Det er mai 2002. Den unge legen Maria Mashako i DR Kongo tar imot pasienter som hun vet hun ikke kan redde.
Kinshasa, 2019. Foto: Tommy Trenchard/Panos Pictures
Charles Luporte tar en blodprøve i Kinshasa i 2016.
Medisinene er fortsatt altfor dyre. Leger Uten Grenser har heller ikke tilgang til dem.
En teatergruppe jobber med å spre kunnskap om hiv og seksuelt overførbare sykdommer i Kinshasa i 2003. Foto: Layla Aerts
20 år senere har det skjedd store fremskritt. I dag finnes det effektive medisiner som gjør at man kan leve et godt liv med hiv.
Maria Mashako, medisinsk koordinator i DR Kongo. Foto: Charly Kasereka/Leger Uten Grenser
Likevel er Mashako fortsatt vitne til at tusenvis av liv går tapt til hiv og aids.
Kampen mot hiv i DR Kongo
Da Clarisse Mawika i 1999 fikk vite at hun var hiv-positiv, tenkte hun på begravelsen sin. Selv om det i dag finnes rimelige medisiner, er hiv-viruset fortsatt en dødsdom for mange.
– Det var uutholdelig, forteller Maria Mashako, vår medisinske koordinator i DR Kongo.
I 2002 jobbet Mashako på Leger Uten Grensers behandlingssenter for pasienter med hiv i Kinshasa, hovedstaden i DR Kongo. Da dørene til behandlingssenteret åpnet i mai dette året, var siutasjonen kritisk: flere enn én million menn, kvinner og barn levde med hiv i DR Kongo, men det var begrenset tilgang til hiv-medisiner (såkalte antiretrovirale medisiner) i landet. Tidlig på 2000-tallet døde mellom 50.000 og 200.000 mennesker hvert år i DR Kongo, ifølge UNAIDS.
– For mange var det å være smittet med hiv en dødsdom. Prisen for hiv-medisiner gjorde den utilgjengelig for mange pasienter. De første månedene senteret vårt holdt åpent, hadde heller ikke vi tilgang til hiv-medisiner. Teamene våre kunne bare behandle symptomer og infeksjoner. Det var veldig vanskelig, forteller lege Maria Mashako.
Clarisse Mawika (60) testet positivt for hiv i 1999. Hun husker altfor godt de mørke årene som fulgte.
– Jeg liker ikke å tenke tilbake på den tiden. Da jeg fikk resultatet på blodprøven min, tenkte jeg bare «da er det bare å forberede begravelsen min». Heldigvis spleiset familien på medisiner til meg fra Europa. Men etter hvert hadde de ikke råd til å betale for behandling lenger. Jeg måtte slutte på behandlingen i flere måneder. Jeg ble dårligere. Det var da noen jeg kjente fortalte meg om Leger Uten Grenser, forteller Mawika.
Leger Uten Grenser i front i kampen mot hiv og aids
Vårt behandlingssenter var det første til å tilby hiv-medisiner til pasienter i Kinshasa. Behandlingssenteret ble dermed raskt overbelastet av det høye antallet pasienter som hadde behov for behandling.
– Vi hadde konsultasjoner fra morgengry til kveld. Det var så mange pasienter, sier lege Mashako.
For å øke tilgangen til behandling begynte vi å støtte andre helsesentre og sykehus. Vi bistod med gratis testing, medisiner og behandling. I Kinshasa alene har vi støttet rundt 30 helsefasiliteter de siste tjue årene.
Teamene våre satte også opp en ny behandlingsmodell som gjorde det mulig for sykepleiere å skrive ut medisiner og følge opp hiv-positive pasienter. Dette var et viktig virkemiddel på denne tiden, da det bare var en håndfull leger i hver provins som kunne gjøre dette .
I løpet av de siste 20 årene har dette resultert i opplæring av utallige helsearbeidere, og nesten 19.000 mennesker har fått gratis hiv-medisiner i Kinshasa alene.
– Denne medisinske støtten var selvfølgelig veldig viktig, men det var ikke nok, forteller Mashako.
– Vi måtte begrense overbelastningen av helsefasilitetene, samtidig som vi måtte få behandlingen nærmere pasientene. Det var derfor vi, i samarbeid med det nasjonale pasientnettverket, satte opp utdelingsposter for hiv-medisiner, som ble drevet av pasientene selv.
Clarisse var en av personene som engasjerte seg i lanseringen av disse utdelingspostene, kalt «PODI», i DR Kongo.
