Dora Vangi, Leger Uten Grensers kommunikasjonsrådgiver i Hellas, forteller:

De siste fire årene har jeg jobbet med medier og kommunikasjon. Jeg har som mål å øke bevisstheten om situasjonen til flyktninger, asylsøkere og mennesker som er berørt av humanitære kriser, hovedsakelig i Midtøsten og Hellas. Jobben min innebærer vanligvis å intervjue folk og skrive om utfordringene deres. Slik kan vi belyse de store katastrofene i vår tid, og bidra til endring.

Men i dag, og etter nesten et år i jobben for Leger Uten Grenser i Hellas, føler jeg at jeg er tom for ord.

Kvelden det brant

Jeg sitter på et grått teppe inne i et lite grønt telt i en del av flyktningleiren Vathy på Samos, som nylig ble rammet av en brann. Lukten av brent tre og smeltet plast er blandet med lukten av søppel, som hoper seg opp bakom det spinkle teltet.

Det er her Shaza, en ung dame fra Syria, nå bor sammen med mannen sin og barna. Den forrige provisoriske boligen deres ble ødelagt i brannen som brøt ut i Vathy-leiren i slutten av april 2020.

Shaza er 24 år gammel og har to sønner, åtte og tre år gamle. Hun venter sitt tredje barn og er nå i niende måned av svangerskapet.

Den kvelden det brant var familien på spasertur i den øvre delen av fjellet. Etter solnedgang skulle de spise dagens første måltid etter fasten, i tråd med tradisjonen under ramadan. 

"Gudskjelov for at vi ikke var der da brannen brøt ut", forteller Shaza meg.

“Jeg var så redd, jeg gråt gjennom hele natten. Alt vi eide gikk tapt, vårt eneste bosted ble ødelagt, og barna mine ble skadet av glassbiter og plast som sprutet opp i luften på grunn av gasseksplosjoner. De blødde, og det eneste jeg kunne gjøre var å rope etter hjelp. Det var en kaotisk natt.”

Hun viser meg arrene på hendene til den tre år gamle gutten sin, som ikke vil forlate morens side et eneste øyeblikk i løpet av samtalen. Hun prøver å holde tårene tilbake.

Teksten fortsetter under bildet

“Europa var vårt eneste håp”

"Da jeg ankom Samos, for nesten seks måneder siden, ble jeg helt sjokkert", fortsetter Shaza. "Europa var vårt eneste håp, og jeg ante ikke at det ville være slik."

“I dag, her vi venter sammen med barna våre, er vi i limbo og håper noen vil tilby oss et trygt sted å være før jeg føder. Snart får jeg et barn til. Det kommer til å bli veldig vanskelig. Hva skal jeg gjøre?" forteller hun meg.

"Hygieneforholdene i denne leiren setter helsen vår i fare. Det er rotter overalt, slanger og skorpioner.”

Menn, kvinner og barn, som Shaza og familien hennes, som bor i de jævlige leirene på de greske øyene, får ikke ett avbrudd fra disse bekymringene.

Ofte sover de ikke om natten på grunn av de spente forholdene, bråk og slåssing. På dagen må de stå i kø i timevis for å få mat, som ifølge teamene våre på bakken ofte er utgått på dato og råtten.

Ubeskyttet under pandemien

I disse leirene ser mødre at barna blir fratatt barndommen i det som kan beskrives som et daglig mareritt. Alt er en kamp.

“Sønnen min er redd om natten og får ikke sove. Han våkner midt på natten og gråter", sier Shaza.

"De første to månedene etter at vi ankom leiren, ville han ikke engang å gå ut av teltet. Han ville ikke leke med andre barn. Bare sitte alene i teltet hele dagen.”

Snart blir naboen Jasmine med i samtalen for å beskrive hvordan de klarte å hjelpe den unge gutten med å overvinne frykten. Sammen kokkelerte de tradisjonelle syriske retter og de tok ham med på lange turer i byen.

De prøvde å få ham til å føle seg trygg, selv om det ikke er noen grunn til å føle seg trygg i Vathy-leiren – spesielt nå som covid-19-pandemien har nådd Hellas.

Teksten fortsetter under bildet

Vi vet med sikkerhet at hvis viruset når leirene på de greske øyene, vil det være en katastrofe. Folk som er fanget der, kan ikke gjøre noe for å beskytte seg mot det.

"Min tre år gamle sønn har astma. Jeg prøver å lære barna mine hva sosial distansering er og hvordan de skal vaske hendene, men det er umulig å følge de forebyggende tiltakene i leirene", sier Shaza.

Nektet et trygt sted

Jeg har møtt flyktninger i Tyrkia, Libanon og Jordan, og jeg har sett deres lidelser. Flere enn 6,2 millioner mennesker har flyktet fra hjemmene sine og fortsetter å være internt fordrevet i Syria. Mer enn fem millioner lever under svært dårlige forhold i landene som grenser til Hellas.

Men menneskene befinner seg ikke i områder langt unna, og det er ikke millioner av dem. De er i Europa og de er 37.000 som er fastlåst på de greske øyene.

De er på leting etter et trygt sted og en bedre fremtid, men i stedet sender vi europeerne dem inn i marerittleire og erklærer en krig mot motstandsdyktigheten deres. Og de fortsetter å prøve å overleve.

"Det som holder meg sterk er barna mine," sier Shaza.

“Jeg kan ikke miste tålmodigheten eller håpet mitt. Jeg må tro at vi vil kunne få et bedre liv og at barna mine skal få gå på skolen. Jeg håper noen vil høre på oss.”

Europa uten handlekraft

EU har en befolkning på 445 millioner mennesker og er en av verdens ledende økonomier.

Hva er det som kan gjøre det så vanskelig å handle besluttsomt og effektivt for å sikre trygg tilgang til asyl?

Hvorfor tar det så lang tid for beslutningstakere å slutte å sette folks helse i fare?

Hvorfor endres ingenting, selv nå når en pandemi truer leirene på øyene?

Jeg har ikke alle svarene, og som sagt føler jeg at jeg er tom for ord som kan beskrive det som skjer i Hellas. Men jeg kommer ikke til å gi opp. Det minste jeg kan gjøre er å dele stemmene til mennesker som Shaza med resten av verden, og håpe, sammen med henne, at noen til slutt vil lytte.

**

Om Vathy-leiren

Per mai 2020 er det flere enn 7500 asylsøkere på Samos, som for det meste bor i og rundt mottaks- og identifiseringssenteret (RIC), som er beregnet for 648 personer. Etter 2018 har imidlertid antall mennesker i Vathy-leiren aldri vært færre enn om lag 3.500-4.000 mennesker, mange av dem barn. Beboerne i leiren har ikke skikkelig tilgang til toaletter eller dusjer, og de provisoriske boligene gir ikke tilstrekkelig beskyttelse eller trygghet under utfordrende værforhold.

Les mer om arbeidet vårt i Hellas

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.