Foto: Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Feltblogg > Sam i Libya: – En natt der vår verste frykt skulle skje
Nyheter

Sam i Libya: – En natt der vår verste frykt skulle skje

24.07.2019
        

Etter det dødelige luftangrepet på interneringssenteret i Tajoura sent om kvelden 2. juli fortalte en libysk lege i Leger Uten Grenser følgende:

«Da jeg ankom Tajoura interneringssenter klokken 12.45 var det fullt av ambulanser utenfor. Bygningen som ble truffet var helt ødelagt: Veggene var falt i grus og det var rester overalt. Det var bare et stort hull der cellen hadde vært. Det var ingen overlevende i det rommet. Jeg så kropper overalt, og kroppsdeler som stakk ut fra ruinene. Det var blod overalt. Etter hvert måtte jeg stoppe, jeg kunne ikke gå lenger inn i ruinene fordi det var for mange døde. Jeg hadde måttet tråkke over kroppene for å fortsette.

Noen av de overlevende hjalp til med å legge de døde i likposer. Andre hjalp de skadde. Mange var spredt rundt på senteret, sittende på bakken med sine få eiendeler fullstendig i sjokk. Jeg kjente mange av de døde, jeg kjente historiene deres.»

Det er estimert at 60 mennesker ble drept og 70 skadet. Natten vil for alltid være i legens minne – og i minnene til alle Leger Uten Grensers ansatte i Libya – som et grusomt mareritt. En natt der vår verste frykt skulle skje. En frykt vi har snakket om i flere måneder, med et nytteløst håp om at unødvendig lidelse og død kunne forhindres.

Våre ansatte som hadde dratt fra interneringssenteret bare fire timer før angrepet, mottok fortvilte telefonsamtaler minutter etter luftangrepet. De skyndet seg tilbake, men det var lite de kunne gjøre. De over 130 uskyldige mennene og guttene som de hadde sett i øynene tidligere på dagen, hadde ingen sjanse. De var låst inne på cellen da det eksploderte.

Flere enn 600 mennesker var i interneringssenteret i Tajoura da det ble angrepet sent om kvelden 2. juli. Foto: Hazem Ahmed / AP

 

Jeg var i Tajoura under det første angrepet på interneringssenteret, bare to måneder tidligere, den 8. mai. Da gikk splinter fra eksplosjonen gjennom taket på kvinnenes celle, og unngikk akkurat en baby som sov på en tynn madrass på det harde gulvet.

Jeg klarer ikke la være å tenke på menneskene jeg kanskje har møtt på mine besøk til Tajoura, som ble begravet i cellene sine. Jeg husker de redde ansiktene jeg så i mai, da håpet om trygghet var glemt for lenge siden. De protesterte mot den langvarige interneringen til oss. Vi slo alarm og ba den britiske regjeringen om å reversere og motsette seg de retningslinjene som holder mennesker i sentrene, og vi ba dem om å støtte en umiddelbar evakuering ut av Libya for de internerte flyktningene og migrantene. Vi var veldig klare på at dette på ingen måte kunne fortsette.

Men det fortsatte. Dette angrepet var den dødeligste hendelsen for sivile siden kampene i Tripoli begynte. Ifølge Verdens helseorganisasjon sto angrepet for over halvparten av de sivile dødsfallene til da. Utover kampene gjør ustabiliteten i Libya at flyktninger og migranter blir satt i svært høy risiko. De blir mål for underverdenen: menneskehandlere, menneskesmuglere og alle andre som er villige til å utnytte dem for egen vinning. I interneringssentrene er de internert på ubegrenset tid og lever under umenneskelige forhold uten noen vei ut. Dette er steder hvor mennesker blir glemt.

Mindre enn én prosent av rundt 5.600 flyktninger og migranter i Libya er i interneringssentre. I det siste har vi sett at FN-organisasjoner og til og med EU i større grad har bedt om å få en umiddelbar slutt på vilkårlig internering, noe Leger Uten Grenser har bedt om lenge.

