15 MILLIONER
HIV-DØDSFALL SPART PÅ 20 ÅR
Et tilbakeblikk på da verden sto sammen om å forsøke å bekjempe en dødelig epidemi og hvordan tilgang til medisiner har reddet millioner av liv de siste 20 årene.
I dag har rundt 38 millioner mennesker hiv, men rekordmange av disse er i behandling. I 2019 døde halvparten så mange av hiv/aids som for 20 år siden.
De vanligste medisinene for ikke-komplisert hiv-infeksjon er tilgjengelige og billige i flere land med høy forekomst av viruset. Man fortsetter å bryte ned stigma og skam rundt viruset.
Engasjement, kunnskap og oppmerksomhet i sivilsamfunnet, sammen med store investeringer fra ulike aktører, har skapt enorme fremskritt i kampen mot hiv.
Samtidig er hiv-kampen langt ifra over, og fremdeles er det store forskjeller fra land til land når det kommer til tilgang på medisiner. Rundt tre av ti hiv-pasienter er ikke i behandling, og 20 prosent vet ikke at de er smittet. Det er alt for mange barn som ikke er i behandling, og forskning og utvikling av hiv-medisiner for barn har lenge vært nedprioritert.
Korona-pandemien fører også til store utfordringer når det kommer til tilgang på grunnleggende helsehjelp og forsyninger av medisiner. Hiv-prosjekter blir nedskalert, og bekjempelsen av hiv kan falle i skyggen av covid-19-responsen.
Likevel har det skjedd store fremskritt i kampen mot hiv-viruset de siste 20 årene. Mye av årsaken er at flere livreddende medisiner ikke er patentbeskyttet, noe som ikke skulle skje uten kamp. I dag er patentbeskyttelse igjen satt på agendaen, og i dag handler det om fremtidige vaksiner og medisiner mot covid-19-viruset.
Men, tilbake til hiv-kampen. For å forstå hvordan millioner av liv er spart og hvorfor så mange er i behandling, må vi gå bakover i tid. Hvordan har man forsøkt å bekjempe viruset som så altfor lenge ble sett på som en dødsdom?
Dødelig sykdom, ingen behandling, intet håp?
Konsekvensene av hiv-epidemien har vært enorme. Først og fremst har viruset kostet rundt 33 millioner mennesker livet siden sykdommen ble identifisert på begynnelsen av 80-tallet. De fleste mistet livet i ung alder.
Denne ene sykdommen anslås å ha redusert levealderen med opptil 20 år i de landene som ble hardest rammet, som Uganda, Sør-Afrika, Botswana og Eswatini (tidligere Swaziland).
Men hiv har skapt uforutsigbare domino-effekter; frykten for aids førte til ytterligere stigmatisering av homoseksuelle, migranter, sprøytemisbrukere, sex-arbeidere og andre sårbare grupper.
Stigma har ofte ført til at smittede eller sårbare grupper har vært mindre villige til å ta hiv-test eller få behandling, særlig før effektiv behandling var tilgjengelig.
I fattige land spredte smitten seg raskt på grunn av svake helsevesen, og i 1999 ble aids den fremste dødelige sykdommen i Afrika, foran alle andre lidelser, fra malaria til diaré.
I de hardest rammede landene reduserte sykdommen antall helsearbeidere, reduserte økonomisk vekst og undergravde likestilling i utdanning gjennom å tvinge unge jenter til å ta foreldrerollen for yngre søsken.
Siden 1996 har det eksistert hiv-medisiner. Men den høye prisen gjorde det lenge umulig å behandle store pasientgrupper i fattige land. Millioner av liv gikk tapt og smitten spredte seg fortsatt raskt.
Hiv hadde vist frem svakhetene i vårt globale samfunn, fra global urettferdighet til politisk maktesløshet og stigmatisering. Situasjonen virket
Hva er hiv?
Hiv (humant immunsvikt-virus) er et virus som svekker immunforsvaret hos mennesker, og smitter ved blodoverføring, sex, eller fra mor til barn.
Det finnes ingen kur for å bli kvitt viruset, men det finnes i dag gode medisiner som gjør at man kan leve med viruset uten å bli syk eller smittsom.
Hvis hiv-infeksjon ikke behandles, vil man før eller siden utvikle aids (aquired immune deficiency syndrome eller ervervet immunsvikt syndrom), en samlebetegnelse for sykdommer som skyldes svekket immunsystem, som soppinfeksjoner, tuberkulose, lungebetennelser og forskjellige kreftsykdommer.
Ubehandlet er aids dødelig.
På bildet ser du legeassistent Symon utføre helsesjekk på Austin som er en av pasientene våre på Ndamera helsesentre i Malawi. Austin har langtkommen hiv-infeksjon, noe som gjør det vanskeligere å behandle. Foto: Isabel Corthier/Leger Uten Grenser
Hvorfor var medisinene så håpløst dyre?
Frykt og hysteri i rike land hadde i hvert fall én positiv effekt: Store midler til forskning på nye hiv-medisiner.
Den medisinske revolusjonen kom i 1996 med de første HAART (Highly Active Antiretroviral Therapy) medisinene. HAART-behandling kan ikke fjerne hiv-viruset fra kroppen, men kan redusere antall virus i kroppen så mye at pasienten ikke lenger er hverken uvel eller smittsom.
Sykdommen gikk fra å være en dødsdom til å være en kronisk sykdom – hvis man hadde råd til behandlingen.
Ett års behandling for en pasient kostet rundt 80.000-120.000 kroner i året, altfor dyrt for både pasienter og helsemyndigheter i mange land.
