Skrevet av Gilles Clairoux, feltkoordinator i Leger Uten Grensers nødhjelpsteam i Den sentralafrikanske republikk.

Barna kom fra en liten landsby nordvest i Den sentralafrikanske republikk. Et land som har vært rammet av konflikt i mer enn to tiår. 

Da mørket falt, stormet væpnede menn hjemmet deres. Faren og storebroren ble drept. I forferdelse hylte barna og moren for å slå alarm i landsbyen. Men noen øyeblikk senere ble også moren drept av flere dødelige machete-slag. Barna ble også alvorlig skadet. 

Barna ble evakuert til et sykehus hvor de ble tatt imot av et nødhjelpsteam fra Leger Uten Grenser. Selv om barna kom til sykehuset raskt, var det ikke raskt nok. Begge to måtte amputere armene sine. De ble alvorlig skadet, mistet begge foreldrene sine, og barndommen ble revet fra dem. Alt på én kveld. 

«Hvorfor angrep de oss?»

Denne kvelden kommer de aldri til å glemme. I det tomme blikket deres var det ingen antydning til anklage, de var fortsatt for unge for det. Men det var desperasjon og fortvilelse i det de prøvde å forstå det uforståelige. 

«Hvorfor angrep de oss?», spurte den yngste meg. 

I stillhet gjentok jeg spørsmålet mekanisk til meg selv. «Hvorfor?». Jeg forlot rommet for å skjule følelsene som skylte over meg. Jeg lette etter svar på spørsmålet, men fant det ikke.

Hvorfor begår mennesker så grusomme handlinger mot uskyldige mennesker, og på en så grotesk måte mot små barn?

Til alle tider, hos mennesker i alle aldre, fortsetter dette spørsmålet å dukke opp, bare for å forsvinne igjen over tid, som en bølge. 

En rekke statsvitere, sosiologer, antropologer, psykologer, kriminologer, filosofer, jurister og andre har studert hvordan man kan bekjempe, kontrollere eller redusere vold i samfunnet. Likevel virker det som at den umettelige lysten på makt gjennom vold overgår alle andre rasjonelle måter å handle på. 

Når vold gjentas om og om igjen, ender vi fort opp med å se på ofrene som små tall i en grusom statistikk. Men alle menneskene som rammes av vold har historier, familier og fremtider. De er helt vanlige folk. 

Såret som aldri gror

I et land der det er estimert at tre fjerdedeler av befolkningen lever under fattigdomsgrensen og nesten en tredjedel er fordrevet fra hjemmene sine på grunn av den pågående konflikten, er livet allerede vanskelig nok. Den gjentagende volden svir i et allerede åpent sår, og gir det ingen sjanse til å gro. 

Leger Uten Grenser reddet livene til de to barna den dagen. Men vi vet også at de vil leve resten av livene sine uten armer og med forferdelige minner. Utfordringene de vil møte er så enorme at det er vanskelig å se for seg. Psykisk helsehjelp kan kanskje hjelpe dem med å håndtere noe av tapet, men jeg frykter at resten av barndommen deres vil være preget av den grusomme natten. 

Når jeg skriver dette, føler jeg meg maktesløs.

Toppbilde i teksten er et illustrasjonsbilde. 

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.