Men det holder ikke bare å åpne dørene og gi menneskene en illusjon om frihet som også gir politikerne god samvittighet. De som forlater interneringssentrene med tomme lommer er fortsatt fanget i en krig som ikke er deres, i hendene på kriminelle og med en svært usikker og vanskelig fremtid.

I mangelen på løsninger som gir håp, er den eneste utveien over Middelhavet. Siden kampene i Tripoli begynte i april har den EU-støttede libyske kystvakten returnert fire ganger så mange mennesker til Libya enn antall som har blitt evakuert ut eller blitt flyttet til trygge land, ifølge tall fra FN. Bare i forrige uke ble 90 mennesker på Middelhavet tvangsreturnert til Tajoura. Utenriksminister i Storbritannia, Jeremy Hunt, fordømte angrepet på Tajoura på Twitter, men hans ord betyr lite så lenge EU fortsetter å støtte den libyske kystvakten.

Blodbadet i Tajoura var forutsett og burde vært unngått. Det internasjonale samfunnet ventet til det skjedde og fordømte det i etterkant, med lovnader om etterforskning. Hvem har navngitt de døde? Hvem har informert familiene deres og begravet dem?

For å gjøre ting enda verre er 193 mennesker fortsatt internert i Tajoura, på tross av fordømmelsen etter angrepet. Tallet på internerte stiger for hver dag som går.

I respekt for alle de som har mistet livene sine må vi gjøre alt vi kan for å stoppe dette gjentakende marerittet. Dette er vippepunktet for konkret handling. Leger Uten Grenser ber – igjen – om at myndighetene umiddelbart stenger Tajoura interneringssenter og evakuerer alle de internerte flyktningene og migrantene ut fra Libya. Tvangsreturneringen til Libya av mennesker på flukt må stoppes, den onde sirkelen må brytes.

Les mer om: Libya, Middelhavet

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Feltblogg > Sam i Libya: – En natt der vår verste frykt skulle skje
Nyheter

Sam i Libya: – En natt der vår verste frykt skulle skje

24.07.2019
        

Etter det dødelige luftangrepet på interneringssenteret i Tajoura sent om kvelden 2. juli fortalte en libysk lege i Leger Uten Grenser følgende:

«Da jeg ankom Tajoura interneringssenter klokken 12.45 var det fullt av ambulanser utenfor. Bygningen som ble truffet var helt ødelagt: Veggene var falt i grus og det var rester overalt. Det var bare et stort hull der cellen hadde vært. Det var ingen overlevende i det rommet. Jeg så kropper overalt, og kroppsdeler som stakk ut fra ruinene. Det var blod overalt. Etter hvert måtte jeg stoppe, jeg kunne ikke gå lenger inn i ruinene fordi det var for mange døde. Jeg hadde måttet tråkke over kroppene for å fortsette.

Noen av de overlevende hjalp til med å legge de døde i likposer. Andre hjalp de skadde. Mange var spredt rundt på senteret, sittende på bakken med sine få eiendeler fullstendig i sjokk. Jeg kjente mange av de døde, jeg kjente historiene deres.»

Det er estimert at 60 mennesker ble drept og 70 skadet. Natten vil for alltid være i legens minne – og i minnene til alle Leger Uten Grensers ansatte i Libya – som et grusomt mareritt. En natt der vår verste frykt skulle skje. En frykt vi har snakket om i flere måneder, med et nytteløst håp om at unødvendig lidelse og død kunne forhindres.

Våre ansatte som hadde dratt fra interneringssenteret bare fire timer før angrepet, mottok fortvilte telefonsamtaler minutter etter luftangrepet. De skyndet seg tilbake, men det var lite de kunne gjøre. De over 130 uskyldige mennene og guttene som de hadde sett i øynene tidligere på dagen, hadde ingen sjanse. De var låst inne på cellen da det eksploderte.

Flere enn 600 mennesker var i interneringssenteret i Tajoura da det ble angrepet sent om kvelden 2. juli. Foto: Hazem Ahmed / AP

 

Jeg var i Tajoura under det første angrepet på interneringssenteret, bare to måneder tidligere, den 8. mai. Da gikk splinter fra eksplosjonen gjennom taket på kvinnenes celle, og unngikk akkurat en baby som sov på en tynn madrass på det harde gulvet.

Jeg klarer ikke la være å tenke på menneskene jeg kanskje har møtt på mine besøk til Tajoura, som ble begravet i cellene sine. Jeg husker de redde ansiktene jeg så i mai, da håpet om trygghet var glemt for lenge siden. De protesterte mot den langvarige interneringen til oss. Vi slo alarm og ba den britiske regjeringen om å reversere og motsette seg de retningslinjene som holder mennesker i sentrene, og vi ba dem om å støtte en umiddelbar evakuering ut av Libya for de internerte flyktningene og migrantene. Vi var veldig klare på at dette på ingen måte kunne fortsette.

Men det fortsatte. Dette angrepet var den dødeligste hendelsen for sivile siden kampene i Tripoli begynte. Ifølge Verdens helseorganisasjon sto angrepet for over halvparten av de sivile dødsfallene til da. Utover kampene gjør ustabiliteten i Libya at flyktninger og migranter blir satt i svært høy risiko. De blir mål for underverdenen: menneskehandlere, menneskesmuglere og alle andre som er villige til å utnytte dem for egen vinning. I interneringssentrene er de internert på ubegrenset tid og lever under umenneskelige forhold uten noen vei ut. Dette er steder hvor mennesker blir glemt.

Mindre enn én prosent av rundt 5.600 flyktninger og migranter i Libya er i interneringssentre. I det siste har vi sett at FN-organisasjoner og til og med EU i større grad har bedt om å få en umiddelbar slutt på vilkårlig internering, noe Leger Uten Grenser har bedt om lenge.

Men det holder ikke bare å åpne dørene og gi menneskene en illusjon om frihet som også gir politikerne god samvittighet. De som forlater interneringssentrene med tomme lommer er fortsatt fanget i en krig som ikke er deres, i hendene på kriminelle og med en svært usikker og vanskelig fremtid.

I mangelen på løsninger som gir håp, er den eneste utveien over Middelhavet. Siden kampene i Tripoli begynte i april har den EU-støttede libyske kystvakten returnert fire ganger så mange mennesker til Libya enn antall som har blitt evakuert ut eller blitt flyttet til trygge land, ifølge tall fra FN. Bare i forrige uke ble 90 mennesker på Middelhavet tvangsreturnert til Tajoura. Utenriksminister i Storbritannia, Jeremy Hunt, fordømte angrepet på Tajoura på Twitter, men hans ord betyr lite så lenge EU fortsetter å støtte den libyske kystvakten.

Blodbadet i Tajoura var forutsett og burde vært unngått. Det internasjonale samfunnet ventet til det skjedde og fordømte det i etterkant, med lovnader om etterforskning. Hvem har navngitt de døde? Hvem har informert familiene deres og begravet dem?

For å gjøre ting enda verre er 193 mennesker fortsatt internert i Tajoura, på tross av fordømmelsen etter angrepet. Tallet på internerte stiger for hver dag som går.

I respekt for alle de som har mistet livene sine må vi gjøre alt vi kan for å stoppe dette gjentakende marerittet. Dette er vippepunktet for konkret handling. Leger Uten Grenser ber – igjen – om at myndighetene umiddelbart stenger Tajoura interneringssenter og evakuerer alle de internerte flyktningene og migrantene ut fra Libya. Tvangsreturneringen til Libya av mennesker på flukt må stoppes, den onde sirkelen må brytes.

Les mer om: Libya, Middelhavet

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen