LASSAVIRUS: DEN GLEMTE BLØDNINGSFEBEREN

Lassafeber er i likhet med ebola en type blødningsfeber, men likevel et helt ukjent virus for de aller fleste.

Det finnes en medisin som kan brukes hvis man får helsehjelp i tide, men det er ingen garanti for at denne alene gjør pasienten frisk.

Det finnes heller ingen vaksine mot lassafeber, og de siste årene har vi jobbet med utbrudd i Sierra Leone og i Nigeria. 

I 2018 ble Nigeria hardt rammet av det største lassafeberutbruddet i landets historie. I følge nigerianske helsemyndigheter har det blitt rapportert inn 3735 tilfeller siden utbruddet startet.

Utbruddet pågår fremdeles og dødeligheten de første månedene av 2020 var ifølge Verdens helseorganiasjon høyere enn gjennomsnittet. 

På tross av at viruset ble oppdaget for rundt 50 år siden, er det fremdeles mye man ikke vet om sykdommen.

Mangel på forskning og utvikling på nye medisiner og diagnostiske verktøy gjør den både vanskelige å diagnostisere og behandle. 

Lassafeber er et virus som smitter mennesker gjennom kontakt med avføring og urin fra infiserte rotter.

Smitten kan videre spre seg fra person til person gjennom kontakt med blod og andre kroppsvæsker.

Lassafeber er ofte sesongbasert mellom desember og mars. Dette kommer av at mennesker brenner åkrene etter innhøstingen og dermed «flykter» rottene til husene i landsbyene hvor de kan finne mat.

Vi vet at lassafeber er endemisk i Benin, Ghana, Guinea, Liberia, Mali, Sierra Leone, Togo og i Nigeria.

Det er likevel sannsynlig at viruset også finnes i andre land i Vest-Afrika. 

Symtomene på lassafeber kan ofte minne om influensa og andre sykdommer, det gjør det ofte vanskeligere for mange helsearbeidere uten riktig diagnostisk utstyr og nok kunnskap å stille en diagnose.

Lassafeber er også særlig farlig for gravide kvinner sent i svangerskapet. Her er risikoen for at mor eller barn dør høy. 

Fordi viruset er svært smittsomt, må pasienter med symptomer isoleres raskt og helsearbeidere må ha riktig smittevernutstyr. Lassafeber krever i likhet med ebola, riktig smittevernsutstyr og helsearbeidere står i særlig risiko for å bli syke. 

Fordi så mange ikke kjenner til lassafeber-viruset skaper sykdommen frykt og myter rundt viruset. Det er også mange som ikke vet at man kan få behandling, og oppsøker istedenfor tradisjonelle healere. Mange pasienter opplever å bli utesteng fra lokalsamfunnet.

Helsearbeidere kan også uten riktig smittevernsutstyr ha bekymringer for å behandle lassafeber-pasienter. 

For de som kjenner sykdommen kan smitterisikoen også gjøre folk redde for å bli syke. Mange pasienter forteller også om frykten for at de blir syke på grunn av svart magi eller forbannelser. 

Dette bidrar til at det oppstår myter og feilinformasjon, og derfor er helseinformasjonsarbeid og mentalhelsehjelp en sentral del av arbeidet om å bekjempe viruset. Dette er særlig viktig under pågående utbrudd slik at folk også kjenner symptomene og vet hvor de kan få helsehjelp.

Lassafeber er et virus de færreste har hørt om fordi det i likhet med andre glemte sykdommer rammer land og mennesker langt unna oss selv.

På tross av at viruset er endemisk i mange land i Vest-Afrika og tar tusenvis av liv hvert år.

Det eksisterer heller ingen sikker og påvist effektiv behandling av sykdommen, selv om legemiddelet Ribavirin brukes terapeutisk.

Leger Uten Grenser har også lenge kritisert den høye prisen på medisinen, som ofte ikke er tilgjengelig i områdene der lassafeber er utbredt.

Det er også en ukjent sykdom for mange i landene viruset er aktivt i, og mangel på kunnskap fører til stigmatisering, unødig lidelse og i verste fall død.

Dette gjelder også for mange helsearbeidere, som verken har godt nok utstyr eller smittevernutstyr til å behandle og diagnostisere viruset. I tillegg til å øke kunnskapen om sykdommen må det forskes og utvikles nye medisiner mot sykdommen og sørge for bedre diagnostisk verktøy.

Det bør komme en vaksine på plass, og samtidig må vi fortsette å rette fokus på viruset som hvert år rammer hundretusenvis av mennesker.