Da den russiske hæren tok kontroll over byer og landsbyer i Kharkiv-regionen i Ukraina i slutten av februar, så vi at mange eldre og mennesker med funksjonsnedsettelser ikke var i stand til – eller ikke ønsket – å forlate hjemmene sine. Mens den nærmest kontinuerlige bombingen pågikk, gjorde de om kjellere til tilfluktsrom og delte matrester med naboene.

Nå, tre måneder etter at den ukrainske hæren tok tilbake kontrollen over disse områdene, er folks fysiske og psykiske helsebehov fortsatt store. Landsbyer har mistet helsetilbud som følge av krigen, mens mange av innbyggerne sitter igjen med psykiske sår forårsaket av måneder med frykt, tap, isolasjon og vold. For å møte noen av behovene, har Leger Uten Grensers team satt opp mobile klinikker der vi gir generell medisinsk hjelp og psykisk helsehjelp.

Ubehandlede kroniske sykdommer

De fleste pasientene ved de mobile klinikkene våre er babusjkaer – eldre kvinner og bestemødre. Mange av dem lever med funksjonsnedsettelser som begrenset mobilitet, hørsel og syn. Noen av disse medisinske tilstandene er et resultat av alder, andre av ubehandlede kroniske sykdommer, som høyt blodtrykk og diabetes.

– Vi måler mange veldig høye blodtrykk, for eksempel 200 over 100, sammenlignet med en vanlig blodtrykksmåling på 120 over 80. Vanligvis ville disse pasientene bli innlagt på sykehus. Her er det bare ikke mulig, forteller vår medisinske teamleder Gino Manciati.

Ubehandlet høyt blodtrykk kan føre til alvorlige komplikasjoner, inkludert synstap, nyresvikt, nevrologisk svekkelse og i verste fall plutselig død. Mangelen på leger, sykepleiere og medisiner, på toppen av alt stresset ved å oppleve krig på nært hold, har ført til at mange pasienters medisinske tilstand har kommet ut av kontroll.

– Dessverre har vi sett at pasienter får komplikasjoner som følge av høyt blodtrykk og diabetes, for eksempel nyresvikt, sier Manciati.

Kommer ikke bare for seg selv, men for familien

Krigen har gjort livene vanskeligere for personer med diabetes. Den har på den ene siden gjort det utfordrende å få tak i medisiner, samtidig som matmangel har hindret dem i å kunne kontrollere kostholdet. Det skaper igjen problemer med bevegelighet, syn og muskelfunksjon, og økt avhengighet av andre.

En av dem som har blitt rammet er diabetes-pasienten Maria, som har problemer med å gå etter at hun har gått uten behandling i flere måneder.

– Vi kom hit til klinikken på grunn av babusjkaen, sier Marias datter Tonya.

– Hun skjelver og har hodepine. I flere måneder har vi ikke hatt noen medisiner for diabetesen hennes.

Artikkelen fortsetter under bildet

Tonyas mann, som lider av lammelser, er tilbake hjemme hos dem. Som mange andre med alvorlige funksjonsnedsettelser, opplever Tonyas mann at det er vanskelig å forlate huset, og dermed har han ikke hatt tilgang til helsetjenester i det hele tatt.

– En eldre kvinne hadde gått i 30 minutter for å nå klinikken vår, noe som ikke er enkelt når du har problemer med å gå, sier Manciati.

– Det som overrasket meg, var at hun ikke kom til oss for å få hjelp selv, men for å få medisiner til mannen sin. Vi ser dette noen ganger: disse eldre kvinnene kommer til oss langveisfra, ikke bare for seg selv, men for sine ektemenn eller døtre eller sønner, som ikke kan komme til oss.

Å lege mentale sår

– Da krigen kom om morgenen den 24. februar, satt jeg like ved vinduet mitt, sier 68 år gamle Raisa, som har bodd i hjemlandsbyen Yakovenkove siden februar.

– Jeg hørte høye eksplosjoner og så en støvsky på himmelen. Rader med stridsvogner begynte å bevege seg fremover. Da vi forsto at alt ikke ville være over på en dag, prøvde vi å finne ut hva vi skulle gjøre videre: hvordan vi skulle spise, hvordan vi skulle stelle hagene våre. Vi prøvde å venne oss til situasjonen, men det var umulig å venne seg til dette. Skyting hele natten og hele dagen. Det var forferdelig.

Raisa får psykisk helsehjelp av psykologene våre på de mobile klinikkene vi driver. Behandlingen går blant annet ut på å gi pasientene verktøy for å håndtere stress, som kan bidra til å normalisere blodtrykket, samt metoder for å håndtere angst, akutte stressreaksjoner og panikkanfall.

– Jeg kom til psykologen fordi jeg fortsatt ikke får sove. I nattens mørke flyr raketter over bygningene. Det er veldig skummelt. Det ødelegger nervesystemet mitt, sier Raisa.

Selv om de fleste vil komme seg av seg selv fra marerittene og flashbackene, kan psykisk helsehjelp bidra til at pasientene blir bedre raskere. I tilfeller der psykisk helsehjelp alene ikke er nok, jobber legene og psykologene våre sammen for å finne den beste måten å støtte pasientene på.

Ser sin drepte sønn

– Jeg sover veldig dårlig, jeg er utslitt, sier 70 år gamle Valentyna fra Vasylenkova.

Sønnen hennes Roma ble drept av en landmine.

– Jeg våkner forskrekket og ser ham foran meg, fortsetter hun. Valentyna får generell helsehjelp for å takle søvnproblemene. I tillegg får hun behandling av psykolog.

– Denne krigen tok helsen min og sønnen min. Jeg gråter og skriker. Nå er han borte og livet mitt er over.

Mange av de eldre kvinnene som kommer til klinikkene våre føler seg isolerte, forlatte og ensomme. Etter å ha mistet både familiemedlemmer og livet de levde før, føler mange på at livet ikke lenger har noen mening.

– Mange av de eldre kvinnene opplever angst og følelsen av å ha mistet meningen med livet. De kjenner også på håpløshet ved tanken på å måtte skape et nytt formål med de siste årene av livet. Vi hører eldre kvinner fortelle oss at de føler at de siste årene av livet deres har blitt stjålet fra dem, sier Camilo Garcia, ansvarlig for arbeidet vårt med mental helse.

Blant de mest sårbare er eldre mennesker med demens eller psykiatriske lidelser som ikke var i stand til å komme seg i sikkerhet under starten av krigen. Noen bestemte seg for å bli hjemme, andre evakuerte til overfylte hospitser i byene. Disse evakueringene pågår fortsatt. Selv om de psykiske helsebehovene er store, tror Garcia at deres indre styrke vil hjelpe dem med å takle det slik at de kan leve videre.

– Babusjkaene i Ukraina har en skjult styrke: motstandskraft. De bestemte seg for å bli i landsbyene sine til tross for kampene og til tross for bombene. De har forsvart sin rett til å bli der de hører hjemme, noe som krever mot, sier han. *

Toppbilde: 70 år gamle Valentyna har mistet sønnen sin og hjemmet sitt som følge av russiske bombeangrep. – Krigen tok helsen min og sønnen min, sier hun. Foto: Linda Nyholm/Leger Uten Grenser

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.