– Da vi lanserte de to første postene i Kinshasa i 2010, var det mindre enn 20 pasienter som fikk behandlingen sin herfra, forteller hun.
– I dag er det 17 poster i åtte provinsen, og flere enn 10.000 pasienter kommer hit for å hente medisinene sine.
Tilnærmingen viste seg å være så vellykket at den etter hvert ble integrert i det nasjonale hiv/aids-programmet.
Kjæresteparet Jean og Angelique ble behandlet av Leger Uten Grenser for hiv i 2017. Begge fikk effektiv behandling, og kunne reise hjem sammen.
Mangel på ressurser gjør kampen vanskelig
Det har blitt gjort store fremskritt gjennom årene i kampen mot hiv/aids i DR Kongo, og dagens situasjon er en helt annen enn i 2002: Tilgangen til behandling har blitt kraftig forbedret og i løpet av de siste 10 årene har tallet på antall nye smittede blitt redusert til halvparten.
Samtidig har bakteppet for arbeidet vårt i DR Kongo vært en situasjon preget av for lite nasjonale og internasjonale ressurser til å vinne kampen mot hiv/aids og sikre tilgang til behandling for alle som trenger det.
– Da vi i 2008 opprettet en døgnavdeling for behandling av pasienter med avansert hiv, trodde vi ikke at den fortsatt ville være full av pasienter mer enn ti år senere, sier Mashako.
– I løpet av årene har vi doblet den opprinnelige sengekapasiteten, men likevel må vi ofte fortsatt sette opp telt for å ta imot nye pasienter. Dette gjenspeiler de enorme utfordringene som gjenstår i kampen mot hiv/aids i DR Kongo.
Siden åpningen har mer enn 21.000 mennesker fått behandling her.
– I 2021 anslo UNAIDS at en femtedel av de 540.000 menneskene som lever med hiv i DR Kongo ikke hadde tilgang til behandling, og at 14.000 mennesker hadde dødd av hiv i landet. Jeg er forferdet over at så mange liv fortsatt går tapt, sier Mashako.
Sykepleier Naomi Toumba gir helsehjelp til en pasient med langtkommen hiv-infeksjon i Kinshasa i 2016. Foto: Tommy Trenchard/Panos Pictures
I dag: Stor mangel på finansiering
DR Kongo er nesten utelukkende avhengig av internasjonale donorer i kampen mot hiv/aids. Dagens støtte er imidlertid ikke nok for å møte de store utfordringene.
– Dette er en situasjon som vi har fordømt i årevis. Mangelen på finansiering er i stor grad årsaken til mange av problemene vi står overfor, som for eksempel mangel på gratis testing, mangel på opplæring av helsepersonell, kronisk mangel på medisiner og massive forskjeller i helsetilbud fra provins til provins, sier Mashako.
Ifølge det kongolesiske nasjonale aids-programmet har bare tre provinser tilstrekkelig utstyr for å måle pasientenes virusmengde, noe som er nøkkelen til å vurdere utviklingen av infeksjonen og effektiviteten av behandlingen.
Setter kampen mot hiv tilbake
De siste årene har vi til og med sett tilbakeslag i kampen mot hiv/aids. For eksempel er tilbud som er rettet mot å redusere mor-til-barn-overføring av hiv – ved å teste gravide kvinner og starte behandling – blitt svekket. En fjerdedel av barn født av hiv-positive mødre hadde ikke tilgang til forebyggende behandling ved fødselen, blant annet på grunn av mangel på hiv-medisiner for barn. To tredjedeler av barn som lever med hiv er ikke under behandling.
– Vi vil ikke vinne kampen mot hiv hvis ikke innsatsen fra andre aktører øker. Hvis jeg bare hadde ett ønske, ville det vært at Leger Uten Grenser ikke lenger trengs her for å behandle så mange mennesker med hiv om 20 år, sier Mashako.
Nå i 2022 bistår vi helsemyndighetene med hiv/aids-behandling i Kinshasa og i seks andre provinser i DR Kongo (Nord-Kivu, Sør-Kivu, Maniema, Ituri, Kasai Oriental og Kongo Central). Vi gir direkte behandling til pasientene, opplæring for helsepersonell og distribuerer medisiner og medisinsk utstyr.
På den internasjonale aids-dagen er det viktig å anerkjenne de store fremskrittene, men samtidig rette oppmerksomhet mot de store utfordringene som fortsatt gjenstår i kampen mot hiv/aids i flere land, som DR Kongo.
Les mer om: Langlesing, HIV/AIDS, Sykdommer, DR Kongo
