Foto: Amanda Bergman/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > Mosambik: – Folks psykiske tilstand er enda verre enn den fysiske
Nyheter

Mosambik: – Folks psykiske tilstand er enda verre enn den fysiske

11.03.2021
        

Leger Uten Grensers medisinske koordinator Patricia Postigo beskriver situasjonen i og rundt byen Montepuez, hvor rundt 50 000 mennesker har søkt tilflukt fra volden. 

– Hvordan har konflikten påvirket folket i Cabo Delgado?

– Konflikten i Cabo Delgado utfolder seg for det meste i den nordlige, kystnære delen av provinsen. Når væpnede menn kommer inn i landsbyer i dette området, flytter folk enten sørover til provinshovedstaden, Pemba, eller innover i landet, i så fall er deres første destinasjon vanligvis den fjellrike byen Mueda, som er under hærens kontroll. 

Før de når Mueda, går de fleste i fire, fem eller til og med ti dager gjennom jungelen. Ofte flykter de fra hjemmene sine med bare klærne de har på og uten penger.  

I jungelen har flere av de internt fordrevne sett likene av slektninger eller naboer fra landsbyene som er blitt myrdet, har oppdelte kropper og hodene kuttet av. De har også sett mennesker som har dødd av sult eller tørst. De forteller at de ikke kan få disse bildene ut av hodet. 

For mange mennesker er det ikke første gang de har måttet flykte. Siden konflikten begynte, har noen allerede blitt fordrevet to eller tre ganger i distriktet sitt etter at landsbyene deres ble angrepet. 

– Hvilken tilstand er folk i når de ankommer?

– Når folk kommer til Montepuez er mange dehydrerte og sultne fordi de har gått lenge uten å spise eller drikke. Noen har hodepine eller magesmerter. For andre er ikke den generelle tilstanden så alvorlig, men ubehaget er stort etter å ha gått i flere dager med sår på føttene. Fremfor alt trenger de vann, mat og mulighet til å vaske seg når de kommer.  

Det er rundt dobbelt så mange kvinner som menn, fordi mange menn døde under angrepene og andre ble rekruttert av opprørerne. 

Barna kommer i dårlig forfatning, mange med malaria. Familier her er vanligvis store, med fem til syv barn. Mange av barna er foreldreløse. Foreldrene deres er døde eller er forsvunnet, og de blir tatt hånd om av bestemødrene eller andre slektninger. 

Det er også noen kvinner og ungdommer som ble kidnappet av opprørere og ble brukt i opprørsleirer, til å vaske klær, lage mat osv. Hvis de hadde nektet, ville de blitt drept. 

Ofte kommer de internt fordrevne i en verre psykisk tilstand enn fysisk tilstand på grunn av alt de har opplevd. 

– Hva skjer når de når Montepuez?

– I de siste månedene av 2020 ankom mellom 1400 og 1500 mennesker til Montepuez hver uke, stappet inn i varebiler. Så langt i år har strømmen avtatt noe på grunn av en nedgang i volden. Nykommerne bor i et transittområde i Montepuez. Noen fortsetter reisen til andre distrikter. Andre mennesker blir tatt inn av slektninger og bekjente som bor i byen. I noen hus, hvor syv mennesker bodde før, bor det nå opptil 30 eller 40 personer. 

Andre bor i leire i utkant av byen. I november var det rundt 3000 mennesker i hver av de to leirene, men nå er det omtrent 10.000 i hver. Dette er ikke vanlige leire, men mer som landsbyer. De får en liten tomt til å bygge et hus av stivnet gjørme på, en latrine og også noe jord å dyrke på. Prosessen med å skaffe denne tomten tar ofte lang tid. Noen venter i ukesvis i transittområdet og bor uten tak over hodet.

Livet deres handler om å overleve. Mange tilbringer dagene med å sitte innenfor døren til huset sitt, uten å gå ut, fordi de føler seg stigmatisert. Ettersom de kommer fra de samme områdene som opprørerne, opplever de noen ganger avvisning fra deler av vertssamfunnet. 

– Hvilke helsebehov ser Leger Uten Grenser i Montepuez?

