web design templates

15 MILLIONER
HIV-DØDSFALL SPART PÅ 20 ÅR


Et tilbakeblikk på da verden sto sammen om å forsøke å bekjempe en dødelig epidemi og hvordan tilgang til medisiner har reddet millioner av liv de siste 20 årene. 

I dag har rundt 38 millioner mennesker hiv, men rekordmange av disse er i behandling. I 2019 døde halvparten så mange av hiv/aids som for 20 år siden.


De vanligste medisinene for ikke-komplisert hiv-infeksjon er tilgjengelige og billige i flere land med høy forekomst av viruset. Man fortsetter å bryte ned stigma og skam rundt viruset.  


Engasjement, kunnskap og oppmerksomhet i sivilsamfunnet, sammen med store investeringer fra ulike aktører, har skapt enorme fremskritt i kampen mot hiv.


Samtidig er hiv-kampen langt ifra over, og fremdeles er det store forskjeller fra land til land når det kommer til tilgang på medisiner. Rundt tre av ti hiv-pasienter er ikke i behandling, og 20 prosent vet ikke at de er smittet. Det er alt for mange barn som ikke er i behandling, og forskning og utvikling av hiv-medisiner for barn har lenge vært nedprioritert. 


Korona-pandemien fører også til store utfordringer når det kommer til tilgang på grunnleggende helsehjelp og forsyninger av medisiner. Hiv-prosjekter blir nedskalert, og bekjempelsen av hiv kan falle i skyggen av covid-19-responsen. 


Likevel har det skjedd store fremskritt i kampen mot hiv-viruset de siste 20 årene. Mye av årsaken er at flere livreddende medisiner ikke er patentbeskyttet, noe som ikke skulle skje uten kamp. I dag er patentbeskyttelse igjen satt på agendaen, og i dag handler det om fremtidige vaksiner og medisiner mot covid-19-viruset. 


Men, tilbake til hiv-kampen. For å forstå hvordan millioner av liv er spart og hvorfor så mange er i behandling, må vi gå bakover i tid. Hvordan har man forsøkt å bekjempe viruset som så altfor lenge ble sett på som en dødsdom?    


15

millioner liv er spart 
på grunn av tilgang til medisiner
(WHO 2019) 

51

hivdødsfall redusert
siden 2000
(WHO 2019) 

Dødelig sykdom, ingen behandling, intet håp?

Konsekvensene av hiv-epidemien har vært enorme. Først og fremst har viruset kostet rundt 33 millioner mennesker livet siden sykdommen ble identifisert på begynnelsen av 80-tallet. De fleste mistet livet i ung alder. 

Denne ene sykdommen anslås å ha redusert levealderen med opptil 20 år i de landene som ble hardest rammet, som Uganda, Sør-Afrika, Botswana og Eswatini (tidligere Swaziland).

Men hiv har skapt uforutsigbare domino-effekter; frykten for aids førte til ytterligere stigmatisering av homoseksuelle, migranter, sprøytemisbrukere, sex-arbeidere og andre sårbare grupper.

Stigma har ofte ført til at smittede eller sårbare grupper har vært mindre villige til å ta hiv-test eller få behandling, særlig før effektiv behandling var tilgjengelig.

I fattige land spredte smitten seg raskt på grunn av svake helsevesen, og i 1999 ble aids den fremste dødelige sykdommen i Afrika, foran alle andre lidelser, fra malaria til diaré.

I de hardest rammede landene reduserte sykdommen antall helsearbeidere, reduserte økonomisk vekst og undergravde likestilling i utdanning gjennom å tvinge unge jenter til å ta foreldrerollen for yngre søsken.  

Siden 1996 har det eksistert hiv-medisiner. Men den høye prisen gjorde det lenge umulig å behandle store pasientgrupper i fattige land. Millioner av liv gikk tapt og smitten spredte seg fortsatt raskt.

Hiv hadde vist frem svakhetene i vårt globale samfunn, fra global urettferdighet til politisk maktesløshet og stigmatisering. Situasjonen virket håpløs.

Hva er hiv? 

Hiv (humant immunsvikt-virus) er et virus som svekker immunforsvaret hos mennesker, og smitter ved blodoverføring, sex, eller fra mor til barn.

Det finnes ingen kur for å bli kvitt viruset, men det finnes i dag gode medisiner som gjør at man kan leve med viruset uten å bli syk eller smittsom.

Hvis hiv-infeksjon ikke behandles, vil man før eller siden utvikle aids (aquired immune deficiency syndrome eller ervervet immunsvikt syndrom), en samlebetegnelse for sykdommer som skyldes svekket immunsystem, som soppinfeksjoner, tuberkulose, lungebetennelser og forskjellige kreftsykdommer.

Ubehandlet er aids dødelig.

På bildet ser du legeassistent Symon utføre helsesjekk på Austin som er en av pasientene våre på Ndamera helsesentre i Malawi. Austin har langtkommen hiv-infeksjon, noe som gjør det vanskeligere å behandle. Foto: Isabel Corthier/Leger Uten Grenser

DR Kongo 2003. Foto: Pep Bonet

Helt siden viruset ble kjent har det vært svært viktig å fokusere på å snakke om hiv og aids og skape oppmerksomhet rundt sykdommen. Dette arkivbildet er fra 2003 i Bukavu i DR Kongo. Arbeidet er like viktig i dag. Når man øker kunnskapen om hiv i et lokalsamfunn skaper dette både tillit og økt kunnskap, og på den måten sprer informasjonen seg ut til store deler av lokalsamfunnet. 

Kenya 2003. Foto: Andrew Njoroge

Bildet viser et av de første hiv-prosjektene våre i Homa Bay i Kenya i 2003. En lege viser røngtenbilde av lungene til en hiv-pasient som fikk påvist tuberkulose. Hiv-pasienter har langt større sjanse for å utvikle tuberkulose fordi de har svakere immunforsvar. Det kan være livsfarlig uten riktig behandling. I 2015 døde 390.000 hiv-pasienter av tuberkulose. 

Hvorfor var medisinene så håpløst dyre? 

Frykt og hysteri i rike land hadde i hvert fall én positiv effekt: Store midler til forskning på nye hiv-medisiner.


Den medisinske revolusjonen kom i 1996 med de første HAART (Highly Active Antiretroviral Therapy) medisinene. HAART-behandling kan ikke fjerne hiv-viruset fra kroppen, men kan redusere antall virus i kroppen så mye at pasienten ikke lenger er hverken uvel eller smittsom.


Sykdommen gikk fra å være en dødsdom til å være en kronisk sykdom – hvis man hadde råd til behandlingen.


Ett års behandling for en pasient kostet rundt 80.000-120.000 kroner i året, altfor dyrt for både pasienter og helsemyndigheter i mange land.


Å behandle alle med hiv-infeksjon ble anslått til å kunne koste fra ni prosent til over 60 prosent av BNP i de fattigste landene, og var dermed umulig.  


I tillegg var det allment akseptert at hiv-behandling var for teknisk krevende i fattige strøk der behovet var størst. Resultatet var at de områdene der viruset spredte seg raskest ble nektet behandling.


Her måtte epidemien slås tilbake utelukkende gjennom å stanse smitten. Seksuell avholdenhet, kondombruk og holdningsendringer skulle gjøre jobben her, selv om slike strategier hadde vist seg å komme til kort på egen hånd i rike land der de hadde vært forsøkt.   


Medisinske fremskritt alene var ikke nok. Nå måtte de politiske og økonomiske problemene løses. Det skulle ikke skje uten motstand.

Kenya 2004. Foto: Pep Bonet

Da dette bildet ble tatt i 2004 hadde 2,5 millioner mennesker hiv i Kenya. Leger Uten Grenser begynte å teste, vi utførte pasientkonsultasjoner og behandlet pasienter med de relativt nye nye hiv-medisinene. Vi jobber fortsatt med hiv i landet og hadde 16.690 hiv-pasienter i behandling i 2018. Her får en ung gutt helsesjekk av en av våre ansatte på et av hiv-prosjektene våre i 2004. 

Ukraina 2004. Foto: Alexander Glyadyelov

Gutten på bildet ble født med hiv og var foreldreløs. Han fikk behandling i Mykolaiv i Ukraina i 2004. De siste 20 årene har det blitt gjort store fremskritt når det kommer til å forhindre at barn blir født med hiv. I 2018 var 8 av 10 gravide hiv-positive kvinner på medisiner, noe som gjør at barnet deres ikke blir født med viruset. 

Hele historen: Hiv-kampen

Leger Uten Grenser var noen av de første som startet prosjekter som behandlet hiv-pasienter i noen av verdens fattige områder i starten av 2000-tallet. Morten Rostrup er lege og var med å behandle noen de første hiv-pasientene våre for 20 år siden. Hør om hvordan han opplevde dette og hvordan hiv-aktivistene kom på på banen og krevde rettferdighet da situasjonen så håpløs ut. 

