Foto: Privat
Hjem > Nyheter > På vei til Nepal: Sykepleier Emma Pedley
Nyheter
27.04.2015

På vei til Nepal: Sykepleier Emma Pedley

Lørdag ble ikke den dagen jeg hadde forventet. Den startet helt vanlig, jeg gikk omtrent sovende rundt nede, lagde kaffe og dyttet katten ned fra bordet slik at jeg kunne åpne datamaskinen min og oppdatere meg på alt det viktige som skjer på Facebook. Dette var fem minutter med normalitet, mens kattet snirklet seg rundt anklene mine. 

Noen få minutter senere satt jeg helt oppreist, hadde glemt både katten og kaffen, og leste rapportene om jordskjelvet på 7,8 som hadde rammet Nepal bare seks timer tidligere. Nepal er et sted som ligger mitt hjerte nært – jeg bodde og jobbet der i åtte måneder i 2007, og kulturen var nær nok til min indiske bakgrunn til at jeg følte meg hjemme der med en eneste gang. Jeg har aldri vært i tvil om at dersom det hadde vært behov for meg i Nepal, skulle jeg dra tilbake. 

Noen få timer og et par telefonsamtaler senere er det bekreftet at jeg skal reise dagen etter. 

Resten av ettermiddagen prøver jeg å pakke og på samme tid grave opp noe av nepalesisken som jeg lærte for åtte år siden. Jeg har nettopp kommet hjem fra et franskspråklig oppdrag i Den sentralafrikanske republikk, så det tilsynelatende ørlille språksenteret i hjernen min gjør stort opprør. Jeg teller flere ganger til seks på nepalesisk, før tallet syv sies på fransk. 

Etter en smertefull halvtime med rynket panne, kan jeg introdusere meg selv, spørre om du har vondt, og det viktigste: Jeg husker ordet man bruker for å spørre om å få låne toalettet. Jeg krysser fingrene for at jeg kommer til å huske mer i løpet av de neste dagene. 

Jeg har blandede følelser og de er like kompliserte som vanlig. Dette føles som oppdraget jeg alltid visste jeg skulle gjøre, siden jeg forlot Nepal i 2007, hvor jeg drev et helse og voluntær-prosjekt for en lokal organisasjon med ansvar for to barnehjem. Dette inkluderte også jordskjelvberedskap og å planlegge for barnas hjem, og i tillegg en konstant bevissthet om den konstante faren for jordskjelv. 

Jeg kunne ikke gå inn i en bygning uten først å lokalisere utgangen og potensielle steder man kunne søke ly: døråpninger, bord, brannfarer. De lokale markedene i trange, falleferdige mursteinsgater, vaklende bygninger som ruver to eller tre etasjer på hver side slik at himmelen ble redusert til en tynn stripe over oss. Jeg elsket disse markedene – lyden, krydderne, lukten og de snakkesalige kvinnene i fargerike sarier som sitter på huk blant varene sine, smiler med tenner farget av paan mens de forsøker å gifte meg bort til sønnene sine.

Jeg er utålmodig etter å komme tilbake til det landet jeg elsker og livredd for at det ikke vil være det samme landet. Jeg er desperat etter å hjelpe på hvilken som helst måte jeg kan og ønsker også desperat at det ikke var behov for hjelp. Jeg forsøker faktisk å ikke se på bilder og film etter jordskjelvet. Jeg har allerede en levende fantasi, og virkeligheten setter snart inn. Kikkermentalitet eller spekulasjon virker nesten overflødig. 

Mens jeg skriver er det bare noen få timer til jeg skal på et fly til Katmandu, hvor, inshallah, andre fra Leger Uten Grenser også vil komme fra sine land. Utover det vet jeg ikke hva som vil skje eller hvilket behov det er for meg.

Det vil være krevende, uforutsigbart og emosjonelt. Men jeg skal forsøke å være klar for det. 