– Kort tid etter at Leger Uten Grenser begynte å jobbe i Montepuez i november 2020, var det et kolerautbrudd. Vi bygde et behandlingssenter og støttet helsedepartementet med å identifisere og håndtere smittetilfeller. De overfylte leirene der noen av de internt fordrevne lever og de forferdelige vann- og sanitærforholdene er grobunn for sykdommer som kolera.  

Tilfeller av covid-19 og malaria øker også. I tillegg har Mosambik en høy forekomst av hiv/aids, som rammer rundt 13 prosent av befolkningen. Mange internt fordrevne har fått avbrutt behandlingen, noe som gjør dem enda mer sårbare. Mor- og barnehelse er en annen kilde til bekymring, fordi mange kvinner føder andre steder enn på helsesentre. Helsefasilitetene på ankomststedene er funksjonelle, men mange blir overbelastet og har ikke nok personale eller medisiner. 

De helsefremmende teamene våre gir oss innsikt i hva de internt fordrevne og vertssamfunnene trenger. Hvis de trenger enkle behandlinger, for eksempel mot mild malaria, kan dette utføres på stedet av våre helsearbeidere. Hvis sakene er mer kompliserte, henviser vi pasienter til et helsesenter og støtter dem med transport når det er nødvendig. Vi behandler mange mennesker som lider av kroniske sykdommer, spesielt eldre som er sengeliggende hjemme. 

Utover helsehjelp mangler folk mange grunnleggende tjenester. I samarbeid med andre organisasjoner har vi gravd brønner og distribuert sett som inneholder nødvendige hverdagsartikler som kjøkkenutstyr, planteverktøy, tepper og vannkloreringstabletter. 

Spesielt ser vi at flere trenger psykososial støtte for å takle de traumatiske opplevelsene de har opplevd eller vært vitne til. Ettersom det mentale helsehjelpstilbudet i Mosambik ikke er veldig utviklet, er en av Leger Uten Grensers prioritering å tilby denne tjenesten. 

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Sykdommer
Foto: Amanda Bergman/Leger Uten Grenser
Hjem > Nyheter > Mosambik: – Folks psykiske tilstand er enda verre enn den fysiske
Nyheter

Mosambik: – Folks psykiske tilstand er enda verre enn den fysiske

11.03.2021
        

Leger Uten Grensers medisinske koordinator Patricia Postigo beskriver situasjonen i og rundt byen Montepuez, hvor rundt 50 000 mennesker har søkt tilflukt fra volden. 

– Hvordan har konflikten påvirket folket i Cabo Delgado?

– Konflikten i Cabo Delgado utfolder seg for det meste i den nordlige, kystnære delen av provinsen. Når væpnede menn kommer inn i landsbyer i dette området, flytter folk enten sørover til provinshovedstaden, Pemba, eller innover i landet, i så fall er deres første destinasjon vanligvis den fjellrike byen Mueda, som er under hærens kontroll. 

Før de når Mueda, går de fleste i fire, fem eller til og med ti dager gjennom jungelen. Ofte flykter de fra hjemmene sine med bare klærne de har på og uten penger.  

I jungelen har flere av de internt fordrevne sett likene av slektninger eller naboer fra landsbyene som er blitt myrdet, har oppdelte kropper og hodene kuttet av. De har også sett mennesker som har dødd av sult eller tørst. De forteller at de ikke kan få disse bildene ut av hodet. 

For mange mennesker er det ikke første gang de har måttet flykte. Siden konflikten begynte, har noen allerede blitt fordrevet to eller tre ganger i distriktet sitt etter at landsbyene deres ble angrepet. 

– Hvilken tilstand er folk i når de ankommer?

– Når folk kommer til Montepuez er mange dehydrerte og sultne fordi de har gått lenge uten å spise eller drikke. Noen har hodepine eller magesmerter. For andre er ikke den generelle tilstanden så alvorlig, men ubehaget er stort etter å ha gått i flere dager med sår på føttene. Fremfor alt trenger de vann, mat og mulighet til å vaske seg når de kommer.  