Å behandle alle med hiv-infeksjon ble anslått til å kunne koste fra ni prosent til over 60 prosent av BNP i de fattigste landene, og var dermed umulig.
I tillegg var det allment akseptert at hiv-behandling var for teknisk krevende i fattige strøk der behovet var størst. Resultatet var at de områdene der viruset spredte seg raskest ble nektet behandling.
Her måtte epidemien slås tilbake utelukkende gjennom å stanse smitten. Seksuell avholdenhet, kondombruk og holdningsendringer skulle gjøre jobben her, selv om slike strategier hadde vist seg å komme til kort på egen hånd i rike land der de hadde vært forsøkt.
Medisinske fremskritt alene var ikke nok. Nå måtte de politiske og økonomiske problemene løses. Det skulle ikke skje uten motstand.
Hvordan greide aktivistene å ruste seg til kamp?
Hiv-aktivister hadde allerede på 80-tallet begynt å mobilisere, og bevegelsen vokste på 90-tallet over hele verden.
Det var en global bevegelse som favnet bredt blant annet homoseksuelle menn i San Fransisco og helsearbeidere i Zambia, sexarbeidere på motorveiene i Øst-Afrika og humanitære organisasjoner, forent om et felles mål.
Da det ble kjent at ny HAART-behandling kunne ta brodden av aids-dødelighet og gjøre sykdommen til en kronisk lidelse som hadde mer til felles med diabetes enn ebola, ble det raskt mobilisert for å gjøre behandlingen tilgjengelig for flere.
I 1997 innførte Sør-Afrika en lov som tillot dem å importere og produsere egne generiske medisiner i akutte nødstilfeller.
Generiske medisiner er enklere forklart som kopimedisiner, men godkjente generiske legemidler er like gode som originale.
Dette ble ikke godt mottatt av de legemiddelselskapene som hadde patentbeskyttelse på de livreddende medisinene, som derfor egentlig hindrer generisk produksjon.
Som forventet kjempet legemiddelgigantene med nebb og klør for å unngå generisk produksjon, og gikk til sak mot Sør-Afrika.
Deres hovedargument var ikke å beskytte sin profitt i Afrika – de hadde uansett ikke noe marked der – men at de ville beskytte prinsippet om patentrettigheter.
Dette førte til enorme protester over hele verden. Sammen med hiv-aktivistene i Sør-Afrika, Treatment Action Campaign (TAC) og andre aktivistgrupper, ble det holdt store demonstrasjoner og protester rundt om i verden.
Etter noen år måtte legemiddelgigantene gi seg. Resultatet er et av de største helsemessige fremskrittene i moderne tid.
Prisen på hiv-behandling har gått ned med over 99 prosent på grunn av konkurranseutsatt generisk produksjon.
Hiv-smitte og aids-dødsfall reduseres år etter år. Kampen mot hiv kan vinnes.
Hva skal til?
Men kampen er ikke over. Nesten tre av ti av verdens voksne hiv-pasienter er fortsatt ikke i behandling, og rundt 20 prosent vet fortsatt ikke at de er smittet.
I 2019 døde rundt 700.000 mennesker av hiv-relaterte lidelser, og globalt er over 38 millioner mennesker smittet av viruset. Skam og stigma rundt viruset eksisterer fremdeles mange steder.
En rapport Leger Uten Grenser ga ut i 2016 viste til at kun én av fire hiv-pasienter var i behandling i flere land i Vest- og Sentral-Afrika. I flere land erfarer vi at mange pasienter har langtkommen hiv-infeksjon, og dør kort tid etter å ha kommet på sykehuset.
I dag er India en av de største produsentene av generisk hiv-medisin og har sørget for at rekordmange mennesker er i behandling.
80 prosent av hiv-medisinene Leger Uten Grenser kjøper inn kommer fra India. Men Indias liberale patentlovgiving er under konstant press fra legemiddelgigantene og deres opphavsland, særlig EU og USA, som kontinuerlig forsøker å finne måter å undergrave alternative tilnærminger til forskning, utvikling og produksjon av legemidler.
For eksempel er fortsatt moderne andrelinje-behandling patentbeskyttet og mye dyrere enn førstelinje hiv-medisiner, det er langt i vei å gå når det kommer til å få flere barn i hiv-behandling.
Nå som verden er rammet av korona-pandemien vil det flere steder påvirke tilgang til medisiner, testing og oppfølging. Vi erfarer at korona-responsen har gått utover tilgang til vanlig helsehjelp. Flere steder har vi i år måtte nedskalere arbeidet vårt, og det er utfordrende flere steder å få nok medisiner og helsearbeidere på plass.
Korona-pandemien fører også til at tilgang på medisiner og vaksiner igjen er satt på dagsorden. Vi håper hiv-kampen kan bidra til å minne oss på at profitt aldri må gå på bekostning av liv.
Kampen mot hiv-viruset er fremdeles ikke over, og fortsatt må vi gjøre alt vi kan for at enda flere mennesker skal få behandling og for at langt færre mennesker skal miste livet.
Vårt arbeid med hiv
Leger Uten Grenser startet å jobbe med hiv-pasienter i 1990 og startet å gi hiv-medisiner i 2000 i Kamerun, Thailand og Sør-Afrika.
I dag har vi hiv-prosjekter i en rekke land og hadde 70.500
hiv-pasienter i behandling i 2019. I flere land har vi jobbet opp mot alternative behandlingsmodeller med lovende resultater. Vi jobber i tillegg mye med helseinformasjonsarbeid, forebygging, testing og har støttegrupper for pasienter og pårørende.
