Subashini Deb Mahto jobber for Leger Uten Grenser i India med å informere lokalbefolkningen om underernæring. Hennes personlige erfaringer kommer godt med i jobben.

– Konsekvenser av underernæring har jeg selv kjent på kroppen, så når jeg snakker med mødre i landsbyene vet jeg godt hvordan de har det. Da jeg selv ble tenåringsmor opplevde jeg det samme som flere av disse jentene. Jeg fikk en datter rett etter jeg giftet meg som 17-åring og jeg visste ikke hvordan man skulle ta seg av et nyfødt barn, og datteren min veide bare 2 kilo da hun ble født. Ifølge våre lokale skikker og religiøse overbevisninger rundt graviditet og fødsler er det mange misoppfatninger om hva en mor og nyfødte skal spise. Dette kan føre til at begge blir underernært. Folk tror at kvinner som spiser mye og fyldig mat under graviditeten gjør at barnet vokser seg tykk og at dette vil gjøre selve fødselen vanskeligere. Etter en fødsel skal kvinnen egentlig bare spise én gang om dagen, men mannen min ga meg noen ganger mat i skjul. 

I noen tilfeller får ikke barn kjøtt eller melk før de kan gå selv.  Derfor fikk datteren min en veldig begrenset diett, og fikk kun linsesuppe og ris. Hverken egg eller kjøtt var tillatt de første årene. 

Kvinner må også sjonglere mellom arbeid på åkeren og det å være husmor, noe som gjør det vanskelig å knytte bånd med barna sine. Jeg var den eneste som hadde ansvaret for husholdningen hjemme, uten noen til å hjelpe meg til å ta vare på barnet mitt. Da mitt andre barn kom til verden hadde jeg lært meg å ta bedre vare på meg selv og barna. Jeg fikk meg en jobb for en organisasjon som jobbet med kvinnehelse og senere begynte jeg å arbeide for Leger Uten Grenser.

Siden Juni 2017 har Leger Uten Grenser behandlet pasienter for akutt underernæring i byen Chakradharpur i Jharkhand. Her har man startet en annen og ny måte å få med seg lokalsamfunnene på. 

• Les mer: Hva gjør Leger Uten Grenser i India 

Artikkelen fortsetter under bildet.

– Jeg starter dagen før solen står opp. Etter at jeg har laget ferdig frokost og barna er sendt på skolen, setter jeg på en tekanne og gjør meg klar til jobb. Leger Uten Grensers kontor er tre km unna og jeg sykler slik at jeg er der 8.30 hver morgen. 

Chakradharpur, i likhet med resten av Jharkhand, er et Adivasi-område med mange forskjellige stammesamfunn. Delstaten har derfor en svært mangfoldig kultur. I en av landsbyene vi besøke snakkes det for eksempel fire forskjellige språk. Vår rolle som helsearbeidere er å bygge en bro mellom Leger Uten Grenser og de ulike lokalsamfunnene. 

Alle helsepromotørene i teamet er lokale. Da vi fikk opplæring av Leger Uten Grensers leger om underernæring fortalte vi om de lokale skikkene, historien og religiøse oppfatningene i Adivisi-områdene. 

Mange i landsbyen forstår ikke at underernæring krever medisinsk behandling. I lokalsamfunn er det kjent som puni eller dehna og blir ofte koblet til onde ånder. Derfor går mange familier først til tradisjonelle healere som kan gi barna urter eller utfører seremonier for å drive de onde åndene ut. Det er avgjørende å vise folk hvor viktig det er med å identifisere hva som faktisk er underernæring og at det krever medisinsk behandling. Det er nemlig ikke mangel på mat i skogene hvor disse lokalsamfunnene bor som er problemet. Vi må lære familiene hvor viktig det er med skikkelig teknikker for amming, og at man må få i seg en mangfoldig og næringsrik diett og ha god hygiene. 

I begynnelsen var det svært vanskelig å overbevise mødrene og familiene deres om årsakene til underernæring og viktigheten av behandling. Noen bor langt inne i skogen hvor det ikke finnes noe offentlig transport og mødre går med barna i svært kupert terreng i 2 til 4 km for å komme seg til nærmeste helsesenter. Ofte kommer eldre søsken med sine syke brødre eller søstre til Leger Uten Grensers klinikk etter skolen. Forrige måned var klinikken vår tom i et par dager fordi det var innhøsting og alle foreldrene arbeidet på åkeren. 

Etter flere måneder med hardt arbeid har vi fått tillit i lokalsamfunnet og noen ganger er klinikken så travel og full av mennesker at det ikke er mulig å hvile en gang. Når det skjer presser jeg meg selv hardt – jeg føler virkelig vi gjør en viktig jobb. Å se et lite barn svinne hen av underernæring er det mest smertefulle en mor kan oppleve. En gang vi var på besøk til lokalsamfunnene tok en mor tak i meg og fortalte at hun selv hadde sendt en hun kjente til klinikken vår. Flere enn 600 barn fra ulike lokalsamfunn har fått behandling hos oss, og selv om det mye jobb igjen å gjøre, er det en fantastisk lykkefølelse å se familien få tilbake et friskt og sunt barn. 

Leger Uten Grenser har jobbet i India siden 1999 og gitt medisinsk behandling til tusenvis av pasienter i Andhra Pradesh, Bihar, Chattisgarh, Delhi, Jammu og Kashmir, Jharkhand, Maharashtra, Manipur, Telangana, Uttar Pradesh og Vest-Bengal.

Foto i toppen av saken: 16 måneder gamle Somai Soya sjekkes for underernæring på armen til sin mor. Foto: Nikhil Roshan