Av Marianna Cortesi, sykehuskoordinator for Leger Uten Grenser i Afghanistan  i oktober 2020. 

Siden søndag 11. oktober har det vært kraftige sammenstøt mellom det islamske emiratet i Afghanistan, kjent som Taliban, og afghanske styrker i og rundt Lashkar Gah i Helmand-provinsen, sør i landet.

Av de 52 krigsskadde pasientene vi mottok mellom 11. oktober og 14. oktober – alle med historier like ødeleggende som skadene, ba spesielt to av kvinnene meg om å dele historiene deres. Utover den medisinske behandling de fikk, føler jeg et stort ansvar for å sørge for at stemmene deres blir hørt.

I morges satt jeg sammen med en av kvinnene, «Safia». Styrken og motstandskraften hennes var fremdeles til stede, men jeg visste at smerten og den nå hule magen ville være en livslang påminnelse om babyen som ble skutt i magen hennes. Det ville være en påminnelse om den ubeskrivelige lidelsen som følge av å miste et barn som hun ønsket så sterkt.

Safia var syv måneder på vei og hadde i fire år ventet på å bli mor. Hun var så glad da hun endelig ble gravid, og siden dette øyeblikket hadde hele familien fulgt henne opp tett. Alle gledet seg til fødselen. Det var nære nå; så nære at de følte at tiden var inne for legge frem de små babyklærne som skulle ønske den nye familien velkommen hjem fra sykehuset.

Teksten fortsetter under bildet

Kulen traff mor og barnet i magen

Forrige søndag stod Safia og pratet utenfor huset sitt. Været er i ferd med å endre seg i Afghanistan. Det er litt kjøligere og mindre behagelig å være ute, men den dagen var temperaturfallet ekstra merkbart. Dagen før hadde folk i landsbyen hørt lydene av kampene komme nærmere. Og denne dagen føltes lydene litt for nære. Plutselig kjente Safia en smerte. En omstreifende kule hadde gjennomboret dem begge – mor og barnet i magen.

Så begynte den dramatiske reisen. De forsøkte alt de kunne å komme seg til sykehuset før det var for sent. Men det er ikke enkelt å komme raskt frem her i Lashkar Gah, og på grunn av kampene måtte familien ta en annen og lengre rute til sykehuset.

Må reise hjem uten barnet sitt

Etter å ha reist i flere timer, ble Safia henvist fra den første helseklinikken de hadde ankommet, til sykehuset her i Boost hvor vi i Leger Uten Grenser bidrar. Slik gikk det til at Safia og jeg krysset våre veier. Etter keisersnittet som ble foretatt er hennes tilstand nå stabil. Men hun er uten barnet sitt.

På mandag dro familien tilbake til landsbyen for å begrave babyen hennes. Safia ble igjen hos oss for  intensivbehandling. Men da familien samlet seg for å avholde begravelsesseremonien, måtte de igjen flykte fra skyting i området. De reiste tilbake til sykehuset for å vente på at Safia skulle bli utskrevet.

Sofias sorg er altoppslukende. Hennes førstefødte fikk aldri oppleve å leve i fred.

Teksten fortsetter under bildet

Vilkårlig skutt mens hun ammet

I dag satt jeg også sammen med «Zina», en av de andre kvinnene på den kirurgiske avdelingen her. Brystet hennes er bandasjert etter at det ble truffet av en kule mens hun ammet. Denne babyen kom heldigvis uskadet fra hendelsen. Mens Zina fikk helsehjelp, måtte hun la babyen være hjemme med sitt eldste barn, som fortsatt også er ung. Jeg tenker på dem, hvordan det lille barnet må ta vare på en baby fordi mammaen deres får behandling for en skuddskade.

Vi frykter at mange ikke får hjelp

Disse historiene er grusomme, men dessverre ikke sjeldne. I mer enn et tiår har det vært kamper mellom regjering og opposisjonsstyrker Helmand-provinsen. Det er en av hovedårsakene til at mennesker i området har begrenset tilgang på livreddende helsetjenester, og det tar liv.

Leger Uten Grenser støtter sykehuset i byen Lashkar Gah, der vår prioritet er å sikre at alle som trenger helsehjelp kan få tilgang til det, ikke bare de som er skadet i de pågående sammenstøtene. Men vi frykter også at mange nå er overlatt til seg selv. Forrige uke registrerte vi en nedgang i antall innleggelser, og vi mistenker at mange ikke oppsøker helsehjelp av frykt for å dra ut under de pågående kampene.

Vi ser det som vår plikt å fortelle om det vi ser i felt – her og andre steder, fordi vi tror at færre dør når flere vet. Hvis verdenssamfunnet får vite mer om situasjonen til menneskene i Helmand-provinsen, kan færre oppleve det Safia og Zina har måttet gå gjennom.

*Navnene er endret for å anonymisere pasientene

Teksten ble først publisert på nett hos Vårt Land