DR Kongo
Store og alvorlige mangler i ebola-responsen
Én måned etter at myndighetene erklærte at et ebola-utbrudd pågår i de østlige delene av DR Kongo, advarer vi om at responsen er langt fra tilstrekkelig.
Alexis Huguet/Leger Uten Grenser
– Etter én måned ser vi at dette ebola-utbruddet overgår responsen. Ingen vet hva det reelle omfanget av utbruddet er, eller akkurat hvor i landet sykdommen sprer seg, sier Kate White, medisinsk nødhjelpskoordinator i Den demokratiske republikken Kongo.
– Det vi vet er at de fleste behandlingssteder er overbelastet, mange av pasientene våre ankommer i et sent stadium av sykdommen, og de fleste har verken blitt identifisert eller sporet som potensielle smittekontakter før de søker helsehjelp, sier White.
Selv om den samlede ebola-responsen nylig er trappet opp, er den langt fra tilstrekkelig for å få utbruddet under kontroll. Dette gjelder innen overvåkning, testing og diagnostisering, smittesporing og involvering av lokalsamfunnene.
Siden utbruddet ble erklært den 15. mai, har kongolesiske helsemyndigheter rapportert om at 808 mennesker har fått påvist ebola og at 192 har mistet livet.
Tallene er trolig langt høyere, men begrenset testkapasitet og en krevende kontekst gjør det vanskelig å ha et tydeligere bilde av situasjonen. I nabolandet Uganda er 19 mennesker bekreftet smittet med ebola.
– Testingen fortsetter å være en av de største svakhetene i responsen, til tross for nylige forbedringer i laboratoriekapasiteten og tilførselen av hundrevis av mobile testkit. Uten raskere og mer tilgjengelig testing, vil vi slite med å oppdage smittetilfeller tidlig nok til å få utbruddet under kontroll, sier White.
Utbruddet pågår i en kriserammet region
Ebola-utbruddet i DR Kongo sprer seg i de østlige provinsene Ituri, Nord- og Sør-Kivu, med nær 95 prosent av smittetilfellene i Ituri. I denne regionen har millioner av mennesker blitt tvunget på flukt gjentatte ganger gjennom tiår med aktiv konflikt, og samtidig er helsetjenestene svært mangelfulle og nødhjelpen begrenset.
Denne konteksten gjør det svært krevende å teste pasienter, indentifisere kontakter og spore smitte, og gjør at viruset kan spre seg lettere.
Samtidig ser vi både frykt og mistillit blant lokalsamfunnene i Ituri, der noen er skeptiske til at ebola-team plutselig har kommet til området.
– Å sette opp prosjekter og forklare om sykdommen holder ikke for å bygge tillit i lokalsamfunnet. Man må lytte til folks bekymringer og samfunnene bør være med å forme innsatsen, sier Frederic Lai Manantsoa, nødhjelpskoordinator i DR Kongo.
For mange lokalsamfunn er ebola-utbruddet bare en av mange helsekriser. For å redde liv er det like viktig å opprettholde tilgangen til grunnleggende helsehjelp som å få kontroll på ebola-utbruddet.
– Gravide kvinner trenger fortsatt svangerskapsomsorg, barn trenger fortsatt vaksiner og pasienter trenger fortsatt behandling for malaria og kolera, sier nødhjelpskoordinator White.
– Vi kan fremdeles få kontroll på utbruddet, men handlingsrommet blir stadig mindre. Vi ber myndigheter og alle involverte i responsen om å gjøre alt de kan for å legge til rette for at helsearbeidere og forsyninger kan komme frem, og for at responsen står i forhold til omfanget av denne krisen, sier Lai Manantsoa.
Dette gjør vi
Vi har satt opp behandlingssentre for ebola i Bunia, Mongbwalu, Komanda, Goma, Bukavu og Lwiro, og vi forbereder flere isolasjonssentre og behandlingssentre. Vi har sendt hundrevis av tonn med utstyr og medisiner og har nesten 600 ansatte som jobber i ebola-responsen.
Vi har styrket tiltakene for å forebygge og kontrollere smitte ved sykehusene og helsesentrene vi støtter, vi samarbeider med lokalsamfunnene, bidrar i overvåkning av sykdomssituasjonen, gir opplæring til helsepersonell og støtter trygge og verdige begravelser. I tillegg donerer vi utstyr og medisiner til sykehus og helsesentre og vi jobber med å opprettholde tilgangen til grunnleggende helsetjenester utover ebola-innsatsen.
