Fire år med fullskala krig i Ukraina
Siden 2014 har Øst-Ukraina vært rammet av krig. Den 24. februar 2022 startet russiske tropper en fullskala invasjon av landet. Krigen har krevd tusenvis av menneskeliv, tvunget millioner på flukt og forårsaket omfattende skader på infrastruktur, inkludert medisinske fasiliteter.
Maurizio Debanne/Leger Uten Grenser
Siden invasjonen startet, har kampene tvunget oss til å trekke oss ut av flere områder øst i landet, samt fra syv sykehus og over 40 mobile klinikker.
I dag er selv byer langt fra frontlinjen utsatt. Over hele landet fører angrep på energiinfrastrukturen til at lokalsamfunnene opplever gjentatte strøm-, varme- og vannbrudd gjennom hele vinteren.
Hjem, sykehus, apotek, skoler og butikker er ødelagt eller stengt. Hele lokalsamfunn er blitt ubeboelige. Mens kampene fortsetter, øker antallet fordrevne – og de humanitære behovene blir stadig mer komplekse og langvarige.
Yuliia Trofimova/Leger Uten Grenser
Et liv på flukt
Mange har mistet hjemmene sine i angrep, og minner om et tidligere liv er begravet i ruinene. For mange betyr overlevelse å aldri kunne dra hjem igjen – et liv på flukt.
Damir er to måneder gammel. Moren hans, Kateryna Murashkina, er 17 år. Siden han ble født, har han blitt badet to ganger – én gang på sykehuset og én gang på en uvanlig dag da strømmen tilfeldigvis kom tilbake for en kort stund.
Julia Kochetova
– Vi bruker våtservietter fordi det er så kaldt. Rommet blir ikke varmt nok til å bade ham. Jeg er redd for at barnet mitt skal bli forkjølet, forteller Kateryna.
De holder til i et tilfluktssted i Dnipro, sammen med rundt 270 mennesker som er fordrevet fra okkuperte områder eller byer som er lagt i ruiner. Vi er her for å gi medisinske konsultasjoner. Gjentatte angrep fra russiske styrker på energiinfrastrukturen, gjør at menneskene her må leve i flere dager uten strøm – i temperaturer som faller til 20 minusgrader.
Behovene øker
Vi har økt tilstedeværelsen vår i tilfluktssteder som dette gjennom mobile klinikker. Det gjenspeiler de økende behovene blant fordrevne mennesker etter hvert som kampene fortsetter, og tømmer byer og landsbyer. Antall konsultasjoner gjennom de mobile klinikkene ble mer enn doblet i 2025 sammenlignet med året før – fra 4327 til 9500.
For mange som bor nær frontlinjen, tar det lang tid å ta den svært vanskelige beslutningen om å forlate hjemmet sitt – til tross for faren den nærliggende frontlinjen utgjør. Med lite penger og få alternativer, blir eldre og personer med kroniske sykdommer ofte værende hjemme. Men når angrepene fortsetter og infrastruktur og helsetjenester, bryter sammen, ser de til slutt ingen annen utvei enn å flykte.
Ødeleggelsene i Ukraina er enorme. Krigen ved frontlinjen, med bruk av artilleri, droner og raketter, gjør at verken mennesker eller bygninger blir spart når fronten flytter seg. Dette påvirker også våre medisinske aktiviteter.
Vil du støtte vårt arbeid i Ukraina?
Denne brutale krigen har krevd tusenvis av menneskeliv og drevet millioner på flukt. Verken mennesker eller bygninger blir spart når frontlinjene flytter seg. Fire år etter at Russland startet fullskalainvasjonen i Ukraina, ser vi store behov for medisinsk og psykisk helsehjelp over hele landet.
Pengene øremerkes vårt arbeid i Ukraina.
Julien Dewarichet/Leger Uten Grenser
Et liv før krigen
Lyman i Donetsk-regionen er ett av områdene hvor vi drev mobile klinikker før situasjonen ble for farlig til å fortsette. I juni 2024 ble aktivitetene stanset helt. I dag bor det fortsatt rundt 2000 mennesker igjen i denne frontlinjebyen, som daglig utsettes for angrep.
Lyman var også hjemstedet til 67 år gamle Zinaida Babisheva før hun ble evakuert i mars 2022. Nå bor hun i et tilfluktssted for internt fordrevne i Dnipro. Hun husker livet før fullskalainvasjonen. Samholdet og hvordan hun på helligdager bar bord ut i gaten for å spise sammen med naboene sine. Hun husker hagen sin.
– Vi hadde epler, plommer, kirsebær, pærer og ferskener. Så mange roser og liljer. Datteren min dyrker fortsatt blomster, men jeg har mistet lysten til å gjøre noe som helst, sier hun.
Julia Kochetova
Liubov Kuzmenko, 65 år fra Sievjerodonetsk, bor også i tilfluktsstedet sammen med Zinaida, Kateryna og Damir. Hun forteller at leiligheten hennes ble plyndret etter at russiske styrker tok kontrollen. Men det som tynger henne mest, er å være atskilt fra familien sin.
Julia Kochetova
– Foreldrene mine ble igjen under okkupasjonen. Faren min døde i 2024, og jeg kunne ikke reise tilbake for å begrave ham. Jeg sender videomeldinger til moren min. Det gjør vondt at jeg ikke kan være der, forteller Liubov.
Vi fortsetter å gi medisinsk og psykisk helsehjelp over hele Ukraina: Vi støtter sykehus nær frontlinjen, frakter krigsskadde pasienter med ambulanser, driver mobile klinikker på tilfluktssteder og i lokalsamfunn som huser fordrevne mennesker, og gir spesialisert psykisk helsehjelp.
Les mer om: Krig og konflikt, Ukraina
