– Vi hørte historier om væpnede menn som angrep landsbyer og drepte folk. En dag skulle det samme skje oss. De drepte 26 mennesker fra landsbyen min.

Etter at de dro måtte vi gravlegge de avdøde, og vi var fremdeles i sjokk over det som hadde skjedd. Jeg klarte så vidt å få frem ett eneste ord i bønnene jeg holdt i begravelsene deres, fortalte Malan Danbube. Han var Imam i landsbyen sin før væpnede menn angrep hjemstedet hans. Nå oppholder han og familien seg i en leir for internt fordrevne i byen Anka. 

Det startet med sporadiske sammenstøt mellom bønder og gjetere som kjempet om stadig mer knappe landområder og vannressurser. Nå har situasjonen utviklet seg til regelmessige og tilfeldige voldelige hendelser utført av ikke-statlige væpnede grupper.  

I februar 2021 bodde det flere enn 124.000 internt fordrevne i Zamfara, ifølge Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM). Det er 12.000 flere enn det var i august i fjor. 

Leger Uten Grenser er én av svært få organisasjoner som gir helsehjelp i byene Anka, Shinkafi og Zurmi i Zamfara-regionen. Vi er nå vitne til en rekke helseutfordringer i disse områdene, blant annet sykdommer som meslinger, malaria og kolera. Sykdommer som vanligvis er enkelt å forebygge. 

Vi har også sett en bekymringsfull økning i antall underernærte barn, og sykdommer som knyttes til mangel på mat og rent vann. En rask humanitær respons må på plass umiddelbart for å hjelpe en befolkning rammet av mangel på mat, rent vann, husly og helsehjelp. 

– De drepte 26 mennesker fra landsbyen min 

– Etter angrepet reiste vi fra landsbyen. Vi måtte det. Men vi visste ikke hvor vi burde ta veien for å kunne finne trygghet. Vi hadde ikke råd til bil, så vi gikk og gikk helt til vi kom til en større by. Jeg hadde ikke penger til å leie et hus til familien min, så vi søkte tilflukt i en leir for internt fordrevne i Anka. Dette var to år siden, fortsetter Malan Danbube.  

De som kommer seg til Leger Uten Grenser forteller at volden har fått dem til å flykte fra hjem, gårder og beiteområder. Mange har søkt tilflukt i de større byene i Zamfara-delstaten. Der lever de i uformelle og formelle leirer for internt fordrevne. Leveforholdene i leirene er svært utfordrende, og de mangler nok mat, rent vann, beskyttelse og toalett og dusj.  

– Vi har bodd her siden. Vi er bønder og har ikke noen andre yrkesferdigheter. Jeg pleide å leie en motorsykkel for å hente vann og ved, ellers jobbet jeg på en gård i bushen for å sanke mat til familien min. Disse områdene kan vi ikke lenger dra til. De som prøver å reise langs veiene blir drept, en etter en. Jeg har ingen penger, og ingen steder å dra.

Det kommer flere og flere til Anka, men det er ikke plass til dem i leiren. Broren min kom hit nå nylig, så nå prøver jeg å finne et rom til han og familien hans. For ikke så lenge siden kom også en gutt med bestefaren sin, så de prøver også å finne et sted i leiren. De fortalte oss at syv personer ble drept i landsbyen deres.  

Jeg vet ikke når situasjonen vil forbedre seg eller når vi kan reise tilbake til landsbyene våre og dyrke mat igjen. Jeg takker Gud for at vi får hjelp av og til. Jeg er takknemlig, men jeg har lyst til å være i mitt eget hus. Jeg pleide å ha et privat toalett, nå deler jeg et toalett med 100 andre mennesker. Man er også heldig om man får et måltid hver dag, avslutter Malan Dandube.  

Økning i voldshendelser 

I forbindelse med den eskalerende voldssituasjonen har det også blitt rapportert om en økning i kidnappinger, væpnede ran, seksualisert vold og drap.  

– Mellom januar og april støttet teamene våre over 100 mennesker som hadde vært utsatt for seksualisert vold. Kvinner, og noen ganger menn, blir kidnappet av væpnede personer og usatt for overgrep. Deretter blir de tatt med tilbake til lokalsamfunnene sine, forteller lege Novle Nma, som er ansvarlig for de medisinske aktivitetene våre i byen Shinkafi. 

Frykten for å reise langs farlige veier fører også til at mange ofte oppsøker helsehjelp sent, eller ikke i det hele tatt. 

– De overlevende er redde for å reise langs veien, så de kommer vanligvis til klinikken vår når det er for sent å forhindre seksuelt overførbare sykdommer. De kommer også med alvorlig psykiske traumer og med desperat behov for beskyttelse. De forteller oss at det er flere overlevende der ute som er for redde til å reise til klinikken, så vi er bekymret for at vi kun ser toppen av isfjellet, fortsetter lege Nma. 

Under kan du lese historien til en pasient som kom til klinikken vår i byen Zurmi.  

– Det jeg ble utsatt for, får meg til å gråte 

– Jeg var på vei hjem etter solnedgang etter å ha gjort meg ferdig med å selge mat for dagen. Så tok tre menn tak i meg. De hadde våpen. De tok meg med til et hus i landsbyen. De voldtok meg og tok meg ikke med tilbake før tidlig neste dag. Så skjedde det igjen, to - tre måneder senere. Det var rundt åtte på kvelden. Jeg var ferdig med å selge mat, og var på vei hjem da de tok meg igjen.  

De dekket til munnen min og dro meg inn i bushen. De hadde også våpen. Det var tre menn, alle tre voldtok meg. De sa at de ikke skulle ta meg med hjem igjen. Jeg gråt, men de sa at hvis jeg motsatte meg ville de skyte meg. De tok meg ikke med tilbake før sent neste dag. Alle hjemme lette etter meg.   

Jeg gråt da jeg kom hjem, men jeg fortalte det ikke til noen andre enn bestemoren min. Hun sa at jeg ikke burde fortelle det til noen, og ignorere det som hadde skjedd. Faren min bestemte seg så for å ta meg med til sykehuset i Zurmi.  

Det jeg ble utsatt for, får meg til å gråte. Min største bekymring er at jeg ble gravid på grunn av det de gjorde mot meg. Hva skal jeg gjøre med barnet? 

Slår alarm 

Leger Uten Grenser er én av bare noen få humanitære organisasjoner som jobber i Zamfara-delstaten. Dette er ikke første gang vi har slått alarm om situasjonen i området. 

– Teamene våre har vært vinte til hvor raskt situasjonen i Zamfara har forverret seg. Livene til befolkningen er nå dominert av mangel på mat, overgrep og sykdommer som enkelt vanligvis kan forebygges.

Det vi nå ser utfolder seg er en humanitær krise, som krever umiddelbar oppmerksomhet og en rask og tilstrekkelig respons. Myndighetene og alle relevante aktører må påta seg ansvaret og hjelpe de hardt rammede samfunnene som berøres av det som nå skjer, sier Froukje Pelsma, Leger Uten Grensers landsjef i Nigeria. 

Hva gjør vi? 

Leger Uten Grenser har jobbet i Zamfara-delstaten nordvest i Nigeria siden 2010. Vi driver en barneavdeling ved Anka-sykehuset med 150-sengeplasser. Vi gir også helsehjelp i byens største leirer for internt fordrevne, og har mindre underernæringsklinikker i byen og områdene rundt.  

I Shinkafi driver vi en underernæringsavdeling med 39 sengeplasser, en isolasjonsenhet der vi gir behandling mot andre sykdommer, og en klinikk for ofre for seksualisert vold. Vi bistår også med malariabehandling etter behov.  

I Zurmi driver vi en barneavdeling med 30 sengeplasser der vi gir behandling mot underernæring. Vi driver også en klinikk for ofre for seksualisert vold.  

 Vi gir også psykisk helsehjelp og gjennomfører helsefremmende aktiviteter i alle disse områdene.   

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.