Leger Uten Grenser er positive til det nylig lanserte initiativet «Access to COVID-19 Tools (ACT) Accelerator», og den påfølgende giverkonferansen «Coronavirus Global Response», som holdes i dag. Konferansen, som arrangeres av EU, sammen med Frankrike, Tyskland, Storbritannia, Saudi-Arabia og Norge, er et viktig første skritt for å mobilisere finansiering til utvikling, produksjon og distribusjon av tester, medisiner og vaksiner for COVID-19.

Les mer: Korona-pandemien: Ingen bør profittere eller ta patent på medisiner, tester eller vaksiner

Men på tross av denne mobiliseringen vil etterspørselen globalt overgå produksjons- og distribusjonskapasiteten for noen essensielle medisinske verktøy, inkludert personlig beskyttelsesutstyr og medisiner, tester og vaksiner for COVID-19. Å sikre rettferdig fordeling av disse verktøyene bør derfor være sentralt i enhver diskusjon rundt finansiering og tilgang. 

Leger Uten Grenser mener det er på høy tid at tilgang til essensielle medisinske verktøy ikke lenger styres av generelle markedsmekanismer. Helsekrisen vi nå er inne i viser tydelig at markedet er utilstrekkelig når folkehelsebehovene skal dekkes, til og med i rike land. Og Leger Uten Grenser er hvert år vitne til hvordan millioner av mennesker i fattige områder faller utenfor som en følge av det forsknings- og utviklingssystemet vi har i dag. 

Som flere statsledere, internasjonale institusjoner og filantropiske ledere understreket da initiativet ble lansert, bør de medisinske verktøyene for COVID-19 bli sett på som «globale offentlige goder» og gjøres rimelige, trygge, effektive og tilgjengelige for alle. Nå er tiden inne for å bestemme hvordan det skal skje. Giverkonferansen er den første muligheten til å gjøre det, og bør ikke forbigås. 

Hvis COVID-19-verktøy skal bli offentlige goder må en kollektiv ledelse – en der alle bidragsytere, inkludert lav- og mellominntektsland og sivilsamfunnsaktører er representert – komme på plass. I en så alvorlig epidemi er offentlig innsyn også spesielt viktig. Planer og avgjørelser om COVID-19-verktøy må presenteres offentlig. Avtaler mellom aktørene, betingelsene for offentlig finansiering, kostnader og priser på alle stadier i utvikling, produksjon og distribusjon må være offentlig tilgjengelig. Teknologi, data og annen kunnskap må også deles. Offentlig finansiering kan ikke være å dele ut blanke sjekker, og vi kan ikke være avhengig av valgfrie tiltak for å sikre at livreddende teknologi blir delt på en rettferdig måte. 

For å organisere utvikling, produksjon og distribusjon av COVID-19-teknologi og sikre rettferdig fordeling må givere ta stilling til viktige, praktiske spørsmål om hvordan løftene om penger blir fulgt opp og om betingelsene som knyttes til dem. For å forsikre seg om at offentlig og filantropisk finansiering annonsert den 4. mai og senere leder mot «offentlige goder» som er tilgjengelige for alle stiller Leger Uten Grenser de følgende spørsmålene:

Les mer: Korona-viruset: Slik jobber vi i land verden over

Spørsmål til verdens ledere om korona-vaksine

1. Hvordan skal man sikre at medisiner, tester og vaksiner for COVID-19 som utvikles med statlig finansiering gjøres tilgjengelige for alle? Hvordan skal man utvikle en kollektiv styring av COVID-19-verktøy? 

En betydelig mengde offentlige og private penger blir lovet ut til en rekke organisasjoner med forskjellige strategier og tilgangspolitikk, og det er fremdeles uklart hvem som står ansvarlig for at finansieringen vil resultere i at COVID-19-verktøy blir tilgjengelige for alle. Hvor og når skal Verdens helseorganisasjon (WHO), den ledende FN-organisasjonen med legitimitet til å styre den globale COVID-19-responsen, etablere et system for rettferdig fordeling? Hvordan skal en kollektiv ledelse av COVID-19-verktøy settes opp og organiseres, på en måte som sikrer at beslutninger om fordeling er inkluderende, med god representasjon fra stater og andre relevante aktører, inkludert sivilsamfunnsorganisasjoner? Hvor skal interessekonflikter adresseres og dempes, med tanke på privatsektorens involvering i ACT-initiativet?  

2. Hvordan vil organisasjonene som mottar den lovede finansieringen gjøre medisiner, tester og vaksiner rimelig og tilgjengelig for alle? Hvordan blir prisene satt og av hvem?

Rettferdig tilgang og global tilgjengelighet fordrer rimelige priser, noe som bryter med den tradisjonelt høye, markedsstyrte prisingen av legemidler.  Offentlige og filantropiske aktører bidrar nå stort med subsidiering av forskning og utvikling, økt produksjon og levering av medisinsk covid-19-utstyr. Hvordan vil dette gjenspeiles i den endelige prisen, og hvem vil sette prisen?

For at medisinske verktøy for covid-19 skal være tilgjengelig for alle, må en rekke ulike land ha mulighet til å produsere, inkludert lavinntektsland. Man må bygge på kapasitetene som finnes, samtidig som man skaper nye. Hvilke tiltak er blitt satt i verk for å unngå proteksjonisme og atferd som forhindrer solidaritet og rettferdig fordeling? Hva skal gjøres for unngå at selskaper får monopol og kan styre produksjonsnivået og gi noen land fordeler? 
 
Om en avansert kjøpsforpliktelsesmekanisme blir opprettet for å sikre seg leverandører, hvordan kan man garantere at den ikke bare vil bli tilgjengelig for et begrenset antall selskaper? Hvordan kan man garantere for rettferdig fordeling av medisinsk verktøy, der distribusjonen er basert på folkehelse- og smittevernsbehov istedenfor betalings- eller produksjonsevne? I hvilken grad vil behovene til helsepersonell i frontlinjen, både når det kommer til beskyttelse og behandling, bli prioritert? Hvordan skal de endelige produktene bli gjort tilgjengelig for menneskene som trenger dem, gratis på stedet der sårbare befolkningsgrupper får behandling? 

3. Hvordan vil deling av teknologi utviklet med offentlige midler sikres, og hvordan skal monopoler unngås? 

Patenter og andre former for intellektuell eiendom gir selskaper eksklusive rettigheter til å lage og selge et produkt uten konkurranse, noe som gir produsentene muligheten til å ta den prisen de ønsker – det vi kaller monopol. Patenter, eksklusiv markedsføring og forretningshemmeligheter setter både tilbud og tilgjengelighet i fare, og bidrar til at forskere skjermer seg og konkurrerer mot hverandre istedenfor å samarbeide mot et felles mål.  
 
Det offentlige vil betale for forskning og utvikling, produksjon, lagring og distribusjon av medisinsk verktøy for covid-19, men hvem vil eie rettighetene? Dette spørsmålet har blitt løftet av EU-kommisjonen, som ikke enda har kommet med et klart svar. Hvordan kan åpen deling av teknologi, kunnskap og data om medisinske covid-19-verktøy garanteres? Og hvordan kan vi sørge for at forskning, produksjon og tilgang ikke blir begrenset av immaterielle rettigheter, forretningshemmeligheter og monopol?