Av Aldo Rodriguez, kirurg i Leger Uten Grenser

Den 14. november kom jeg inn i Gaza som del av et team fra Leger Uten Grenser. Vi så umiddelbart en voldsom desperasjon. Det var ikke drivstoff, mat eller vann. Ingen ambulanser. Angrep på sykehus var noe man måtte ta for gitt. Og folk ble mer og mer desperate. 

De første timene var preget av den konstante summingen av dronene Israel bruker for å overvåke området. Den stressende og høye lyden kunne høres gjennom hele dagen, til og med om natten. Jeg så også kollapsede bygninger. Selv om jeg var klar over de brutale forholdene i Gaza, var det likevel sjokkerende å se alt som var bombet i stykker og folk som lette etter mat i ruinene, mens andre sto i endeløse køer for å få tak i litt brød. Det finnes ingen steder i Gaza uten sammenraste bygninger.

30 barn drept

Teamet vårt dro for å jobbe på Nasser-sykehuset i Khan Younis, forberedt på å gi så mye medisinsk hjelp som mulig. På det tidspunktet var Nasser blitt det største fungerende sykehuset i Gaza etter nådeløse angrep på Al-Shifa-sykehuset i Gaza by. På Nasser-sykehuset var det dobbelt så mange pasienter som det var plass til, og folk satte opp telt utenfor sykehuset for å søke tilflukt fra luftangrepene. 

Mange av pasientene hadde ikke noe sted å dra etter at de ble skrevet ut. Hjemmene deres var ødelagte, og på sykehuset var det i det minste varme og drikkevann.

På den tredje dagen ble en flyktningleir truffet av et missil, mindre enn en kilometer unna sykehuset. Vi kjente bygningen riste og vinduene knirke. Etter ti minutter begynte ambulansene å komme, og på under en time tok vi imot 130 pasienter. Det tristeste var at flere enn halvparten av dem allerede var døde. Omtrent 30 barn ble drept den dagen. Istedenfor lekende barn, så vi alvorlig sårede barn med amputasjoner som vil kreve langvarig behandling. Synet var hjerteskjærende.  

Legehjelp under bombeangrep

En uke senere, etter å ha behandlet så mange pasienter som mulig, flyttet teamet til Al Aqsa-sykehuset midt i Gaza, hvor bombingen også var intens. Sykehuset har vanligvis 200 senger, men på grunn av det høye antallet pasienter, har de måttet utvide til 650 sengeplasser. 

Vårt team hjalp til med det som kalles «triage», altså prosessen med å prioritere hvilke pasienter som får behandling ut fra hvor alvorlig såret de er. Vi utførte konsultasjoner og operasjoner, behandlet sår, gav fysioterapi og psykisk helsehjelp til pasienter med krigsrelaterte traumer.  

Den 6. januar ble vi nødt til å evakuere fra Al Aqsa-sykehuset etter at israelske styrker ustedte en evakueringsordre for området hvor sykehuset ligger. Før evakueringen ble flere av våre ansattes familiemedlemmer såret av droner og snikskyttere. En kule ble skutt inn på intensivavdelingen, og intense kamper hindret ansatte i å komme seg til sykehuset.

Leger Uten Grenser ba israelske styrker om at pasienter og ansatte som fortsatt var på Al Aqsa-sykehuset, måtte beskyttes. Den 7. januar angrep en drone administrasjonsbygget på sykehuset, og folk som befant seg ute på sykehusområdet. Den 10. januar ble 40 mennesker drept og flere enn 150 såret i et luftangrep på bygninger like ved inngangen til sykehuset. 

Les mer: To av våre leger drept i angrep på sykehus 

Fanget bak sperringer

Det er ikke lett å bevege seg rundt i Gaza, ikke engang for å komme seg til jobb. Samme morgen som vi skulle evakuere, sperret to israelske stridsvogner hovedveien og delte det sørlige Gaza i to. Mange ble hindret i å komme seg hjem eller på jobb på grunn av sperringene. Den eneste måten å krysse den på var via veien som gikk langs stranden, men uten biler eller drivstoff, var folk fanget. Vi måtte også forholde oss til hyppige brudd i mobildekningen. 

I Midt-Gaza var det droner og bombardement døgnet rundt. Hver dag, to-tre ganger om dagen, falt bomber i nærheten av der vi var, fulgt av en strøm av sårede og drepte til det allerede overfylte sykehuset. Angrepene var voldsomme, og de sårede ankom bevisstløse med alvorlige hjerneskader og mange hadde mistet en arm eller et bein. På toppen av den fysiske smerten, hadde mange av pasientene mistet familiemedlemmer og hjemmene sine. 

«Såret barn, ingen overlevende familie»

Noe av det mest utfordrende var de 20-25 operasjonene jeg utførte hver dag. Jeg hadde svært unge pasienter som var de eneste overlevende i familien og kom til sykehuset alene. Bombene rammet barn på ett og to år, noen av dem fikk amputert beinet helt oppe ved lysken. 

På grunn av det høye antallet barn uten familie, begynte vi å bruke forkortelsen «WCNSF», som betyr «såret barn, ingen overlevende familie» (wounded child, no surviving family). 

Hver dag så jeg disse barna, alene og ødelagte. Noen av dem sa at de var ute og lekte da bomben rammet. Etter amputasjonen ble de ofte stille og ville ikke snakke. Det er en dramatisk situasjon som ikke stopper etter selve operasjonen, men fortsetter lenge etterpå. Selv om de skrives ut, fortsetter de å bli der fordi de ikke vet hva de skal gjøre og hvor de skal dra. Selv om deres fysiske tilstand bedrer seg, er de helt ødelagte mentalt. 

Menneskene jeg møtte i Gaza ba meg om å dele det jeg hadde sett og opplevd i løpet av tiden jeg var der, og smerten de lever i. De ønsker at mennesker verden rundt skal vite hva som skjer med dem. Jeg så selv de hjerteskjærende konsekvensene av tre måneder med grusom krig. Hver dag går flere liv tapt, og desperasjonen blir større. Denne beleiringen og den vilkårlige volden må stanse nå.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.