Skrevet av Adrian Guadarrama, Leger Uten Grensers nestkommanderende programsjef for Kenya. Siden teksten ble skrevet har FNs høykommisær for flyktninger og kenyanske myndigheter annonsert at flyktningleirene skal stenges ned innen utgangen av juni 2022.

Jeg var selv i Dagahaley-leiren i mars i år da trusselen om å stenge ned leiren begynte å spre seg. Se for deg å være flyktning i Dadaab: Du befinner deg i et avsidesliggende område nord-øst i Kenya, omringet av rødt støv, og vet ingenting om fremtiden. Du er helt avhengig av humanitær hjelp og er livredd for å måtte reise tilbake til Somalia, et land foreldrene dine rømte fra for nesten tre tiår siden. Du selv har ingen kjennskap til landet, og siden foreldrene dine flyktet har volden bare fortsatt, og det er ingen tegn til en bedring i situasjonen.

Hensynsløst å brått stenge leirene

Det har flere ganger tidligere vært snakk om å stenge leirene, ofte i kjølvannet av terrorangrep i Kenya. Det har blitt fremmet ubekreftede påstander om at flyktningleirene har ført til disse angrepene, noe som kun har bidratt til videre stigmatisering av menneskene som bor der. 

Kenyas beslutning om å stenge leirene kommer brått på. Det virker uforsiktig og hensynsløst. Å vurdere å stenge leirene midt under en verdensomspennende pandemi, og i en periode med økt usikkerhet i Somalia, er en forhastet beslutning som er i direkte konflikt med hensynet til folkehelse og menneskerettigheter. Uten at dette er gjennomtenkt vil resultatet av en slik beslutning få svært alvorlige konsekvenser for flyktningene. 

Kenya har vist enormt med sjenerøsitet ved at de har vært vertskap for hundretusenvis av flyktninger, noe som står i sterk kontrast til mange velstående land som stadig viser at de ikke respekterer flyktningers rettigheter. En rask nedleggelse vil forårsake en ny krise og markere slutten på solidariteten Kenya har vist i så mange år.

Les mer: Glemt krise: De glemte menneskene i Kenyas evige flyktningleir

En langsiktig løsning må på plass

Flyktningleirene er ikke en løsning – det er vi enige med Kenya om – spesielt når det strekker seg over flere tiår. Det er nettopp derfor vi i årevis har etterlyst en langsiktig løsning for flyktningene.

Det Kenya kan gjøre er å hjelpe flyktningene med å integreres i lokalsamfunnet. Et raskt gjennomslag for og håndhevelsen av «the Refugee Bill» – som for tiden blir diskutert i det kenyanske parlamentet – vil sikre at flyktningene kan bevege seg fritt, tjene penger, og benytte seg av offentlige tjenester. Endelig vil de kunne ta egne valg og styre sine egne liv. Med et sikkerhetsnett å falle tilbake på, vil de også kunne bidra positivt til det kenyanske samfunnet. 

Kenya kan ikke gjøre dette alene

Kenya kan ikke, og bør ikke, gjøre dette alene. Kenyas økonomi, i likhet med mange andre, har blitt hardt rammet av pandemien. Offentlig gjeld har hopet seg opp og landet er i høy risiko for å havne i gjeldsnød. Selv en brå økonomisk forbedring vil ikke hindre at mange kenyanere vil streve økonomisk i månedene og årene som kommer. Humanitær hjelp fra det internasjonale samfunnet har også blitt mindre, og matrasjoner fra Verdens matvareprogram har blitt redusert med 60 prosent. 

Det er helt sentralt at ressurssterke land tar på seg sin del av ansvaret. De burde raskt gi mer økonomisk støtte til Kenya slik at de kan utvide offentlige tjenester. Da vil Kenya kunne integrere flyktningene i lokalsamfunnet, samtidig som man sikrer nok humanitærhjelp frem til de lokale løsningene kommer på plass. 

Likevel burde ikke fokus på lokal integrering bli synonymt med at rike land gir betydelige økonomiske bidrag til Kenya istedenfor å følge opp ansvaret om å ta imot noen av flyktningene selv. I fjor var relokalisering av flyktningene på et rekordlavt nivå. Rike land må umiddelbart bidra til at flere flyktninger blir relokalisert.

Fremfor alt må FN og det internasjonale samfunnet øke innsatsen med å fremme fred og stabilitet i Somalia. Det at Dadaab har eksistert i tre tiår peker på de mange feilslåtte fredsinitiativene i landet.

– Jeg vil ha et fredelig liv

I Dadaab kan nyheten om nedstengingen av leirene være den siste dråpen som får begeret til å renne over for flyktningene. Denne nyheten kommer i en tid hvor mange flyktninger stiller seg spørrende til fremtiden, på grunn av manglende langsiktige løsninger. Dette påvirker også deres psykiske helse. I Daghaley i 2020 ble det rapportert om flere selvmordsforsøk, og tre mennesker endte dessverre opp med å ta sitt eget liv.

I Dadaab spurte jeg én av flyktningene hva de ønsket seg for fremtiden. Svaret var enkelt: – Jeg vil ha et fredelig liv. 

Jeg slutter meg til flyktningenes drøm om å én dag forlate Dadaab – men ikke til enhver pris. Når det er tid for dem å forlate Dadaab, må det være fordi de fritt velger å gjøre det, og bare når de er sikret verdighet, helse og frihet.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.