Det er rundt dobbelt så mange kvinner som menn, fordi mange menn døde under angrepene og andre ble rekruttert av opprørerne. 

Barna kommer i dårlig forfatning, mange med malaria. Familier her er vanligvis store, med fem til syv barn. Mange av barna er foreldreløse. Foreldrene deres er døde eller er forsvunnet, og de blir tatt hånd om av bestemødrene eller andre slektninger. 

Det er også noen kvinner og ungdommer som ble kidnappet av opprørere og ble brukt i opprørsleirer, til å vaske klær, lage mat osv. Hvis de hadde nektet, ville de blitt drept. 

Ofte kommer de internt fordrevne i en verre psykisk tilstand enn fysisk tilstand på grunn av alt de har opplevd. 

– Hva skjer når de når Montepuez?

– I de siste månedene av 2020 ankom mellom 1400 og 1500 mennesker til Montepuez hver uke, stappet inn i varebiler. Så langt i år har strømmen avtatt noe på grunn av en nedgang i volden. Nykommerne bor i et transittområde i Montepuez. Noen fortsetter reisen til andre distrikter. Andre mennesker blir tatt inn av slektninger og bekjente som bor i byen. I noen hus, hvor syv mennesker bodde før, bor det nå opptil 30 eller 40 personer. 

Andre bor i leire i utkant av byen. I november var det rundt 3000 mennesker i hver av de to leirene, men nå er det omtrent 10.000 i hver. Dette er ikke vanlige leire, men mer som landsbyer. De får en liten tomt til å bygge et hus av stivnet gjørme på, en latrine og også noe jord å dyrke på. Prosessen med å skaffe denne tomten tar ofte lang tid. Noen venter i ukesvis i transittområdet og bor uten tak over hodet.

Livet deres handler om å overleve. Mange tilbringer dagene med å sitte innenfor døren til huset sitt, uten å gå ut, fordi de føler seg stigmatisert. Ettersom de kommer fra de samme områdene som opprørerne, opplever de noen ganger avvisning fra deler av vertssamfunnet. 

– Hvilke helsebehov ser Leger Uten Grenser i Montepuez?

– Kort tid etter at Leger Uten Grenser begynte å jobbe i Montepuez i november 2020, var det et kolerautbrudd. Vi bygde et behandlingssenter og støttet helsedepartementet med å identifisere og håndtere smittetilfeller. De overfylte leirene der noen av de internt fordrevne lever og de forferdelige vann- og sanitærforholdene er grobunn for sykdommer som kolera.  

Tilfeller av covid-19 og malaria øker også. I tillegg har Mosambik en høy forekomst av hiv/aids, som rammer rundt 13 prosent av befolkningen. Mange internt fordrevne har fått avbrutt behandlingen, noe som gjør dem enda mer sårbare. Mor- og barnehelse er en annen kilde til bekymring, fordi mange kvinner føder andre steder enn på helsesentre. Helsefasilitetene på ankomststedene er funksjonelle, men mange blir overbelastet og har ikke nok personale eller medisiner. 

De helsefremmende teamene våre gir oss innsikt i hva de internt fordrevne og vertssamfunnene trenger. Hvis de trenger enkle behandlinger, for eksempel mot mild malaria, kan dette utføres på stedet av våre helsearbeidere. Hvis sakene er mer kompliserte, henviser vi pasienter til et helsesenter og støtter dem med transport når det er nødvendig. Vi behandler mange mennesker som lider av kroniske sykdommer, spesielt eldre som er sengeliggende hjemme. 

Utover helsehjelp mangler folk mange grunnleggende tjenester. I samarbeid med andre organisasjoner har vi gravd brønner og distribuert sett som inneholder nødvendige hverdagsartikler som kjøkkenutstyr, planteverktøy, tepper og vannkloreringstabletter. 

Spesielt ser vi at flere trenger psykososial støtte for å takle de traumatiske opplevelsene de har opplevd eller vært vitne til. Ettersom det mentale helsehjelpstilbudet i Mosambik ikke er veldig utviklet, er en av Leger Uten Grensers prioritering å tilby denne tjenesten. 

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen