

Hiv hadde vist frem svakhetene i vårt globale samfunn, fra global urettferdighet til politisk maktesløshet og stigmatisering. Situasjonen virket håpløs.

Håpløst dyre medisiner

Men frykt og hysteri i rike land hadde i hvert fall èn positiv effekt; store midler til forskning på nye hiv-medisiner.

Den medisinske revolusjonen kom i 1996 med de første HAART (Highly Active Antiretroviral Therapy) medisinene. HAART behandling kan ikke fjerne hiv-viruset fra kroppen, men kan redusere antall virus i kroppen så mye at pasienten ikke lenger er hverken uvel eller smittsom.

Sykdommen gikk fra å være en dødsdom til å være en kronisk sykdom – hvis man hadde råd til behandlingen.

Ett års behandling for en pasient kostet rundt 80.000 - 120.000 kroner i året, alt for dyrt for både pasienter og helsemyndigheter i fattige land.

Å behandle alle med hiv-infeksjon ble anslått til å kunne koste fra ni prosent til over 60 prosent av BNP i de fattigste landene, og var dermed umulig.  

I tillegg var det allment akseptert at hiv-behandling var for teknisk krevende i fattige strøk der behovet var størst. Resultatet var at de områdene der viruset spredte seg raskest ble nektet behandling.

Her måtte epidemien slås tilbake utelukkende gjennom å stanse smitten; seksuell avholdeldenhet, kondombruk og holdningsendring skulle gjøre jobben her, selv om slike strategier hadde vist seg å komme til kort på egen hånd i rike land der de hadde vært forsøkt.  

Medisinske fremskritt alene var ikke nok. Nå måtte de politiske og økonomiske problemene løses. Det skulle ikke skje uten motstand.

Aktivister ruster seg til kamp

Hiv-aktivister hadde allerede gjennom 80-tallet begynt å mobilisere, og bevegelsen vokste på 90-tallet over hele verden.

Det var en global bevegelse som favnet blant annet homoseksuelle menn i San Fransisco og helsearbeidere i Zambia, sexarbeidere på motorveiene i Øst-Afrika og humanitære organisasjoner, forent om et felles mål.  

Da det ble kjent at ny HAART-behandling kunne ta brodden av aids-dødelighet og gjøre sykdommen til en kronisk lidelse som hadde mer til felles med diabetes enn ebola, ble det raskt mobilisert for å gjøre behandlingen tilgjengelig for flere.

I 1997 innførte Sør-Afrika en lov som tillot dem å importere kopimedisiner og produsere egne kopimedisiner i akutte nødstilfeller. Som forventet kjempet legemiddelgigantene med nebb og klør for å unngå dette, og gikk til sak mot Sør-Afrika. 

Deres hovedargument var ikke å beskytte sin profitt i Afrika – de hadde uansett ikke noe marked der – men at de ville beskytte prinsippet om patentrettigheter.  

Dette førte til enorme protester over hele verden. Sammen med hiv-aktivistene i Sør-Afrika, Treatment Action Campaign (TAC), og andre aktivistgrupper, ble det holdt store demonstrasjoner og protester over store deler av verden.

I 2001 måtte legemiddelgigantene gi seg. Resultatet er et av de største helsemessige fremskrittene i moderne tid.

Prisen på hiv-behandling har gått ned med over 99 prosent på grunn av konkurranseutsatt generisk produksjon.

Hiv-smitte og aids-dødsfall reduseres år etter år. Kampen mot hiv kan vinnes.

Hva skal til?

Men kampen er ikke over. Rundt halvparten av verdens hivpasienter er fortsatt ikke i behandling, og rundt 40 prosent vet fortsatt ikke at de er smittet.

Hvert år dør over en million mennesker av hivrelaterte lidelser, og globalt er over 36 millioner mennesker smittet av viruset. I noen områder sprer sykdommen seg raskere enn før, som for eksempel i Russland, Vest-Afrika og Øst-Europa. En rapport Leger Uten Grenser ga ut i 2016 viste til at kun én av fire hivpasienter var i behandling i land i Vest- og Sentralafrika. I flere land Leger Uten Grenser arbeider i opplever man svært mange pasienter med langtkommen hivinfeksjon, og som dør kort tid etter ankomst. 

I dag er India en av de største produsentene av generisk hivmedisin og har sørget for at rekordmange mennesker er i behandling.

80 prosent av hivmedisinene Leger Uten Grenser kjøper inn kommer fra India. Men Indias liberale patentlovgiving er under konstant press fra legemiddelgigantene og deres opphavsland, særlig EU og USA, som kontinuerlig forsøker å finne måter å undergrave alternative tilnærminger til forskning, utvikling og produksjon av legemidler.  

For eksempel er fortsatt moderne andre-linje behandling patentbeskyttet og 18 ganger så dyre som gamle hiv-medisiner. Motstanden er ikke borte. Men kampen mot hiv kan vinnes hvis engasjementet holdes oppe.

Hva gjør Leger Uten Grenser for å bekjempe hiv?

Leger Uten Grenser startet å jobbe med hivpasienter i 1990 og startet å tilby hivmedisiner i 2000 i Kamerun, Thailand og Sør-Afrika. Leger Uten Grenser behandler i dag 232.400 hivpasienter og har hivprosjekter i 32 land. Leger Uten Grenser tilbyr gratis hiv-tester i mange land vi arbeider i og jobber med å informere om hiv, dele ut kondomer og informere om familieplanlegging. Leger Uten Grenser jobber også gjennom Access-kampanjen for å presse legemiddelindustrien til å redusere prisene på de nye hivmedisinene slik at flere hivpasienter har råd til behandling.

Les mer: Se oversikten over Glemte kriser og fremskritt 2017.