DE UØNSKEDE MENNESKENE I VERDENS STØRSTE FLYKTNINGLEIR

Rohingyaene er en muslimsk minoritet og et av de mest forfulgte folkeslagene i verden. De aller fleste er statsløse og levde i Myanmar med svært begrenset tilgang til helsehjelp og andre grunnleggende tjenester. 

I august 2017 utførte det myanmarske militæret en rekke angrep i Rakhine-delstaten i Myanmar. En rapport fra Leger Uten Grenser kunne vise til at minst 6700 rohingyaer ble drept i Rakhine-delstaten på kun én måned (mellom 25. august og 24. september 2017). Minst 730 var barn under fem år. 

Flere enn 700.000 kvinner, menn og barn flyktet til nabolandet Bangladesh etter en rekke voldelige angrep, hvor det nå til sammen bor flere enn 900.000 rohingyaer i området Cox's Bazar. De aller fleste bor i den største flyktningleiren i verden, Kutupalong-Balukhali-leiren. De resterende andre bor i andre leirer i området eller hos vertsfamilier. 

De fleste måtte flykte fra alt de eide. Mange er sterkt traumatisert over det de har sett og opplevd. Nå bor de i overfylte leirer uten tilgang på nok rent vann, husly, medisinsk og mental helsehjelp.   

Rohingya-flyktningene bor i området Cox’s Bazar i Bangladesh. Terrenget er kupert og mange bor i skråninger i provisoriske hus laget av plast og bambus. Den største flyktningleiren er Kutupalong-Balukhali, og det finnes også andre i områdene 

Husene er ikke godt beskyttet mot vær og vind, særlig under monsoonregn- og syklontiden. Husene kan skylles nedover skråningene, blåse over ende, eller bli helt ødelagt.  

Tidligere har regnet ført til flom i leirene, noe som forverret den allerede kritisk dårlige vannsituasjonen. Når drikkevann og kloakk blander seg er det stor risiko for kolerautbrudd eller diarésykdommer. De siste tre årene har Leger Uten Grenser behandlet nesten 100.000 pasienter for akutt diaré. 

Pasientene våre forteller historier om drap på barn, kvinner og menn i Rakhine-delstaten. De forteller om familier som ble brent inne i husene sine. Kvinner ble låst inne og utsatt for seksuelle overgrep, menn ble skutt og spedbarn slått ihjel eller kastet i vannet.  

Mange har mistet en ektefelle, barn eller andre nære familiemedlemmer. Boforholdene i leiren forverrer det allerede store behovet for mental helsehjelp. 

Fremtiden er usikker og mange sliter med dette, i tillegg til traumer fra flukten. De aller fleste var statsløse i Myanmar og de som flyktet har ikke flyktningstatus i Bangladesh. Det påvirker muligheten deres for jobb, utdanning, bevegelsesfrihet og tilgang til grunnleggende tjenester. Nesten alle er avhengig av humanitærhjelp, og forholdene i leiren forverrer helsen deres, både psykisk og fysisk. 

De dårligere forholdene i leirene gjør at det er stor fare for sykdomsutbrudd. Barn er ekstra sårbare. Vaksiner er den mest effektive måten å beskytte dem mot sykdommer, som lungebetennelse og meslinger.

Det var svært begrenset tilgang til helsehjelp og lav vaksinedekning i Rakhine-delstaten i Myanmar, hvor rohingyaene flyktet fra. Det har blant bidratt til utbrudd av difteri og vannkopper, og vi behandler mange pasienter mot dødelige og smittsomme sykdommer som meslinger og lungebetennelse.  

Det finnes ikke nok spesialisert helsehjelp, og det er vanskelig å henvise pasienter til andre sykehus. Mangel på nok helsehjelp gjelder både for flyktningene og verstskapsfamiliene i området. Det finnes ingen døgnåpen klinikk som kan gi akuttkirurgi i leirene.

Det gjør at gravide kvinner med komplikasjoner må henvises til andre sykehus i byene rundt. I byen Cox’s Bazar er det for få helsearbeidere og reisen til nabobyen Chittagong kan ta flere timer. For både mor og barn kan dette bety forskjellen mellom liv og død. 

Rohingyaene fikk mye oppmerksomhet da de flyktet fra Myanmar i 2017, men situasjonen har utviklet seg til å gå fra en akutt krise til en kronisk krise.  

De er statsløse, har ikke flyktningstatus og lever under uverdige forhold med store begrensinger når det kommer til muligheten for å jobbe, ta utdannelse, bevege seg fritt, og få tilgang til grunnleggende tjenester. 

Det er fremdeles store helsebehov som ikke blir dekket. Mot slutten av 2018 begynte flere organisasjoner å trekke seg ut, eller trappe ned prosjektene sine fordi situasjonen ikke lenger anses som akutt. Giverland mister interessen og det er fremdeles ingen som vet hvordan fremtiden vil se ut for de nesten én million menneskene som nå er befinner seg i verdens største flyktningleir.