For rundt 20 år siden kostet hivbehandling for én person i ett år opp til 120.000 kroner. 39 legemiddelselskaper saksøkte Sør-Afrika fordi landet ønsket å importere billige generiske hivmedisiner. Dette førte til protester over hele verden. Det endte med at søksmålet ble droppet. Bildet er fra en protest utenfor rettsalen i Pretoria i
Sør-Afrika i mars 2001. Foto: Christian Schwetz.

Hvordan greide aktivistene å ruste seg til kamp? 

Hiv-aktivister hadde allerede på 80-tallet begynt å mobilisere, og bevegelsen vokste på 90-tallet over hele verden.


Det var en global bevegelse som favnet bredt blant annet homoseksuelle menn i San Fransisco og helsearbeidere i Zambia, sexarbeidere på motorveiene i Øst-Afrika og humanitære organisasjoner, forent om et felles mål.  


Da det ble kjent at ny HAART-behandling kunne ta brodden av aids-dødelighet og gjøre sykdommen til en kronisk lidelse som hadde mer til felles med diabetes enn ebola, ble det raskt mobilisert for å gjøre behandlingen tilgjengelig for flere.


I 1997 innførte Sør-Afrika en lov som tillot dem å importere og produsere egne generiske medisiner i akutte nødstilfeller.


Generiske medisiner er enklere forklart som kopimedisiner, men godkjente generiske legemidler er like gode som originale. 


Dette ble ikke godt mottatt av de legemiddelselskapene som hadde patentbeskyttelse på de livreddende medisinene, som derfor egentlig hindrer generisk produksjon. 


Som forventet kjempet legemiddelgigantene med nebb og klør for å unngå generisk produksjon, og gikk til sak mot Sør-Afrika. 


Deres hovedargument var ikke å beskytte sin profitt i Afrika – de hadde uansett ikke noe marked der – men at de ville beskytte prinsippet om patentrettigheter.  


Dette førte til enorme protester over hele verden. Sammen med hiv-aktivistene i Sør-Afrika, Treatment Action Campaign (TAC) og andre aktivistgrupper, ble det holdt store demonstrasjoner og protester rundt om i verden.


Etter noen år måtte legemiddelgigantene gi seg. Resultatet er et av de største helsemessige fremskrittene i moderne tid.


Prisen på hiv-behandling har gått ned med over 99 prosent på grunn av konkurranseutsatt generisk produksjon.


Hiv-smitte og aids-dødsfall reduseres år etter år. Kampen mot hiv kan vinnes.


Hvordan jobber vi med hiv/aids? 

Helseinformasjonsarbeid og forebygging

Foto: Luca Sola

Det er viktig å øke kunnskap om hiv og jobbe med forebygging for å hindre smitte, stigma og unødig lidelse. Vi driver omfattende helseinformasjonsarbeid for å oppmuntre folk til å teste seg og for at de skal vite at det finnes medisiner og behandling. Dette gjør vi også gjennom digitale plattformer for å nå flest mulig. Her står Charity og gir informasjon til unge hiv-pasienter i Malawi. 

Testing og tilgang på medisiner

Foto: Albert Masias/Leger Uten Grenser

Vi jobber tett opp mot ulike lokalsamfunn for å kunne teste flest mulig uten at de trenger å reise til sykehus. Vi har også satt opp noen prosjekter slik at en person i hvert lokalsamfunn kan hente medisiner til alle, og at dette går på rundgang. For mange er nærmeste sykehus en lang og kostbar reise, og en slik kollektiv gruppe fungerer også som et støtteapparat for hverandre.

Behandling 

Foto: Isabel Corthier/Leger Uten Grenser 

Leger Uten Grenser har flere hiv-prosjekter i verden. Hiv-viruset svekker immunforsvaret og derfor utvikler hiv-pasienter som ikke er på medisiner ofte andre sykdommer. Tuberkulose er vanlig. For pasienter som ikke er i hiv-behandling vil langtkommen hiv-infeksjon etterhvert føre til den dødelige sykdommen aids.
Her får Aisha helsesjekk på Mbenje helsesenter i Malawi for første gang etter at hun ble utskrevet fra sykehuset.

Støttegrupper

Foto: Sara Creta

Vi driver også flere holdningskampanjer og støttegrupper for hiv-pasienter. I Den demokratiske republikken Kongo har vi en ungdomsgruppe som jobber med å forsøke å bryte ned stigma og skam rundt viruset. Dette er viktig fordi mange vegrer seg for å teste seg ettersom hiv fremdeles er skambelagt og stigmatisert.

