Teamet som Rostrup var en del av, kom til Kharkiv i begynnelsen av mars. Millionbyen som til vanlig yrer av liv, var nå helt død. Svært mange hadde flyktet eller gått under jorda. Det hastet for teamet å komme seg ned dit. Med medisiner og utstyr i bagasjen, tok de seg fra stasjon til stasjon via undergrunnstunnelene.  

– Mange områder var utsatt for luftangrep, og tunnelen var den tryggeste måten å komme frem med helsehjelp. Vi fant fort ut at behovene var store, sier Rostrup.

Hør første episode av «Det du ikke vet»

Tunneler og perrong-klinikker

STERKE PASIENTMØTER: Hver dag snakket Rostrup med, eller behandlet, flere titalls pasienter. Mange med kroniske sykdommer. Foto: Leger Uten Grenser.

Denne våren har lege Morten Rostrup og teamet fra Leger Uten Grenser gitt helsehjelp til mennesker som gjemmer seg for bombene i Ukrainas nest største by, Kharkiv.

– Under en krig hører vi ofte om skadde eller om flyktningstrømmen. Men det er en gruppe mennesker vi hører lite om. Det kan være de som ikke har ressurser til å flykte, det kan være eldre og kronisk syke som blir værende igjen fordi de ser ikke noen mulighet. Det var de menneskene jeg traff på metroen i Kharkiv, forteller Rostrup i den første episoden av podkasten «Det du ikke vet».

– En metro er et sted du skal være noen minutter, det er ikke bygget for at du skal være der i over to måneder, sier Morten Rostrup i første episode av Leger Uten Grensers podkast «Det du ikke vet».

De glemte pasientene i Ukraina

JEANA (74):  Jeana mistet hjemmet sitt i et russisk luftangrep. Nå bor hun her sammen med barnebarnet sitt. Foto: Mohammad Ghannam/Leger Uten Grenser.

Det som møtte dem, var mennesker som var internt fordrevne i egen by. Noen hadde mistet nære, alle hadde mistet hverdagen sin, og de manglet tilgang på helsehjelp.  

– Mange var veldig stresset, og mange hadde gått tom for medisiner. Jeg tror jeg aldri har målt så mange høye blodtrykk i mitt liv, sier Rostrup.   

Mens noen var kronisk syke, hadde andre bare behov for en betryggende legesjekk og et medmenneske.  

Glemt krise i en eksponert krise

Å være prisgitt en kald og rå metrostasjon – der det er konstant lys, men ikke sollys, og der drønnene skjærer gjennom kroppen – var en enorm påkjenning for mange.  

– En metro er et sted du skal være noen minutter, det er ikke bygget for at du skal være der i over to måneder. Folk må vite at menneskene her også er ofre for krigen, og vi glemmer dem lett. Det er en glemt krise i en krise som er veldig eksponert.   

ELENA (35):  Elena undersøkes for en øreinfeksjon. Hun har vært her med familien siden krigens første dag. Foto: Adrienne Surprenant/Leger Uten Grenser.

FAMILIE: – Vi er heldige som er i live, sier Svetlana (23). Hun har bodd her siden 3. mars, sammen med mannen Pasha (36), sønnen Egor (4) og hunden deres. Foto: Mohammad Ghannam/Leger Uten Grenser.

Epilepsi, diabetes, høyt blodtrykk eller hiv. Dette er sykdommer man ofte kan leve fint med i fredstid, om man får rett behandling. Men i en krigssituasjon kan de bli akutte og potensielt livstruende.   

Rostrup og teamet oppsøkte også mennesker som ikke hadde forlatt hjemmet sitt. Blant dem var et gammelt ektepar høyt oppe i en blokkleilighet.  

Senere samme dag spilte Rostrup inn et lydklipp som han sendte til kollegaene sine på Leger Uten Grensers kontor i Oslo. Han forteller:  

– Vi gikk opp mange trapper og kom inn til et gammelt ektepar. Mannen fikk nesten ikke puste; han hadde alvorlig hjertesvikt. Jeg lyttet på lungene hans, og det var fullt av vann i lungene. Han måtte på sykehus. Men da sier kona at hun har ringt etter ambulanse, men når de hører alderen hans så sier de at de vil ikke hente ham. De vil ikke ta ham på sykehus, sier Rostrup i lydklippet.

