I likhet med 2,7 millioner syrere ble Abu, Hassan og Imam tvunget på flukt i eget land. Ikke bare én gang, men flere ganger, som følge av krigens brutaliteter og skiftende frontlinjer. Nå befinner de seg, som mange andre syrere, i guvernementet Idlib i Nord-Syria. Et av de siste områdene som er kontrollert av opprørerne og som de siste årene har blitt bombet i massive luftangrep av den syriske hæren og dens allierte.
Mange av de som bor her har mistet alt de eier og lever i enorm fattigdom. Et stort antall har flyktet fra byer til flyktningleirer rundt Daba, Sarmada og Atmeh, der Leger Uten Grenser er til stede. Nå i juni ble Idlib igjen utsatt for luftangrep.
Nå deler de tre sine historier om hverdagen i det som føles som et utendørs fengsel, preget av uendelig venting, frykt og redsel for krig.
I 2013 ble Øst-Ghouta, som da var et opprørskontrollert område øst for Damaskus, beleiret av syriske regjeringsstyrker. Sommeren det samme året ble befolkningen utsatt for angrep med det man mistenkte var kjemiske våpen. Etter fire år med beleiring, ble Øst-Ghouta erklært en nedtrappingssone av stormaktene i 2017, noe som skulle bidra til å stoppe kampene.
Likevel fortsatte flyangrepene. Iman Oum Ziad og de åtte barna hennes bodde da i Øst-Ghouta, men i likhet med mange andre syrere i området ønsket hun ikke å bli igjen i et regjeringskontrollert område.
– Svigerinnen min døde i de kjemiske angrepene i 2013. Luftangrep pågikk dag og natt. Vi kjente hele tiden på frykten, og vi hadde heller ikke noe å spise.
Iman husker altfor godt dagene uten mat. Moren hennes døde også på samme tid fordi hun ikke fikk tak i medisinene hun trengte. Den 43 år gamle kvinnen forteller at hun flyktet fra sted til sted i Ghouta for å unnslippe bombingen.
I februar 2018 utførte den syriske hæren en massiv luftoffensiv og mange mennesker ble drept. Da opprørerne tapte slaget om Øst-Ghouta, nektet Iman å bli. I april 2018 ble hun og familien hennes evakuert til Idlib.
– Det er en dag vi alltid vil huske. Det var da vi måtte forlate stedet vi virkelig elsket, men vi har hatt så store lidelser og vært vitne til mye redsel.
Sammen med mannen og barna deres tok de bussen til Idlib. De gikk av i Harem og dro videre til Saraqeb. De ble boende en stund, men husleien var så høy at de ble nødt til å flykte igjen. Det var slik de havnet i flyktningleiren i Idlib.
– Vi vet ikke hvor vi kan dra lenger. Når som helst kan luftangrepene starte opp igjen.
Før krigen var hun hjemmeværende. Mannen hennes og den ene sønnen deres jobbet på åkrene. Men sønnen kom aldri til å forlate Ghouta i live.
Han ble skutt og drept av en snikskytter mens han var på vei hjem fra bakeren.
Ingen i familien jobber nå, og den økonomiske situasjonen blir verre for hver dag som går. Verdien av det syriske pundet er halvert siden begynnelsen av mai 2020.
Dette skyldes krisen i Libanon der de fleste syrere har sparepengene sine, USAs sanksjoner mot Syria, samt covid-19-pandemiens ødeleggende effekt på økonomien.
Iman sier at det umulig å dra hjem igjen.
– Så lenge regimet består, kan vi ikke dra tilbake til Ghouta. De har gjort det klart at vi blir fengslet eller henrettet hvis vi returnerer. Ingen steder er trygge lenger, ikke engang Idlib.
Leiren der de har søkt tilflukt har felles toaletter, nesten ikke rent vann, ingen strøm, og på grunn av covid-19 har skolen vært stengt de siste to månedene.
To av Imans døtre ble igjen i Øst-Ghouta. De har noe telefonkontakt, hovedsakelig gjennom talemeldinger, men alle er for redde for å ringe hverandre fordi de kan bli arrestert av regjeringsstyrkene.
– Hele familien min er splittet opp. Noen er i Idlib og andre i Øst-Ghouta. Alle falt fra hverandre.
Hun forteller at den ti år gamle datteren Janas får panikk hver gang hun hører flyene over dem.
– Jeg pleide å ta dem med på badet eller under trappen når bombene begynte å falle. Janas gråter mye, og hun er alltid trist. Når hun tegner, tegner hun krigens grusomheter.
– Etter beleiringen av Øst-Ghouta er vi under en annen beleiring, denne gangen her i Idlib.
Hassan Abou Noah var student i Talbiseh i guvernementet Homs. Som journalist deltok han i protestene.
– Det var min plikt å stå imot, sier 33-åringen.
