I desember i fjor måtte vi trekke oss ut av grenseområdene mellom Polen og Hviterussland, der mange flyktninger og migranter er strandet under svært vanskelige forhold. De lever uten vann, mat, varme klær og tak over hodet, og det i minusgrader.  

Beslutningen om å trekke oss ut ble tatt etter at vi i flere måneder hadde blitt nektet tilgang til områdene som er kontrollert av polske myndigheter langs den hviterussiske grensen. Over én måned senere fortsetter Leger Uten Grenser og andre organisasjoner å bli hindret tilgang til grenseområdene.  

Menneskene har siden juni 2021 forsøkt å komme seg til EU gjennom Hviterussland. Som en respons har Polen satt opp grensegjerder, hentet inn militæret og erklært unntakstilstand langs grensen. Området har blitt strengt kontrollert med begrenset tilgang, også for hjelpeorganisasjoner, frivillige og media. Før vi trakk oss ut var teamene våre vitne til voldsrelaterte skader, og mange fortalte at volden ble utført av grensevakter fra både Polen, Litauen og Hviterussland.  

Innbyggere i grenseområdene er de eneste som kan nå de som trenger nødhjelp, selv om det for dem også anses som ulovlig å gi slik hjelp.   

Siden vi ikke får vært til stede, har vi snakket med de lokale frivillige for å få informasjon om og sette søkelys på den inhumane situasjonen som utspiller seg i grenseområdene. De forteller at de har blitt utsatt for trusler og press, og at de føler at de blir forsøkt skremt til å ikke hjelpe mennesker i nød.  Å gi hjelp har blitt farlig og må gjøres i skjul.  

Vi startet intervjuene i desember mens vi var til stede i grenseområdene i Polen, og vi fortsatte intervjuene i januar. Her er det tre av de frivillige, Zosia*, Marek* og Sylwia*, fortalte oss: 

Hvordan har livet ditt endret seg siden den nåværende situasjonen på grensen begynte? 

– Den største endringen var da folk begynte å komme til nabolaget vårt. Først hørte vi om folk som krysset grensen og så bilder – folk kunne ikke passere gjennom området vårt siden det er sumper overalt. Men jeg er redd for at noen likevel forsøkte og at det derfor kanskje ligger døde kropper i sumpene. Like etterpå ble unntakstilstanden erklært. Jeg bor rett utenfor sonen der unntakstilstanden gjelder, og derfor krysset jeg sonen mange ganger. Det er mye vanskeligere for vennene mine som bor inne i sonen, fordi de møter væpnede soldater hele tiden. Barna er ofte redde, fortalte Zosia*, som bor i en landsby i grenseområdet. 

– Livet vårt har endret seg på mange måter: urolige netter, nervøsitet, frykt for at det å hjelpe flyktninger blir sett på som deltakelse i menneskehandel og smugling, frykt for at grupper fra ytre høyre-miljøer kan hevne seg på oss frivillige. Bevegelsesfriheten er begrenset, og normal turistaktivitet er derfor umulig. På tross av alt dette har vi i familien kommet nærmere hverandre. Vi snakker mye om det, jeg føler på mye sinne, jeg blir sliten av tankene mine, men jeg har fått støtte fra konen min og den eldste sønnen vår, som kommer hjem oftere, fortalte Marek*, som bor i en landsby i den kontrollerte sonen.  

Artikkelen fortsetter under bildet

– Vi vil ikke at folk skal dø i skogen. Vi vil ikke at de skal dø bak vårt gjerde. Vi vil hjelpe de som trenger det, uansett hvor de kommer fra. Vi har blitt oppdratt med et sett av grunnleggende verdier, og vi må leve i samsvar med disse verdiene. Vi må hjelpe folk i nød, fortsetter Marek*. 

– Hvis du åpner vinduene om morgenen, kan du se tungt bevæpnede soldater. Det er en deprimerende situasjon; vi må huske å alltid ta med oss identitetspapirer, selv når vi går tur med hunden. Hvert hotell, vandrerhjem, gjestehus – alt er okkupert av militæret. At du ikke kan invitere gjester, familie eller venner hit gjør det også vanskelig. Det er vanskelig å være atskilt fra resten av landet, fortalte Sylwia*, som bor i en landsby i den kontrollerte sonen.  

Har du eller noen du kjenner fått problemer som følge av å ha hjulpet folk på flukt? 

– Jeg hjalp en gruppe mennesker som trengte helsehjelp, og vi ringte en ambulanse. Vi visste selvfølgelig at grensevaktene ville komme sammen med ambulansen, men det var umulig for oss å forlate disse menneskene [uten medisinsk behandling], vel vitende om grensevaktenes holdninger til migranter. En gruppe kom, de var grensevakter – men det var ikke lett å se hvem de var fordi de ikke hadde noe tydelig skilt eller uniform på seg. De begynte å true oss. De sa at vi var der ulovlig, at vi var smuglere. De var også svært fiendtlige mot flyktningene. Vi følte at vi hadde blitt ledet i en felle. Vi var redde – ikke på egne vegne, men på vegne av flyktningene, at de skulle bli tvunget tilbake til skogen, fortalte  Zosia*. 

– Folk har fått problemer fordi de har hjulpet mennesker på flukt. En gang ble jeg anklaget for å «støtte terrorister» og «skade den polske staten». Noen av de som drev opprydning i skogen ble arrestert av uniformerte tjenestemenn og avhørt. Det ble kastet egg på flere hus. En dag samlet en gruppe med ytre høyre-aktivister seg utenfor et hus der frivillige og flyktninger var til stede. Gruppen forsøkte å skremme dem, men heldigvis gikk de ikke til angrep på noen av dem, fortalte Marek*. 

– Familien min ble utsatt for verbale angrep fordi de hjalp flyktningene. De sa de gjorde skade på den polske staten. I begynnelsen prøvde de å fortelle oss at det var ulovlig å hjelpe, de forsøkte å skremme oss. [...] Dette er mennesker som, fra et ideologisk standpunkt, sier de «forsvarer grensene til sitt hjemland», de mener at menneskene som oppholder seg i skogen er kriminelle og at det er behov for at soldater beskytter området, fortalte Sylwia*. 

Artikkelen fortsetter under bildet

Får du og folk i områdene innenfor den kontrollerte sonen psykisk støtte for å takle denne situasjonen? 

–  Sønnen min snakker med en psykolog, han gikk to ganger, og selv om han ikke snakker så mye om det, tror jeg det er bra for ham å få hjelp. Det er gratis, vi har tilgjengelig støtte til oss selv og barna, og det er lett å få hjelp, fortalte Zosia*. 

– Jeg vet om flere mennesker som har blitt traumatisert av å se familier gjemme seg i buskene, se at de blir tatt av grensevaktene og senere finne ut at de har blitt tvunget tilbake bak piggtrådgjerdene igjen... Men det er en gruppe mennesker som gir psykisk hjelp til de frivillige i området. Uten dem ville situasjonen vært veldig vanskelig, fortalte Marek*. 

– Det var ingen systematisk støtte fra kommunens side – verken informativ eller psykisk... Det var imidlertid tilbud utenfor sonen, om både gruppe- og individuelle konsultasjoner. Tilbudet ble formidlet i Facebook-poster, der vi fikk en liste over psykologer og psykiatere som står klare til å hjelpe mennesker med psykisk stress, fortalte Sylwia*. 

Hva mener dere må gjøres? 

– Det viktigste er at myndighetene stanser praksisen med å tvinge mennesker tilbake. Myndighetene må også endre lovene og våkne opp. Vi trenger at folk blir bevisste på det som faktisk skjer her, og vi trenger at store organisasjoner kommer seg hit, fortalte Zosia*. 

– Myndighetene og grensevaktene må tillate at nødhjelp blir gitt til de som trenger det. Vi mener at bevegelsesbegrensningene for de lokale innbyggerne må opphøre. Det må også den ekstreme militariseringen av grenseområdene gjøre, fortalte Marek* 

– Myndighetene må slutte med å tvinge menneskene tilbake. Vi håper at praksisen endrer seg og at folk ikke lenger sendes til skogen. Organisasjoner som kan hjelpe, som Leger Uten Grenser, må få tilgang. Det må også media få, fortalte Sylwia*. 

Leger Uten Grenser ber om at humanitære organisasjoner umiddelbart får tilgang til grenseområdene slik at vi kan gi humanitær og medisinsk hjelp til mennesker i nød. 

* Navnene i saken har blitt endret for å bevare anonymitet. 

* Bildene er tatt av eksterne fotografer. Leger Uten Grensers team var ikke til stede da bildene ble tatt og vi har ikke snakket med personene som er avbildet.