Les mer om naturkatastrofer

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Privat
Hjem > Nyheter > På vei til Nepal: Sykepleier Emma Pedley
Nyheter
27.04.2015

På vei til Nepal: Sykepleier Emma Pedley

Lørdag ble ikke den dagen jeg hadde forventet. Den startet helt vanlig, jeg gikk omtrent sovende rundt nede, lagde kaffe og dyttet katten ned fra bordet slik at jeg kunne åpne datamaskinen min og oppdatere meg på alt det viktige som skjer på Facebook. Dette var fem minutter med normalitet, mens kattet snirklet seg rundt anklene mine. 

Noen få minutter senere satt jeg helt oppreist, hadde glemt både katten og kaffen, og leste rapportene om jordskjelvet på 7,8 som hadde rammet Nepal bare seks timer tidligere. Nepal er et sted som ligger mitt hjerte nært – jeg bodde og jobbet der i åtte måneder i 2007, og kulturen var nær nok til min indiske bakgrunn til at jeg følte meg hjemme der med en eneste gang. Jeg har aldri vært i tvil om at dersom det hadde vært behov for meg i Nepal, skulle jeg dra tilbake. 

Noen få timer og et par telefonsamtaler senere er det bekreftet at jeg skal reise dagen etter. 

Resten av ettermiddagen prøver jeg å pakke og på samme tid grave opp noe av nepalesisken som jeg lærte for åtte år siden. Jeg har nettopp kommet hjem fra et franskspråklig oppdrag i Den sentralafrikanske republikk, så det tilsynelatende ørlille språksenteret i hjernen min gjør stort opprør. Jeg teller flere ganger til seks på nepalesisk, før tallet syv sies på fransk. 

Etter en smertefull halvtime med rynket panne, kan jeg introdusere meg selv, spørre om du har vondt, og det viktigste: Jeg husker ordet man bruker for å spørre om å få låne toalettet. Jeg krysser fingrene for at jeg kommer til å huske mer i løpet av de neste dagene. 

Jeg har blandede følelser og de er like kompliserte som vanlig. Dette føles som oppdraget jeg alltid visste jeg skulle gjøre, siden jeg forlot Nepal i 2007, hvor jeg drev et helse og voluntær-prosjekt for en lokal organisasjon med ansvar for to barnehjem. Dette inkluderte også jordskjelvberedskap og å planlegge for barnas hjem, og i tillegg en konstant bevissthet om den konstante faren for jordskjelv. 

Jeg kunne ikke gå inn i en bygning uten først å lokalisere utgangen og potensielle steder man kunne søke ly: døråpninger, bord, brannfarer. De lokale markedene i trange, falleferdige mursteinsgater, vaklende bygninger som ruver to eller tre etasjer på hver side slik at himmelen ble redusert til en tynn stripe over oss. Jeg elsket disse markedene – lyden, krydderne, lukten og de snakkesalige kvinnene i fargerike sarier som sitter på huk blant varene sine, smiler med tenner farget av paan mens de forsøker å gifte meg bort til sønnene sine.

Jeg er utålmodig etter å komme tilbake til det landet jeg elsker og livredd for at det ikke vil være det samme landet. Jeg er desperat etter å hjelpe på hvilken som helst måte jeg kan og ønsker også desperat at det ikke var behov for hjelp. Jeg forsøker faktisk å ikke se på bilder og film etter jordskjelvet. Jeg har allerede en levende fantasi, og virkeligheten setter snart inn. Kikkermentalitet eller spekulasjon virker nesten overflødig. 

Mens jeg skriver er det bare noen få timer til jeg skal på et fly til Katmandu, hvor, inshallah, andre fra Leger Uten Grenser også vil komme fra sine land. Utover det vet jeg ikke hva som vil skje eller hvilket behov det er for meg.

Det vil være krevende, uforutsigbart og emosjonelt. Men jeg skal forsøke å være klar for det. 

Les mer om naturkatastrofer

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid