Sasha jobber i Leger Uten Grenser og skildrer her livet i hjembyen Mariupol i Ukraina. Av sikkerhetsmessige årsaker bruker han kun fornavn.

I starten trodde vi ikke på det som skjedde. Slike ting skal ikke skje i vår tid. Da bombeangrepene begynte, ble livet vi kjente snudd på hodet. Dagene sluttet å gi mening, og alt føltes som et langt mareritt.

I løpet av de første dagene klarte vi heldigvis å overlevere noe av Leger Uten Grensers gjenværende medisinske utstyr til et hjelpesenter i Mariupol. Men da strøm- og telefonnettet ikke lenger fungerte, mistet vi kontakten med kollegene våre og vi kunne ikke jobbe i det hele tatt. Dagene våre besto av å prøve å holde oss i live og å finne en fluktvei.

Nye kirkegårder vokste frem hele tiden, i nesten hvert eneste nabolag. Også på plassen utenfor barnehagen nær der jeg bodde, et sted der barn egentlig burde leke.

Jeg ble berørt av alle menneskene som hjalp hverandre. Mødre brydde seg om barna sine og barna brydde seg om foreldrene sine. Jeg var bekymret for søsteren min. Hun var så redd at jeg trodde hjertet hennes skulle stanse. Pulsklokken hennes viste 180 slag i minuttet, og jeg ble redd av å se henne sånn. Jeg sa at det ville vært fælt hvis hun døde av frykt midt i alt dette.

Jeg ble berørt av å se hvor modige folk var – eller hvor modige de måtte være. Jeg husker en familie som lagde mat i gaten utenfor huset sitt. Bare få meter unna var to store hull i bakken fra granatsplinter som hadde truffet en annen familie bare få dager tidligere.

Jeg ble berørt av å se hvordan mennesker klamret seg til livet og det som var fint. Til tross for alt, klarte vi å feire den internasjonale kvinnedagen 8. mars. Noen fant fram en flaske champagne, mens andre lagde en kake med kun halvparten av ingrediensene for hånden. Vi spilte til og med musikk i noen få minutter. Det føltes godt å le igjen, selv om det bare var en halvtimes tid.

Vi hadde ikke noe annet valg enn å forlate mange kjente og kjære. Alt gikk så fort, og siden vi ikke hadde dekning fikk vi heller ikke ringt noen. Mennesker som holder sammen har større sjanse for å overleve, men det er så mange som er alene.

Jeg klarer ikke slutte å tenke på en gammel dame vi møtte på gaten for to uker siden. Hun var dårlig til beins og kunne ikke se noe særlig siden brillene hennes var knust. Hun fant frem en liten mobiltelefon og spurte om vi kunne lade den for henne. Jeg prøvde å lade den i bilen, men det gikk ikke. Jeg fortalte henne at mobildekningen var nede og at hun ikke hadde fått tak i noen, selv med batteri.

«Jeg vet at jeg ikke kan ringe noen,» sa hun. «Men kanskje noen vil ringe meg en dag». Jeg innså at hun var helt alene og at alt håpet hennes var knyttet til denne telefonen. Kanskje noen prøver å ringe henne. Kanskje familien min prøver ringe meg. Det vet vi ikke.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

Les mer om hvordan vi responderer på krigen i Ukraina og situasjonen i nabolandene

*Foto: Evgeniy Maloletka/AP Photo