Foto: Leger Uten Grenser / Jamal Bali
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Pasienthistorie fra Syria: – Sønnen min døde i armene mine
Nyheter
03.04.2017 / 21.09.2017

Pasienthistorie fra Syria: – Sønnen min døde i armene mine

Folk som bor i byen Raqqa nord i Syria er fanget mellom stadig mer intense kamper.

Gjennom seks år med krig har de overlevd bombing, henrettelser og offentlig halshugging. Tusenvis har risikert livet i et forsøk på å krysse kontrollpunkter og minefelt for å komme seg til tryggere områder.

I denne teksten beskriver 35 år gamle Mohammed hans forsøk på å flykte. Prisen familien måtte betale for å komme i trygghet, var grusom.


Raqqa by, nord i Syria, februar 2017: Frontlinjene kom nærmere og luftangrepene ble hyppigere. Jeg planla å rømme.

En dag, mens jeg jobbet på markedet, fortalte en person meg at om jeg ønsket å flykte, skulle jeg gjemme meg nær noen bønders telt for så å fortsette nordover.

Neste dag tok jeg med kona mi og våre fire barn og gikk til området hvor bøndene teltet. Vi sov der den natten og menneskene der ga oss mat.

Dagen etter fant vi en bil som kunne ta oss mot området kontrollert av De demokratiske syriske styrkene (SDF). Jeg godtok å gi sjåføren alle pengene mine, 100.000 syriske pund (3200 NOK), for å ta oss med.

Kort tid etter forlot han oss ved veikanten, og kjørte av gårde.

Sønnen min

Etter en stund så jeg et gammelt par på en motorsykkel. De kom i vår retning og planla også å rømme. Jeg stoppet dem og spurte om hjelp.

Mannen ga meg motorsykkelen for å frakte barna nordover. Jeg kjørte avsted med min eldste sønn og datter, mens resten av familien kom etter til fots.

Vi hadde kjørt rundt 100 meter da motorsykkelen traff en mine.

Kona mi skrek og løp mot oss. Sønnen vår var bevisstløs og hadde sår i hodet. Datteren min hadde skadet øynene. Jeg hadde skadet haken, halsen og hendene.

Jeg løftet opp sønnen min mens kona mi holdt datteren vår. Vi ventet på at en bil – hvilken som helst bil – skulle komme langs veien.

Jeg så sønnen min dø i armene mine.

Jeg ble tvunget til å forlate kroppen hans der.

Les også: Leger Uten Grensers rapport om miner i Syria

«La ham dø»

Jeg var nær ved å besvime da en bil stanset for oss.

Sjåføren kjørte oss til en lege i landsbyen Mazra’t Tishrin (23 kilometer nordvest for Raqqa). Legen sa at vi måtte dra til et sykehus, så vi dro tilbake til Raqqa.

Da vi ankom Raqqa sykehus, nektet et medlem av IS å legge meg inn. Selv om jeg blødde kraftig, satte han håndjern på meg og sa: «La ham dø».

Etter to timer fikk jeg signalisert til en lege at jeg trengte hjelp. Jeg klarte ikke å snakke på grunn av blodet som flommet fra halsen min.

Doktoren kom ikke. Jeg tror han var redd for å bli drept om han ikke fulgte ordre.

– Legene er livredde

Etter en stund ga en kommandant beskjed til en lege om å behandle meg. Jeg ble tatt med inn på operasjonsstua.

I samme øyeblikk kom et skadet IS-medlem inn, og legen ble bedt om å behandle ham i stedet.

Etter en kort stund kom han tilbake og fullførte behandlingen min. Han unnskyldte seg og spurte meg om jeg kunne la være å fortelle at jeg ble behandlet av ham.

Legene er så redde her. Jeg ble på sykehuset i tre dager.

Legen kom og spurte hvordan det gikk. Da han så at jeg var fattig, ga han meg litt penger.

En ny sjanse

Etter noen få dager dro jeg hjem igjen og tilbake til arbeidet på markedet. Folk fikk høre hva som hadde skjedd, hvordan sønnen min hadde dødd i armene mine og datteren min var skadet.

En mann kom og tilbød sin hjelp for å frakte meg og familien til et tryggere område i nord.

Jeg var ikke sikker på om jeg kunne stole på ham eller ikke, men han ga meg adressen sin og sa jeg ikke skulle bekymre meg. Han sverget at han ville frakte familien min trygt og gratis.

Jeg var redd, men neste dag dro vi til vårt avtalte møtepunkt.

Han kjørte oss ut av byen og unngikk flere kontrollpunkter. Vi stoppet ved huset til moren hans en stund.

Jeg fortalte historien min til moren hans. Hun gråt og sa jeg var som en sønn for henne. Hun ba sønnen sin sørge for at familien kom trygt frem til kontrollpunktet til SDF.

Da det ble mørkt satte vi oss i bilen. Han kjørte mot kontrollpunktet uten billysene på.

Leiren

Mens vi nærmet oss kontrollpunktet, skjøt de to skudd opp i luften. Vi stanset.

Med et fakkellys ga de oss tegn til å fortsette. Takk Gud var det ikke noen miner i veien og vi kom trygt frem til kontrollpunktet Al Khineizat. Da vi var der, kom tårene mine. Vi hadde endelig kommet til en leir nord i Syria.

Nå har vi bodd her i én måned. Leiren er trygg, men vi har veldig lite penger. Noen ganger får jeg litt jobb og kan tjene litt, men datteren min må til øyelege. Jeg burde ha vært hos legen med skadene mine også.

Når situasjonen i Raqqa blir stabil drar jeg kanskje tilbake. Jeg ble født der. Det er hjemmet mitt.

