– Jeg reiste fra Iran på grunn av religionen min. Jeg konverterte fra islam til kristendommen, noe som i hjemlandet mitt fører til tortur og fengsel eller i verste fall at man blir drept.

Det å flykte sammen med konen min var ikke et enkelt valg. Det første året på Nauru sov vi i et telt, noe som var forferdelig vanskelig. Da vi i 2014 ble anerkjent som flyktninger ble vi flyttet til de mer permanente byggene. Vi trodde deretter at alt skulle ordne seg og alt skulle bli bra. Dessverre skjønte vi fort at det ikke er noen forskjell mellom å bo i teltene eller i de permanente byggene. Annet enn at man blir flyttet fra et mindre fengsel til et større fengsel - omringet av hav.

Det som har vært det aller vanskeligste, er alle bekymringene våre for fremtiden. Vi ble anerkjent som flyktninger i 2014, men likevel aner vi ikke hva som kommer til å skje med oss. Vi søkte om asyl i USA, men jeg og min kone fikk nylig avslag. Denne avgjørelsen har påvirket oss enormt. Jeg vet fortsatt ikke hvor lang tid det vil ta før vi kan komme oss vekk herfra, noe som er veldig vanskelig.

Min kone gikk inn i en dyp depresjon, men hun fikk veldig god behandling hos Leger Uten Grenser. Etter at de forsvant, ble hun dårligere for hver dag som går. Jeg har forsøkt å skaffe henne en time hos IHMS (International Health and Medical Services), men det tar veldig lang tid. De siste 24 dagene har hun nesten ikke spist, sovet, drukket eller kommet seg opp av senga. Hun bare ligger der.

Jeg forsøker å være sterk og holde meg frisk for å kunne støtte familien min, kona mi, og meg selv. Men nå er jeg veldig, veldig sliten. Livet mitt kan forklares som en båt med et stort hull i seg, og jeg kan se livet mitt renne ut og synke nedover i havet.

Flere fra den australske regjeringen sa «vi kommer til å evakuere alle barna før jul». Så sa en annen at det hadde de aldri sagt. Det finnes ingen frist, ingen regler, ingenting – de bare leker med oss. Folk her blir glade hvis barna blir evakuert ut av Nauru, men samtidig bekymrer de seg for hva som kommer til å skje med dem selv. Flere sier «vi har ikke barn, så kanskje vi blir nødt til å bli her lenge, kanskje bare leker australske myndigheter med oss».
 
Kanskje dere i Australia eller i dere som bor i andre land følger nyhetene fra Nauru daglig, men det påvirker ikke livene deres. Når vi følger med på nyhetene, ser vi etter vår egen en fremtid!  I dag får vi kanskje et håp fra nyhetene, men i morgen kan vi finne ut av at de vil ødelegge enda mer for oss.

Jeg skulle ønske jeg kunne ha et vanlig liv igjen. Jeg skulle gjerne dratt herfra, for å bo i et nytt land med en ny nasjonalitet. Slik at jeg kan starte livet mitt.

*Navn har blitt endret.

Les også: 3 av 10 flyktninger Leger Uten Grenser behandlet på Nauru har forsøkt å ta selvmord