Skrevet av Shirley Samson, sykepleier i Nigeria.  

Jeg begynte først i Leger Uten Grenser på en korttidskontrakt. De trengte flere sykepleiere som kunne behandle pasienter for lassafeber i høysesongen. Det er en viral blødningssykdom som ligner på ebola. 

Året før, i 2018, var det et enormt utbrudd av lassafeber her. Mange helsearbeidere hadde ikke tilgang til bra nok smittervernsutstyr, og endte opp med å risikere livet sitt for å ta vare på pasientene sine. Noen ble smittet på jobb og døde. Leger Uten Grenser startet et prosjekt for å behandle de som ble smittet.  

Les mer om vårt arbeid i Nigeria.

Jeg visste hva som hadde skjedd under utbruddet i 2018, så da jeg ble tilbudt et vikariat her var jeg skeptisk til å jobbe på behandlingssenteret. Men allerede første dag så jeg at jeg hadde alt jeg trengte for å være trygg: smittevernsdrakter, støvler, masker, åndedrettsvern og vernebriller. 

En ny lidenskap

I de tidligere jobbene mine følte jeg meg alltid presset. Jeg hadde aldri jobbet et sted der helsehjelp ble gitt gratis. Vanligvis må pasienter og familiene deres betale for å få helsehjelp. Hvis de ikke har penger, behandler man de ikke. Dette betyr at man som sykepleier har to alternativer: bruke dine egne penger for å hjelpe dem, eller bare stå å se på at de lider.  

Men de fire månedene jeg jobbet på lassafeber-prosjektet til Leger Uten Grenser, hadde jeg alle ressursene jeg trengte for å hjelpe pasientene mine. Jeg hadde smittevernsutstyr og tilgang til medisiner. Hvis jeg så at pasientene mine var litt nedfor, kunne jeg snakke med rådgiverne for psykisk helse og de ga støtte til pasientene. Pasientene mine hadde så å si alt de trengte, og det gjorde meg veldig glad.  

Men i april 2019, da høysesongen tok slutt, gikk kontrakten min ut. Da tok jeg en beslutning om at dette var den eneste typen sykepleierjobb jeg ville ha. Et sted der pasientene mine ikke trengte å lide fordi de ikke hadde penger. Jeg fikk en ny lidenskap. 

Et nytt kapittel 

Jeg begynte å lete etter jobber hos Leger Uten Grenser. Alle annonser jeg så, søkte jeg på. Jeg søkte til og med på en stilling som renholder. Så mye jeg ønsket å være en del av Leger Uten Grenser. Endelig fikk jeg en sykepleierjobb i Nord-Nigeria, på et av Leger Uten Grensers sykehus for mennesker som er drevet på flukt på grunn av konflikt. 

Erfaringen min med lassafeber hadde utviklet en dyp bevissthet og interesse for infeksjonsforebygging: jeg hadde sett hvordan det kunne redde liv og jeg ønsket å lære mer. 

Jeg begynte å ta nettkurs. Jeg tok alle nettkursene jeg kunne finne om forebygging og håndtering av infeksjoner. Jeg elsket virkelig denne grenen innenfor medisin.  

I februar 2020 søkte jeg på stillingen som veileder innen infeksjonsforebygging på det samme prosjektet hvor reisen min med Leger Uten Grenser hadde startet. Jeg fikk jobben. 

Hvis det kan forebygges, så er det det vi prøver å gjøre

Nå har vi et helsefremmende team som reiser ut til lokalsamfunnet og sprer informasjon om hvordan folk kan beskytte seg mot lassafeber. I mellomtiden jobber jeg for å sikre at viruset ikke sprer seg på sykehuset. Siden Leger Uten Grenser begynte å jobbe her under krisen i 2019, har ingen ansatte dødd av lassafeber. 

Jeg elsker jobben min. Det er én ting å behandle infeksjoner, og en annen ting å forebygge det. Hvis det er mulig å forebygge, så er det det vi prøver å gjøre.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.