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Leger Uten Grenser / Jamal Bali
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Pasienthistorie fra Syria: – Sønnen min døde i armene mine
Nyheter
03.04.2017 / 21.09.2017

Pasienthistorie fra Syria: – Sønnen min døde i armene mine

Folk som bor i byen Raqqa nord i Syria er fanget mellom stadig mer intense kamper.

Gjennom seks år med krig har de overlevd bombing, henrettelser og offentlig halshugging. Tusenvis har risikert livet i et forsøk på å krysse kontrollpunkter og minefelt for å komme seg til tryggere områder.

I denne teksten beskriver 35 år gamle Mohammed hans forsøk på å flykte. Prisen familien måtte betale for å komme i trygghet, var grusom.


Raqqa by, nord i Syria, februar 2017: Frontlinjene kom nærmere og luftangrepene ble hyppigere. Jeg planla å rømme.

En dag, mens jeg jobbet på markedet, fortalte en person meg at om jeg ønsket å flykte, skulle jeg gjemme meg nær noen bønders telt for så å fortsette nordover.

Neste dag tok jeg med kona mi og våre fire barn og gikk til området hvor bøndene teltet. Vi sov der den natten og menneskene der ga oss mat.

Dagen etter fant vi en bil som kunne ta oss mot området kontrollert av De demokratiske syriske styrkene (SDF). Jeg godtok å gi sjåføren alle pengene mine, 100.000 syriske pund (3200 NOK), for å ta oss med.

Kort tid etter forlot han oss ved veikanten, og kjørte av gårde.

Sønnen min

Etter en stund så jeg et gammelt par på en motorsykkel. De kom i vår retning og planla også å rømme. Jeg stoppet dem og spurte om hjelp.

Mannen ga meg motorsykkelen for å frakte barna nordover. Jeg kjørte avsted med min eldste sønn og datter, mens resten av familien kom etter til fots.

Vi hadde kjørt rundt 100 meter da motorsykkelen traff en mine.

Kona mi skrek og løp mot oss. Sønnen vår var bevisstløs og hadde sår i hodet. Datteren min hadde skadet øynene. Jeg hadde skadet haken, halsen og hendene.

Jeg løftet opp sønnen min mens kona mi holdt datteren vår. Vi ventet på at en bil – hvilken som helst bil – skulle komme langs veien.

Jeg så sønnen min dø i armene mine.

Jeg ble tvunget til å forlate kroppen hans der.

Les også: Leger Uten Grensers rapport om miner i Syria

«La ham dø»

Jeg var nær ved å besvime da en bil stanset for oss.

Sjåføren kjørte oss til en lege i landsbyen Mazra’t Tishrin (23 kilometer nordvest for Raqqa). Legen sa at vi måtte dra til et sykehus, så vi dro tilbake til Raqqa.

Da vi ankom Raqqa sykehus, nektet et medlem av IS å legge meg inn. Selv om jeg blødde kraftig, satte han håndjern på meg og sa: «La ham dø».

Etter to timer fikk jeg signalisert til en lege at jeg trengte hjelp. Jeg klarte ikke å snakke på grunn av blodet som flommet fra halsen min.

Doktoren kom ikke. Jeg tror han var redd for å bli drept om han ikke fulgte ordre.

– Legene er livredde

Etter en stund ga en kommandant beskjed til en lege om å behandle meg. Jeg ble tatt med inn på operasjonsstua.

I samme øyeblikk kom et skadet IS-medlem inn, og legen ble bedt om å behandle ham i stedet.

Etter en kort stund kom han tilbake og fullførte behandlingen min. Han unnskyldte seg og spurte meg om jeg kunne la være å fortelle at jeg ble behandlet av ham.

Legene er så redde her. Jeg ble på sykehuset i tre dager.

Legen kom og spurte hvordan det gikk. Da han så at jeg var fattig, ga han meg litt penger.

En ny sjanse

Etter noen få dager dro jeg hjem igjen og tilbake til arbeidet på markedet. Folk fikk høre hva som hadde skjedd, hvordan sønnen min hadde dødd i armene mine og datteren min var skadet.

En mann kom og tilbød sin hjelp for å frakte meg og familien til et tryggere område i nord.

Jeg var ikke sikker på om jeg kunne stole på ham eller ikke, men han ga meg adressen sin og sa jeg ikke skulle bekymre meg. Han sverget at han ville frakte familien min trygt og gratis.

Jeg var redd, men neste dag dro vi til vårt avtalte møtepunkt.

Han kjørte oss ut av byen og unngikk flere kontrollpunkter. Vi stoppet ved huset til moren hans en stund.

Jeg fortalte historien min til moren hans. Hun gråt og sa jeg var som en sønn for henne. Hun ba sønnen sin sørge for at familien kom trygt frem til kontrollpunktet til SDF.

Da det ble mørkt satte vi oss i bilen. Han kjørte mot kontrollpunktet uten billysene på.

Leiren

Mens vi nærmet oss kontrollpunktet, skjøt de to skudd opp i luften. Vi stanset.

Med et fakkellys ga de oss tegn til å fortsette. Takk Gud var det ikke noen miner i veien og vi kom trygt frem til kontrollpunktet Al Khineizat. Da vi var der, kom tårene mine. Vi hadde endelig kommet til en leir nord i Syria.

Nå har vi bodd her i én måned. Leiren er trygg, men vi har veldig lite penger. Noen ganger får jeg litt jobb og kan tjene litt, men datteren min må til øyelege. Jeg burde ha vært hos legen med skadene mine også.

Når situasjonen i Raqqa blir stabil drar jeg kanskje tilbake. Jeg ble født der. Det er hjemmet mitt.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid