Siden konflikten brøt ut i Sudan i april i år, har tusenvis av mennesker flyktet fra angrep og ekstrem vold i Vest-Darfur og over til nabolandet Tsjad. Per august har flere enn 385.000 mennesker flyktet til grensebyen Adré.

Leger Uten Grenser har jobbet i Adré siden 2021, men i det siste har vi skalert opp arbeidet raskt som følge av den store tilstrømningen av mennesker fra Sudan – mange av dem har behov for livreddende helsehjelp.

Pasientene våre forteller om å ha vært ofre for arabiske militser i Vest-Darfurs hovedstad El Geneina og under flukten til Tsjad. De forteller at angrepene er målrettede som følge av at de tilhører Masalit-folkegruppen. Både menn, kvinner – inkludert gravide – og barn har blitt angrepet.

Våre ansatte på bakken forteller nå om hva de har sett og blitt fortalt av noen av pasientene de har behandlet. Beretningene er fra juni, da mange mennesker omsider klarte å unnslippe El Geneina, etter å ha vært fanget der som følge av stengte veier og intense kamper.

– Vi forventet ikke så mange skadde

Den 15. juni startet Dr. Papi Maloba dagen på den kirurgiske klinikken på sykehuset i Adré som vanlig. Etter å ha undersøkt pasientene og funnet ut hvem som måtte opereres, satte han og teamet hans i gang med å operere en ung gutt.

– Plutselig hørte jeg kollegene mine si: ‘Kom igjen, kom igjen, det kommer pasienter fra overalt!’ Jeg sa til dem at vi ikke kunne la pasienten ligge der med åpen mage. Vi visste ikke hvor vi skulle begynne. Skadene var alvorlige: i magen, brystet, underlivet, baken og ryggen. Vår jobb var å prioritere de mest alvorlige skadene, undersøke dem og operere, forteller Maloba.

Han forteller at innbyggerne i Adré handlet raskt og gjorde det de kunne for å hjelpe. I tillegg sendte den tsjadiske regjeringen inn et kirurgisk team for å støtte Maloba og de andre.

– Vi visste at dersom forhandlingene om å åpne en ny korridor fra El Geneina lyktes, ville flere pasienter ankomme. Vi var forberedt, men vi forventet ikke så mange skadde på en gang. 15. juni tok vi imot 261 pasienter. Dagen etter var tallet 400, fortsetter kirurgen.

– Slående å se så mange gravide

Mellom 15. og 17. juni tok vi imot 858 krigsskadde. Tilstrømningen av skadde ved Adré sykehus er en av de største som teamene våre noensinne har sett.

De aller fleste pasientene hadde flere skuddskader, spesielt i magen, ryggen og bena. De fleste var menn, og en mindre andel kvinner og barn. Den yngste pasienten innlagt på sykehus var to måneder gammel. Den eldste var over 70.

Mellom 15 og 18. juni fikk 62 gravide behandling for skuddskader og skader fra slag og andre overgrep. En av våre jordmødre i Adré, Clémence Chbat, forteller:

– Den første pasienten jeg undersøkte var en kvinne som ble skutt i magen og brystet. Kvinnen var gravid i sjette måned. Vi var svært bekymret for henne fordi en del av kulen hadde satt seg fast i livmoren hennes. Dessverre døde babyen, men kvinnen overlevde.

– Det var slående å se så mange gravide kvinner med skader i armer, bein og underliv. De kom fra El Geneina og fortalte om forferdelige hendelser, som å måtte løpe i kuleregnet med risiko for å miste barna sine på veien, og bli angrepet og voldtatt, sier hun.

Forfulgt på grunn av sin identitet

Med noen få unntak tilhører de sårede pasientene ved Adré sykehus den etniske gruppen Masalit, en ikke-arabisk folkegruppe som bor i både Tsjad og Sudan. Før konflikten var det allerede et stort Masalit-samfunn i Adré, noe som delvis forklarer hvorfor de som flyktet fra volden, søkte tilflukt der. Historiene deres gjenspeiler opplevelsen til Masalit-folket i El Geneina og ikke nødvendigvis hele befolkningen i Vest-Darfur eller El Geneina.

I midten av juni inntraff en rekke hendelser som fikk Masalit-befolkningen i El Geneina til å forsøke å flykte til Tsjad. Det inkluderer drapet på guvernøren i Vest-Darfur, stadig eskalerende trusler, og meldinger om en angivelig massakre under et forsøk på å nå en sudansk militærleir i Ardamatta øst i byen.

– Om kvelden onsdag 14. juni hadde jeg fått nok, og jeg følte at det ikke var mulig å bli. Jeg dro hjemmefra med familien min og rundt 200 mennesker mot Ardamatta nordøst i El Geneina. Da vi nådde Al Naseem-området, begynte de å skyte på oss fra taket på bygninger i nærheten. Folk løp i alle retninger. De drepte mange av oss, det var en massakre. Vi kunne ikke hjelpe eller bære de døde og sårede, alle løp for livet. Jeg løp sammen med min kone, vår ett år gamle baby og en liten gruppe andre mennesker. Vi dro vestover og møtte på flere arabiske militser som tok pengene og telefonene våre. Åtte av barna mine er i militærleiren i Ardamatta, og jeg vet ikke om de har det bra fordi det er så dårlig dekning. Jeg håper de er trygge. — A, 40 år gammel

– Det var ikke noe sted å gjemme seg, fordi området var åpent og flatt. Åtte av vennene mine ble skutt og drept mens de prøvde å nå militærleiren i Ardamatta. Fetteren min ble også skutt i låret og blir nå behandlet på sykehuset i Adré. — A, 28 år gammel

Overlevde fordi andre ble skutt

Etter hvert ble den eneste løsningen å flykte vestover mot Tsjad. Det viste seg å være en ekstremt farlig rute. I tillegg til risikoen for å bli ranet, overfalt, voldtatt eller drept ved kontrollposter, forteller mange pasienter at væpnede menn skjøt mot mennesker på flukt. Byen Shukri er nevnt i flere beretninger som et av de farligste punktene på ruten.

– Vi ble angrepet mens vi krysset en by som heter Shukri. Mange ble drept av lokalbefolkningen. Folket mitt falt som fluer, det var fullstendig kaos. De som ikke døde der, overlevde fordi skytterne var lenger unna eller fordi andre personer foran dem tok kulene. Det er den eneste måten noen av oss kan overleve. — L, 36 år gammel

– I Shukri stoppet en liten gruppe oss og ba oss sette oss ned. [De sa], ‘Alle slaver må reise seg, og hvis du vil leve, forlat Sudan fordi Sudan er for arabere.’ Vi begynte å løpe, og de væpnede mennene skjøt på folk tilfeldig. Jeg ble skutt i høyre fot. Jeg blødde, men jeg sluttet ikke å gå. På et tidspunkt tok jeg den hvite turbanen min, pakket foten inn i den, og jeg stoppet ikke selv om jeg var trøtt, svimmel og hadde vondt i hodet. Jeg har aldri vært så tørst i hele mitt liv, og det lille vannet vi hadde, sparte vi til datteren min. Overalt hvor jeg så, så jeg døden. Tro det eller ei, døden har en lukt, og jeg kunne lukte den. Jeg så mange lik på veien. Jeg tenkte at jeg kom til å bli en av dem veldig snart. Men heldigvis nådde vi grensen. Det var da jeg så en hvit SUV som tilhører Leger Uten Grenser, som plukket meg opp og tok oss til sykehuset i Adré, hvor jeg ble behandlet og tatt vare på.  — C, 40 år gammel

En voksende humanitær krise

Selv om mange har vært gjennom grufulle hendelser i Sudan og på flukt derfra, er også situasjonen ekstremt vanskelig for mange i Tsjad. Vi står nå overfor en potensielt katastrofal situasjon i Adré.

Flyktningleirene er fylt opp, og folk transporteres til nye leirer utenfor byen som ikke enda er klare til å ta dem imot. Mange befinner seg ute i ørkenen uten tilgang til nok mat, vann, toaletter, helsehjelp eller tak over hodet.  Vi jobber nå på spreng i tre av flyktningleirene i Adré.

Det er for tiden regnsesong i Tsjad, og vi har sett en drastisk økning i antall malariapasienter. Vi er også svært bekymret for at utbrudd av sykdommer som kolera.

Hundretusenvis av mennesker står nå i en ekstremt vanskelig situasjon. Derfor ber vi giverland og humanitære organisasjoner om å oppskalere innsatsen i området umiddelbart.

-

*Toppbilde: Sudanske kvinner og barn ankommer sykehuset i Adré. Foto: Mohammad Ghannam/Leger Uten Grenser

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.