I juli 2017 åpnet Leger Uten Grenser El Centro de Atención Integral, kjent som El Cai, i Mexico City. Det ble opprettet for å gi medisinsk og psykisk helsehjelp til mennesker som har blitt utsatt for tortur eller ekstrem vold. Mange er migranter eller asylsøkere som har vært gjennom grusomme opplevelser enten i hjemlandet eller på flukt. De blir henvist til El Cai fra andre Leger Uten Grenser-prosjekter i Mexico, FNs flyktningeorganisasjon (UNHCR) og meksikanske frivillige organisasjoner.

Néstor Rubiano, psykolog fra Leger Uten Grenser, er koordinator for El Cai i Mexico City. Her forteller han om hvordan de hjelper torturofre til å ta livene sine tilbake. To av pasientene ved El Cai, Alejandro* og Gustavo*, forteller også sine historier i saken. 

Hvorfor er det viktig at det finnes et senter som El CAI i Mexico City?

Vi begynte allerede å gi helsehjelp til migranter i landet i  2011, og vi møtte mennesker som hadde opplevd en type vold som teamene våre ikke hadde vært vitne til før. Vi snakker om svært alvorlige, forferdelige former for vold. Det er ikke bare det at de retter seg mot migranter og flyktninger, som vanligvis allerede er i en sårbar situasjon, men de bruker makabre metoder for å påføre skade. Det har store konsekvenser. 

Så hvorfor er det viktig at El Cai eksisterer? Uten dette ville ikke disse menneskene hatt tilgang til å få omfattende helsehjelp. Dette er mennesker som har vært gjennom mye lidelse. For mange startet det allerede i barndommen i hjemlandet, også blir de igjen utsatt for vold på flukt.  

Hvordan påvirker dette menneskene – fysisk og psykisk – når man blir utsatt for ekstrem vold og tortur? 

De verste tilfellene er de som mister kontakt med virkeligheten. De går inn i en parallell fantasiverden for å beskytte seg mot smerten og minnene. Vi har hatt pasienter som har endt opp på gaten på grunn av dette. Andre ble hjemløse fordi de ikke fikk hjelp fra andre organisasjoner, og denne problematikken har også sammenheng med avhengighet. Akkurat nå har vi en pasient, Manuel *, som var hjemløs. Han hadde til tider kontakt med virkeligheten, men som oftest var han ikke til stede mentalt. Han fikk behandling og ble innlagt på sykehus. Etter det fortsatte han deretter behandlingen, og jobber i dag i Mexico City.

De fysiske konsekvensene av å bli usatt for denne typen vold er også svært alvorlige, og krever noen ganger kirurgi. Manuel er en av de som trengte operasjon. Det å bli utsatt for gjentatte voldshendelser går også utover smertelindring. En av pasientene våre ble torturert ved å få gjentatte kutt i armen og i hånden. Det ga han store vanskeligheter med å bevege hånden. Før operasjonen fikk han full bedøvelse. Men i det kirurgen berørte en nerve, våknet han og var på vei til å angripe legen. Han måtte få bedøvelse på nytt. På grunn av så mange tidligere opplevelser med smerte, fungerte ikke narkosen, fordi kroppen husker. 

Vi ser også mange kvinner som har blitt utsatt for seksuelle overgrep, og flere her har også blitt gravide som følge av voldtekt. Det er svært vanskelig å være enslig kvinne på flukt, og å være alene og bo på gaten. Med et spedbarn blir situasjonen enda tøffere. Men så, litt etter litt, ikke bare på grunn av behandlingen vi tilbyr, men på grunn av støtten fra andre institusjoner som også tilbyr overnatting, kurs og arbeid, kan vi klare å hjelpe overgrepsutsatte til å leve et selvstendig liv.

Gustavos* historie:

«Jeg måtte dra fordi jeg så noe jeg ikke skulle ha sett. Noen advarte meg, og sa jeg hadde fem minutter på å forlate huset mitt. Jeg gikk gjennom fjellene til jeg kom i trygghet. Her ble jeg plukket opp av brødrene mine, i nærheten av grensen. Jeg fant ut at de hadde tatt seg inn i huset mitt kort tid etterpå. De ødela alt, og det var kulehull i veggene. De ville drepe meg. Da jeg kom til Guatemala, ble jeg utpresset av grensevaktene. Da jeg kom til Mexico, gjorde politiet der det samme. Jeg sov på gata. Jeg spiste ikke. Jeg ble også utsatt for voldtektsforsøk. Jeg dro til FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), som sendte meg til et bosenter i Tapachuka. Det var der jeg fikk høre om Leger Uten Grensers El Cai-senter.  

Jeg finnes ikke lenger i hjemlandet mitt. Det har gjort at jeg har mistet familien min og livet mitt der. Jeg hadde en jobb, jeg elsker å lage mat og det var det jeg gjorde. Men når alt kommer til stykket, så har det ikke lenger noe å si. Det viktigste er at jeg overlevde. Men det gjør vondt å tenke på at selv om moren og søsknene mine vet at jeg lever, så kan jeg ikke være sammen med dem.  

