Fem år etter at krigen ble erklært offisielt «over» har folk vendt tilbake til Mosul og byen har livnet til, på tross av at mange står ovenfor daglige utfordringer. Det tar tid å gjenoppbygge byen, og helsevesenet er ikke et unntak.  

Før krigen hadde Mosul det nest største helsevesenet i Irak, men i løpet av krigen ble mange klinikker og sykehus ødelagt. Mange sliter i dag med å få tilgang til rimelig og god helsehjelp. Folk må ofte reise langt for å komme seg til et fungerende sykehus, og det mangler både utstyr og medisiner. 

I denne saken kan du lese historiene til tre mennesker fra Mosul. De forteller om utfordringene mange lever med i etterkant av krigen, og om tap, fellesskap, motstandskraft og håp.  

«Det er et stort steg å gå fra å være avhengig av rullestol, til å kunne gå igjen» 

Faris Jassim fikk helsehjelp på Al-Wahda-sykehuset Leger Uten Grenser driver øst i Mosul. Han ble skadet under krigen, og fikk flere komplikasjoner. Etter å ha vært gjennom 25 operasjoner, er han nå straks klar for å bli skrevet ut fra sykehuset.  

«Jeg gikk gjennom veldig vanskelige perioder etter at jeg ble skadet. Før jeg ble skadet jobbet jeg som snekker, og jeg kunne bevege meg normalt. Men plutselig falt jeg i bakken, og kunne ikke gjøre noen ting lengre. I to år hadde jeg selvmordstanker på grunn av alle operasjonene og behandlingene jeg var gjennom. Det virket endeløst.  

Før jeg kom til Leger Uten Grensers sykehus, var det et øyeblikk som var spesielt vanskelig. Jeg hadde ikke noe annet valg enn å selge øredobbene til datteren min for å kunne betale for behandlingen min. Øredobber er et viktig symbol i vår kultur. Det er en av de første tingene vi gir til døtrene våre etter at de blir født. Dette gikk veldig inn på meg. På et tidspunkt følte jeg at alt håp var ute. Jeg spurte til og med legen min om han kunne amputere benet mitt fordi jeg ikke hadde råd til behandlingen. Men heldigvis kom jeg til Leger Uten Grensers sykehus.  

I det jeg begynte å bli bedre, ble jeg fylt med håp igjen. Det er et stort steg å gå fra å være avhengig av rullestol, til å kunne gå igjen. Jeg føler at jeg er i live igjen. Så fort jeg blir skrevet ut, vil jeg starte å jobbe igjen».  

«Jeg er et nytt menneske» 

Rahma Dhahir jobber som oversetter ved Nablus-sykehuset vårt vest i Mosul. Hun har jobbet for Leger Uten Grenser i tre år, og har bodd i Mosul hele livet sitt.  

«Under kampene var vi fanget i byen. Vi hadde ikke noe annet valg enn å være vitne til vold og krig. Opplevelsene har utvilsomt påvirket mentalhelsen vår. Jeg hører fortsatt lyden av raketter og eksplosjoner, selv om det bare er i mitt eget hode. Jeg får tilbakeblikk av hendelser jeg aldri kommer til å glemme. Men i dag, er jeg et nytt menneske. Heldigvis lever jeg og familien min et godt og sunt liv, og alt vi har vært gjennom er over nå.  

For fem år siden var byen i ruiner, men nå ser man en endring. Likevel er det ikke nok til å dekke alle behovene. Likevel har jeg, siden jeg startet å jobbe på fødeavdelingen, lagt merke til at historiene jeg hører fra pasientene våre har endret seg. Før ble jeg ofte fortalt tragiske historier, som jeg prøvde å gjenfortelle så nært virkeligheten som mulig. Noen pleide å komme langveisfra, og de manglet alt. De pleide å komme til Nablus for å få hjelp eller en form for beskyttelse for bare noen få timer. Selv i dag har vi fortsatt pasienter som har mistet hjemmene sine og slektningene sine på grunn av krigen.  

Til tross for alt, ser jeg i dag en positiv energi fra de unge i byen som prøver å gjenoppbygge Mosul. De jobber frivillig for å gjenåpne skoler og de bygger hus og bygninger. Mitt favorittsted i byen er Universitetet i Mosul. Hver gang jeg kan, drar jeg tilbake dit, fordi mine beste minner er fra dagene på universitetet. Da krigen tok slutt, besøkte jeg universitetet og så mange ødelagte bygninger. Alt var brent ned. Det var ingen bygninger igjen. Da jeg gikk rundt, brast hjertet mitt. Universitetet er essensielt for å få undervisning, gjenoppbygge og utvikle oss, og det var veldig trist å se at det var ødelagt. I dag er jeg glad for at dørene til universitetet er åpne igjen».  

«Byen er klar for å blomstre igjen» 

Sahir Dawood er helseveileder på Nablus-sykehuset vårt i byen. Under krigen, flyktet han fra byen for å fullføre studiene sine. I fire måneder han hadde svært lite kontakt med familien sin, men etter hvert ble de gjenforent i Qayyarah-leirene som ligger rundt 60 kilometer sør for Mosul. Han har jobbet for Leger Uten Grenser siden februar 2018.  

«Mosul har sett store endringer i løpet av de siste fem årene. Første gang jeg reiste tilbake til byen, rett etter krigen, føltes det ut som en spøkelsesby. Jeg så meg til høyre, til venstre, og det eneste jeg så var ruiner, ødelagte bygninger og tomme gater. Jeg så også mennesker som var utmattet og slitne. Men nå, når jeg går rundt i byen, ser jeg folk som jobber og går utendørs. Jeg ser bygninger og gatelys som er tent på natten. Ting blir bedre litt etter litt.  

Da jeg startet å jobbe for Leger Uten Grenser pleide vi å ta imot pasienter som var svært preget psykisk. Jeg husker en mann som kom til akuttmottaket. Han var rundt 40 år. Han ville sjekke blodtrykket sitt fordi han følte seg dårlig. Etter undersøkelsen fikk han vite at alt så normalt ut. Som helseveileder har vi tett kontakt med pasientene, og denne mannen følte jeg hadde noe han ønsket å si, men som han ikke fikk ut. Jeg spurte om han ville gå til et privat rom hvor han kunne fortelle historien sin. Han fortalte meg at han og familien ble værende i Mosul da krigen pågikk. En dag satt kona og barna hans utenfor da det skjedde et artilleriangrep. Han mistet hele familien sin. Han var i sjokk, og klarte hverken å bevege seg eller gråte. «Jeg hadde fortrerukket å dø sammen med dem, fremfor å leve dette livet som føles som tortur», fortalte han. Etter den forferdelige tragedien hadde han mareritt der han så seg selv løpe ut for å redde dem, men det eneste han så var ruiner.  

Jeg har hørt mange lignende historier, og det vil ta tid før disse menneskene leges. Det menneskene i Mosul har vært gjennom er ikke enkelt. Jeg tror ikke en annen by har opplevd dette. Det vil ta lang tid før man kan gå tilbake til det samme livet man hadde før krigen. Det finnes ingen magisk løsning for å fikse alt fort.  

For meg er Mosul som en blomst som ikke har blitt vannet på en stund og som derfor begynte å visne. Men heldigvis, døde ikke Mosul. Byen ble vannet igjen, og blomsten har begynt å komme seg. Byen er nå klar for å blomstre igjen».  

Les mer: Vårt arbeid i Irak.

*Toppbildet i saken er av Faris Jassim. Foto: Florence Dozol/Leger Uten Grenser.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.