Barnepsykolog Katrin forteller fra Moria flyktningleir
– Tårene renner sakte nedover kinnene hennes. Hun ser intenst på meg som om hun ikke forstår min optimisme, og som om hun prøver å overbevise meg om at håpet er ute. At hennes liv er over.
Moria flyktningleir på Lesvos i Hellas
I og rundt Moria-leiren på Lesvos, som ble planlagtfor rundt 3000, bodde det på det versterundt 20 000 mennesker. 8. september 2020 brant leiren ned, og en ny «Moria-leir» ble bygget i rekordfart.Dette brevet er skrevet fra den «gamle» Moria-leiren, før brannen i september 2020.
Les også:En måned etter brannen i Moria
Skrevet av feltarbeider og barnepsykolog Katrin Glatz Brubakketter oppdraget sitt i Hellas i slutten av 2019.
Jeg holder «Aishas» skjelvende hender i mine og snakker så rolig jeg kan. Jegveksler mellom å si at det kommer til å bli bedre, at det er håp, og å si at jegforstår hennes fortvilelse og smerte. Tårene renner sakte nedover kinnenehennes. Hun serintenst på meg som om hun ikke forstår min optimisme, og somom hun prøver å overbevise meg om at håpet er ute. At hennes liv er over. Hunhar akkurat fylt ti, men hun orker ikke mer. Hun er sliten av å være redd ogbekymret. Skuffet over at flukten fra krig og bomber førte henne til et sted derhun i stedet må bekymre seg for om hun får nok mat, om det er trygt å gå på do,eller om det kan bryte ut brann igjen. Der sorgen er i ferd med å kvele henne. Iukesvis har hun bare sittet inne i teltet og knapt nok snakket. Nå har faren tatthenne med til Leger Uten Grensers klinikk ved Moria.
Hit kan barn og kvinner komme. Køen utenfor er alltid lang i god tid før viåpner. Små barn med feber, skabb, diare, hoste, magevondt og alt det vanligesom barn kan slite med er dagligdags. Noen ganger kommer det barn medalvorlig hjertefeil, ubehandlet diabetes eller kreft. Tempoet er høyt og jeg blirdaglig imponert over kolleger som jobber kjapt, men rolig. Siler hvem som kanvente litt, hvem som må rett til legen. Det virker som om de har øyne overalt ognår et barn er ekstra blekt eller puster dårlig, er de umiddelbart på plass og girlivreddende hjelp og ringer ambulansen. Klinikken vår er for mange enestemulighet for helsehjelp, så her må man være forberedt på alt.
Interessert i å jobbe i felt? Les mer om de ulike mulighetene her
Lesmer om Katrins sterke skildringer fra oppdraget sitt under bildet
I to telt litt bortgjemt på klinikkområdet, holder vi psykologene til. Barna somkommer til oss er vettskremte nok som det er, så vi prøver å skjerme dem fraden hektiske aktiviteten i resten av klinikken. Unger har vært med på å dekorereveggene med håndavtrykk, pallene som utgjør bordet er malt i alle regnbuensfarger. Her er det matter å sitte på, tegneark, fargestifter, en ball, klosser ogsåpebobler.
Sittende på gulvet har jeg sett inn i hundrevis av fortvilte barneøyne. Det er såmange historier, såmange jeg kunne fortalt deg om. Men hvilken skal jegvelge?
Lille «Farzad» som dunket hodet i gulvet til han blødde når han ble redd ogurolig? 10 år gamle «Mahmud» som begynte å tisse på seg da familien kom tilMoria? «Fatima» som mistet sin bror og selv ble skadet i et bombeangrep ihjemlandet, som ble livredd da det brøt ut slåsskamp i leiren, sluttet å snakke ogmåtte mates med skje? «Fouad» som ble tvunget til å se sin bestefar få hodetkappet av og som nå knapt sover på grunn av alle marerittene?Jenta somdrømte om å bli lege og som sørget over at hun ikke hadde fått gå på skole påtre år?
Unggutten som var på sin andre flukt, og spurte etter meg på stavangerdialektved porten? Han med alle arrene på armen etter selvskading? Eller hun som blevoksen alt for fort fordi smuglerne tok fra henne barndommen?
Alle med sin unike historie som setter seg i hjertet. De kan surre i hodet mitt nårdet er stille og jeg kan se ansiktene deres om jeg lukker øynene. Men det ble«Aisha» jeg valgte å fortelle degom. Fordi en 10-åring skal være full av liv.Håpefull om fremtiden. Bekymre seg for om håret ligger rett og ikke om hunorker å leve en dag til.
Å jobbe med traumatiserte barn når de fortsetter å leve under elendige forhold,er så annerledes enn det lærebøkene beskriver og foreleserne påstår. Det ermasse improvisasjon og lek. Fordi lek er som et psykologisk kinderegg: det giret avbrekk fra bekymringer, og latter løser opp de stive kroppene. Det er i lekbarn utforsker verden og lærer. Og i lek kan vi «snakke» om det som ikke alltidhar ord.
Feltbrevet forsetter under bildet
Og til klinikken kommer altså «Aisha». For å leke og lete etter håpet. Familienflyktet fra Afghanistan. Nå er det bare henne og faren. Først frøs lillebror ihjelda de gikk over fjellet. Deretter moren. Men far harsterke armer og bar «Aisha»videre. Til Moria. Og han er klok. Så han forstår at i leken kan «Aisha»gjenvinne håpet. Han er med; han tuller når det passer og trøster når det trengs.De har et unikt bånd de to. Og sammen finner vi det tapte håpet.
For det er kanskje det viktigste vi gjør for barna i Moria. Gir barna håp til åfortsette, kraft til å jage bort de påtrengende minnene, og tro på at livet kan blibra igjen. Det er godt å tenke på at «Aisha» og pappa holdt ut og fant tilbake tilsmil og håp. Og takk til deg som gjør det mulig. For uten støtte fra menneskersom deg selv, uten klinikken, er det lite håp og ingen lek i Moria. Sammen redder vi liv!