Under forhandlingene mellom regjeringen og opposisjonen ble han evakuert til Khan al-Assal-regionen i Aleppo-provinsen. Han ble der i et år, men i slutten av januar 2019 økte antall luftangrep, og han ble tvunget på flukt.
– Folk var redde. Det var som å være i sakte film. Jeg kunne se alle rundt meg løpe, men det kjentes som jeg var følelsesløs. Vi hoppet inn i en bil og kjørte av gårde.
Flyene fortsatte å slippe bomber over befolkningen i det de var i ferd med å flykte mot Idlib. En av bombene passerte kun 50 meter over Hassan og sønnenes hoder.
Hassan har bodd i byen Idlib siden 2019. Han bor hos en venn fordi han ikke har råd til å leie, og kona og barna er sammen med slektninger i en annen landsby. Det er ikke nok overnattingssteder i byen for alle, uavhengig av om man har penger eller ikke.
– Jeg ser på Idlib, og jeg ser en by der det ikke er håp. Prisene er skyhøye ettersom handel med omverdenen er umulig. Området er fullstendig isolert.
Hassans slektninger og venner som bodde i Talbiseh har fortalt ham at menn i tjenestepliktig alder er redde for å gå ut fordi de kan bli tvunget til å bli med i den syriske hæren.
Hver gang yngstesønnen Adam hører flyangrepene, spør han faren om det er torden. Faren hans sier at det er det.
– Jeg vil ikke forlate Syria. Alt jeg vil er å bo sammen med familien under samme tak. Ingen vet hva som kommer til å skje. Politisk sett er alt usikkert, og dermed henger også livene våre i en tynn tråd. Vi fortsetter å håpe, men det er nettopp det som dreper oss.
Om Hassan og familien skal forlate Syria må de betale smuglere for å komme til Tyrkia, rundt 12.000 dollar til sammen.
– Jeg kan alltids selge nyrene mine, sier han spøkefullt.
Leger Uten Grenser jobber i over 70 land og mange områder rammet av krig og konflikt. Nå truer også korona-pandemien flere steder
Kan du støtte vårt livreddende arbeid?
Abou Fadel er født og vokst opp i Idlib, i landsbyen Talmenes fem kilometer fra Maarat Al Numan. Han har tilbrakt de siste seks månedene i en leir vest for Idlib by. Der bor han i et telt på mindre enn 20 kvadratmeter sammen med kona si og barna deres, som er mellom fire og 15 år.
– I stedet for å spørre hvordan jeg klarer å overleve, bør du spørre meg om jeg vil overleve, utbryter 40-åringen.
– Svaret er nei. Jeg låner penger fra venner og slektninger uten å vite når jeg kan betale dem tilbake, eller om jeg i det hele tatt vil klare det før jeg dør. Vi har mottatt noen få donasjoner fra hjelpeorganisasjoner, men det er ikke vanlig.
Noen ganger lukker han øynene og forestiller seg at han er tilbake i Talmenes, landsbyen der han ble født. Han leker med barna sine i nærheten av foreldrenes hjem. Drømmene og ambisjonene hans er borte, han vil bare tilbake til tiden før 2020.
– Jeg har glemt nesten alt fra livet mitt før krigen. Det eneste jeg vil er å gå tilbake til i fjor, da regimet bombet oss fra tid til annen. Da var det i det minste ingen bakkestyrker som truet oss, forteller han.
Tidligere i år måtte Abou Fadel og familien flykte fra flyangrepene som mot Talmenes.
– Flyangrepene pågikk i fem dager, før bakkestyrkene tok over. Det var da vi skjønte at det eneste vi kunne gjøre var å forlate landsbyen. Vi satt på med en lastebil sammen med et titalls andre familier til byen Idlib. Der tilbrakte vi en uke i en moské før leiren vi bor i nå ble satt opp.
I juni 2020 har flere mennesker blitt tvunget på flukt sør i Idlib og nord for guvernementet Hama på grunn av kampene.
– Det syriske regimet ser på alle som bor i Idlib som terrorister. Fetteren min ble arrestert i Hama for å ta ut kontanter. Han har aldri kommet tilbake. Nå som bakkestyrkene rykker fremover, er det beste utfallet at jeg blir vervet til hæren. Det verste er at jeg blir kastet i fengsel!
Han beskriver teltet familien bor i som en fryser om vinteren og en ovn om sommeren. Abou Fadel bruker dagene sine på å vandre rundt i leiren og drikke te sammen med naboene. Hvis situasjonen forverrer seg, vil de søke tilflukt så nær den tyrkiske grensen de kan, der han mener det er tryggere.
– Vi er fanget her, og det er bare en utvei.
Med din støtte kan vi rykke ut og gi livreddende helsehjelp til mennesker rammet av kriser, krig og konflikt – uansett hvem, uansett hvor, uansett hvorfor.
Del denne siden