–  Mangelen på en omfattende og uavhengig vurdering av de humanitære behovene i Nord-Rakhine betyr at ingen kjenner til situasjonen på bakken, eller omfanget. Man kan anta at det er store medisinske behov og at det mangler livreddende medisiner og helsetilbud, sier Jack Herheim, feltarbeider for Leger Uten Grenser, som selv har arbeidet i Myanmar.
 
Den 11. august 2017, to uker før angrepene fra Arakan Rohingya Salvation Army (ARSA) og de såkalte «oppryddingsoperasjonene» som fulgte fra myndighetenes side i Rakhine-delstaten, mistet Leger Uten Grenser autorisasjon til å drive medisinsk nødhjelp i Nord-Rakhine. Ett år etter kan fortsatt ikke Leger Uten Grenser arbeide i området.
 

Norge må presse på

— I fjor ba utenriksminister Ine Eriksen Søreide om at myanmarske myndigheter må gi «internasjonale humanitære aktører» tilgang til «utsatte områder i Rakhine», men fremdeles har ingen humanitære organisasjoner tilgang. Norge og andre land med stort engasjement i landet må presse myndighetene ytterligere for å tillate uavhengig, humanitær nødhjelp i Rakhine, forklarer Herheim.
 
Siden 25 august har flere enn 700.000 rohingyaer flyktet fra Rakhine-delstaten i Myanmar til nabolandet Bangladesh. Leger Uten Grensers egne undersøkelser viste at minst 6.700 mennesker ble drept i brutale og systematiske massedrap og de overlevende fortalte om ekstrem vold, voldtekt og drap. Hele landsbyer ble brent ned og mange har i tillegg blitt jevnet med jorden siden. Selv om flesteparten av rohingyafolket har flyktet over til Bangladesh er det fortsatt mellom 550.000 og 600.000 statsløse rohingyaer igjen i hele Rakhine-delstaten. 

Les også: Vitnemål: Flykter fra drap, voldtekt og ekstrem vold i nordlige Rakhine-delstaten i Myanmar (NB, sterke skildringer)

Leger Uten Grenser har gang på gang bedt myanmarske myndigheter om tillatelse til å reise til Nord-Rakhine for å gi medisinsk nødhjelp til de som trenger det, men så langt har dette ikke blitt tillatt. 

— Vi forventer at Norge igjen vil presse myanmarske myndigheter slik at vi og andre humanitære organisasjoner får tilgang – det var riktig da og det er riktig nå. Spørsmålet er om Norge vil sette noe makt bak kravene, sier Herheim
 
Siden 1994 har Leger Uten Grenser gitt helsehjelp til alle lokalsamfunn i Nord-Rakhine, men ble nødt til å trekke seg ut 11.august 2017. Det innebar å stenge ned fire klinikker som tilbød grunnleggende helsetjenester- tre av disse klinikkene ble siden brent ned.  Før Leger Uten Grenser ble tvunget til å trekke seg ut ble det utført rundt 11.000 pasientkonsultasjoner hver måned, i tillegg til ambulansetransport og annen hjelp til pasienter som behøvde sykehusinnleggelse. 

– De medisinske behovene til rohingyaene som er igjen i Nord-Rakhine, i tillegg til de andre som bor i området, må bli omfattende og uavhengig vurdert, sier Herheim.  

Må krysse grensen for hjelp

Leger Uten Grenser har fortsatt ansatte på plass i Maungdaw i Rakhine-delstaten, selv om det ikke er mulig å gi helsehjelp. Teamet som er til stede er i tett dialog med lokalsamfunnet, og de blir fortalt at det er svært vanskelig å få helsehjelp. De helsetjenestene som finnes koster penger, noe mange ikke har råd til. Muslimske pasienter kan fortsatt ikke bevege seg fritt i området. 
 
En person* fortalte Leger Uten Grenser at hen ikke hadde noe annet valg enn å reise til Bangladesh da moren ble syk. Moren døde i Bangladesh, og de etterlatte hadde ingen mulighet til å transportere henne hjem til landsbyen sin. 

– Vi får ikke lov til å reise til byene Sittwe eller Yangon for å oppsøke helsehjelp, så den eneste muligheten vi hadde var å krysse grensen til Bangladesh, som er en risikofylt reiserute. Hvis vi hadde hatt en legespesialist her i Rakhine hadde vi ikke behøvd å reise til Bangladesh.  Jeg skulle ønske jeg hadde hatt mulighet til å begrave moren min ved siden av faren min i landsbyen min og hatt en ordentlig begravelse. Men det kommer ikke til å skje på grunn av hvordan situasjonen er i landet mitt, forklarer personen til Leger Uten Grenser.
 
Myanmarske myndigheter hevder at helsebehovene i området blir tatt vare på, men det mangler uavhengig informasjon til å støtte opp dette fordi ingen humanitære aktører har tilgang til Nord-Rakhine. 

– Slik situasjonen er i dag er det ingen som vet med sikkerhet hvordan forholdene er i Nord-Rakhine, og det er også derfor helt uaktuelt å snakke om retur av flyktningene. Myanmarske myndigheter må umiddelbart sørge for at organisasjoner som Leger Uten Grenser og andre humanitære aktører får tilgang til Nord-Rakhine slik at behovene kan bli vurdert, og ikke minst at man fortest mulig kan gi befolkningen nødhjelp, sier Herheim. 

*Identiteten til person er holdt tilbake på dennes anmodning.

Les også: Dette jobber Leger Uten Grenser med i Bangladesh