Alfred Nema (18) fra Malawi

Foto: Luca Sola 

– Jeg har det ikke bra når jeg er alene, og noen ganger erter folk meg fordi jeg har hiv. De flste syntes synd på meg. Jeg kan gjøre alt jeg vil på tross av at jeg har hiv, men jeg er ofte bekymret for fremtiden min på grunn av at jeg er syk. Jeg er også lei meg fordi jeg ikke vet hvordan jeg ble smittet, men jeg er i hvert fall glad for at medisiner er tilgjengelige for flere mennesker i min situasjon. Det gir meg håp. 

Debora Njala (18 ) 

 Foto: Luca Sola 

– Jeg ble født med hiv og i dag har jeg det bra fordi jeg har akseptert at jeg har viruset. Jeg får rådgivning, noe som bidrar til at jeg ikke tenker at det å ha hiv er verdens undergang.
Når jeg får medisiner er alt helt greit. Den største utfordringen ligger i at jeg vil studere på kostskole. Jeg er redd for at noen vil se meg når jeg tar medisinene mine. Hvis de ser det, hva vil de tenke om meg? Medisinene gjør meg også hemmet når det kommer til å reise på ferie, og jeg er ofte hjemme. Likevel vet jeg at drømmen min om å bli journalist en dag vil skje, og at det da finnes enda bedre medisiner. 



Hva skal til?

Men kampen er ikke over. Nesten tre av ti av verdens voksne hiv-pasienter er fortsatt ikke i behandling, og rundt 20 prosent vet fortsatt ikke at de er smittet.


I 2019 døde rundt 700.000 mennesker av hiv-relaterte lidelser, og globalt er over 38 millioner mennesker smittet av viruset. Skam og stigma rundt viruset eksisterer fremdeles mange steder. 


En rapport Leger Uten Grenser ga ut i 2016 viste til at kun én av fire hiv-pasienter var i behandling i flere land i Vest- og Sentral-Afrika. I flere land erfarer vi at mange pasienter har langtkommen hiv-infeksjon, og dør kort tid etter å ha kommet på sykehuset. 


I dag er India en av de største produsentene av generisk hiv-medisin og har sørget for at rekordmange mennesker er i behandling.


80 prosent av hiv-medisinene Leger Uten Grenser kjøper inn kommer fra India. Men Indias liberale patentlovgiving er under konstant press fra legemiddelgigantene og deres opphavsland, særlig EU og USA, som kontinuerlig forsøker å finne måter å undergrave alternative tilnærminger til forskning, utvikling og produksjon av legemidler.  


For eksempel er fortsatt moderne andrelinje-behandling patentbeskyttet og mye dyrere enn førstelinje hiv-medisiner, det er langt i vei å gå når det kommer til å få flere barn i hiv-behandling. 


Nå som verden er rammet av korona-pandemien vil det flere steder påvirke tilgang til medisiner, testing og oppfølging. Vi erfarer at korona-responsen har gått utover tilgang til vanlig helsehjelp. Flere steder har vi i år måtte nedskalere arbeidet vårt, og det er utfordrende flere steder å få nok medisiner og helsearbeidere på plass. 


Korona-pandemien fører også til at tilgang på medisiner og vaksiner igjen er satt på dagsorden. Vi håper hiv-kampen kan bidra til å minne oss på at profitt aldri må gå på bekostning av liv. 


Kampen mot hiv-viruset er fremdeles ikke over, og fortsatt må vi gjøre alt vi kan for at enda flere mennesker skal få behandling og for at langt færre mennesker skal miste livet. 


Vårt arbeid med hiv

Leger Uten Grenser startet å jobbe med hiv-pasienter i 1990 og startet å gi hiv-medisiner i 2000 i Kamerun, Thailand og Sør-Afrika.
I dag har vi hiv-prosjekter i en rekke land og hadde 70.500
hiv-pasienter i behandling i 2019. I flere land har vi jobbet opp mot alternative behandlingsmodeller med lovende resultater. Vi jobber i tillegg mye med helseinformasjonsarbeid, forebygging, testing og har støttegrupper for pasienter og pårørende. 

70500

pasienter i
hiv-behandling
i 2019

18

land hadde vi hiv-prosjekter
i 2018

Del denne siden

Engasjer deg!

Bli med og skap endring!

Støtt oss

Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest,
uavhengig av politikk og myndigheter.

Bli feltarbeider

Vi trenger både medisinske og ikke-medisinske
feltarbeidere til våre prosjekter.

Følg Leger Uten Grenser