Hør første episode av «Det du ikke vet»

Podkasten «Det du ikke vet» handler om glemte humanitære kriser i skyggen av nyhetsoverskriftene. Vi varsler om kriser som ingen snakker om fordi vi mener at færre dør når flere vet.  

Da Leger Uten Grenser vant Nobels Fredspris i 1999, ble Nobeltalen benyttet til å nettopp varsle og protestere, forklarer Rostrup. Han var med på å skrive talen og satt i salen i Oslo Rådhus da James Orbinski gikk på talerstolen.  

– Alle vi som satt i salen hadde t-skjorter som fordømte den vilkårlige bombingen av Grozny på den tiden, i Tsjetsjenia. Leser du talen ekstra nøye, så begynner ikke talen med å takke Nobelkomiteen, altså som man formelt sett gjør. Den begynte med å henvende seg til den russiske ambassadøren som satt i salen og forteller at denne form for krigføring må stoppe.  

Talen starter slik:  

“Deres Majesteter, Deres Kongelige Høyhet, medlemmer av Den Norske Nobelkomité, Deres Eksellenser, mine damer og herrer!

Folket i Tsjetsjenia – og befolkningen i Groznyj – har i over tre måneder lidd under den russiske hærens vilkårlige bombing. For dem er humanitær hjelp så godt som ukjent. Det er de syke, de gamle og de uføre som ikke er i stand til å komme seg vekk fra Groznyj. Mens verdigheten til mennesker i krise står så sentralt i den æresbevisningen som dere deler ut i dag, er det nettopp vår respons dere anerkjenner. Jeg vil her i dag innstendig anmode hans eksellense Den russiske ambassadøren, og gjennom ham president Jeltsin, om å stanse bombingen av forsvarsløse sivile i Tsjetsjenia. Om konflikter og kriger er statens anliggende, angår brudd på humanitærretten, krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten oss alle.”

Les hele talen her.  

 – Det handler om å bruke ordet og si noe i den rette sammenheng. Vi vokste ut fra en slags protest. Vi ble etablert av leger og journalister, og hva er det journalister gjør? Jo, de snakker. Dette ligger i vår historie, i genet vårt, kommenterer Rostrup.

Hør mer om Nobel-natta og nobelmedaljen som forsvant i første episode av podkasten "Det du ikke vet".

– Det handler om å bruke ordet og si noe i den rette sammenheng

Samtidig som vi gir helsehjelp til kronisk syke rundt om i landet, har en av hovedoppgavene våre vært å bistå sykehus i behandling av krigsskadde og å donere medisiner. Ukrainsk helsepersonell jobber døgnet rundt for å gi hjelp under svært vanskelige forhold, og den aller største delen av responsen i landet nå gjøres av ukrainsk helsevesen.  

Vi ser også at de psykiske helsebehovene er store. Psykologer er blant de om lag 570 ansatte vi nå har på bakken i Ukraina. Vi gir også både psykisk og medisinsk helsehjelp i nabolandene Hviterussland, Moldova, Polen, Russland, Slovakia og Ungarn.    

Men det er også mennesker vi ikke får hjulpet. I likhet med andre, har ikke vi hatt tilgang til den beleirede byen Mariupol siden den ble angrepet i februar. Vi er svært fortvilet over at vi ikke får hjulpet i et område der det er akutte humanitære og medisinske behov. Dette er også et område hvor vi frem til februar hadde jobbet i åtte år. Siden krigen brøt ut har vi bedt innstendig om at det opprettes trygge fluktruter og at humanitære organisasjoner får tilgang til beleirede områder.  

Samtidig har vi bistått med psykisk helsehjelp til mennesker som har unnsluppet Mariupol og andre deler av Donetsk og Luhansk. Vi har også gitt syketransport til pasienter som har blitt skadd i disse områdene via sykehustog.  

Les mer om Leger Uten Grensers respons i Ukraina og nabolandene.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

De vi får – og ikke får – hjulpet