Nå i juni er det ett år siden jeg flyktet fra hjemmet mitt. Det har vært veldig vanskelig for meg å tilpasse meg. Jeg tror det er vanskeligere for meg siden jeg er en del av LHBTQ+-samfunnet. Jeg har blitt diskriminert fordi jeg er homofil og migrant. Jeg har jobbet, og jeg kan en del om bygningsarbeid. Jeg vil gjerne starte et firma som driver med oppusning, være arrangementsplanlegger eller jobbe på kjøkkenet igjen”.  

El Cai har en såkalt helhetlig tilnærming til behandling for torturofre. Kan du forklare hva det betyr?

Den helhetlige tilnærmingen dreier seg om å hjelpe pasientene våre ut fra de ulike utfordringene de sliter med. Behandlingen er en kombinasjon av medisinsk hjelp, fysioterapi, ernæring, psykisk helsehjelp, hjelp til bosted, sosialhjelp og beskyttelse.  Mange av de vi hjelper er forfulgt og føler seg utrygge. Når det kommer til kirurgisk helsehjelp går dette gjennom ulike helsenettverk vi har i Mexico. Vi samarbeider også med andre aktører når det kommer til beskyttelse, bosted og utdanning og kursing.

Hva er målet med behandlingen du gir ved El Cai?

Målet vårt er at pasientene våre blir helt selvstendige, og at de har mindre traumer og smerte. Vi hjelper dem å forholde seg til traumene. Alt de har gått gjennom, som rett og slett ikke kan glemmes. De må lære seg å leve med det som har skjedd. Men det er mulig, og det er håp. Det er det vi prøver på: Gjenopprette verdighet og gi dem håp.

Alejandros* historie:

«Jeg er 23 år gammel. Jeg måtte flykte fra Peru på grunn av utpressing og vold. De tvang meg til å gjøre ting jeg ikke hadde lyst til. Jeg har reist gjennom mange land for å komme meg hit: Equador, og Colombia, og gjennom jungelen for å komme meg til Panama. Det er noe jeg aldri kommer til å gjøre igjen. Den kalles Darién-jungelen. Det var syv dager med tortur. Jeg var sulten, jeg falt og jeg så døde mennesker – mennesker som ikke hadde klart å komme seg gjennom jungelen i live. Jeg var selv i nærheten å miste livet tre ganger. Første gang falt jeg fra et fjell. Jeg rullet nedover i et par sekunder og trodde at jeg kom til å dø, men jeg ble reddet av en fra Haiti. En annen gang trodde jeg at jeg kom til å sulte i hjel. Jeg gikk flere dager uten å spise. Jeg var veldig svak. Takk Gud så møtte jeg igjen på noen mennesker fra Haiti. De reddet livet mitt.   

Jeg syntes det er veldig vanskelig å falle i søvn. Jeg tenker alltid på så mange ting og jeg blir lett fortvilt. Jeg vil gjerne føle meg rolig, ha det bra med meg selv, slutte å være redd og bekymret. Få alt jeg har gått gjennom ut av hodet mitt. Men enda har jeg ikke klart det. Jeg blir redd når folk snakker høyt til meg. Jeg er redd for å være alene, og jeg er redd for mørket. Jeg er redd for å gå ut på gata og redd for vanlige ting som gjør at jeg kan ta vare på meg selv. Selv om jeg gjerne skulle jaget vekk tankene mine, lever de med meg. En kvinne som jobbet med innvandring behandlet meg veldig dårlig. Hun skrek til meg. Det var ikke bare meg, hun behandlet oss alle dårlig. Jeg følte meg forferdelig. Jeg begynte nesten å gråte fordi det minte meg om hendelser jeg hadde vært gjennom tidligere.  

Det viktigste for meg nå er å ha det bra med meg selv, føle at jeg er verdt noe, bli selvstendig og å kunne leve av å drive med musikk. Det er lidenskapen min og jeg tror det er dette som har hjulpet meg med å holde ut. Jeg venter bare på at de skal gi meg lovlig opphold så jeg kan bli her i Mexico. Jeg trenger disse papirene for å kunne skape meg et liv og en fremtid. Jeg savner landet mitt – jeg skal ikke lyve – folket mitt, maten min og måten vi snakker på, men hvis jeg reiser tilbake kommer de til å drepe meg».  

I jobben din møter du mennesker som befinner seg i ekstremt utfordrende situasjoner, men du får også se mange bli bedre. Hva er de beste øyeblikkene du husker fra arbeidet i El Cai?

Det som slår meg mest er at etter å ha blitt utsatt for så mye vold, så har fortsatt mennesker så mye godhet i seg. De ønsker ikke å skade andre. De kommer hit og blir møtt med vennlighet og omsorg fra mennesker de ikke kjenner, og de behandler oss med respekt. 

Vil du si at denne typen ekstrem vold du har økt de siste årene?

Vold mot migranter har forverret seg på grunn av mer kriminalisering og militarisering gjennom tiltak satt i gang for å hindre migrasjon. Mennesker blir tvunget til å ta utrygge ruter med mye organisert kriminalitet og vold. 

Mange av pasientene våre har også opplevd mye vold i hjemlandene sine, som Honduras, Guatemala og El Salvador. Og i Mexico blir de lammet, fordi de ikke har lov til å reise videre for å finne trygghet i et annet land, eller de blir returnert eller internert på grensen. Dette er en ond sirkel hvor det er høy sannsynlighet for at de blir utsatt for vold igjen. 

*Navnene er endret.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.