Foto: Jean Christophe Nougaret/Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Lappet sammen, men helt alene i Mosul
Nyheter
20.10.2017 / 22.10.2017

Lappet sammen, men helt alene i Mosul

Jeg vil aldri glemme den augustdagen da Karims mor og søskenbarn kom til Al Hamdaniya sykehuset. Gleden var smittsom. Men veien dit var lang.

Seks uker tidligere ble Karim, som led av krampeanfall, funnet helt alene i Vest-Mosul. Han ble innlagt for behandling ved et av Leger Uten Grensers sykehus i Hamam al-Alil, sør for Mosul.

Tilstanden var kritisk ved ankomst; han kunne ikke gå eller snakke og var heller ikke i stand til å spise på egenhånd. På grunn av de ukontrollerbare krampeanfallene utviklet han alvorlig lungebetennelse og var helt avhengig av hjelp fra våre irakiske ansatte. Selv om de var overarbeidet tok de seg tid til ham, matet og stelte ham, og viste enorm medlidenhet og vennlighet. Jeg husker at han hadde et alvorlig anfall en dag, og en av sykepleierne begynte å synge og danse for han. I rolige øyeblikk, smilte han til henne, og ble med i dansen.

Litt etter litt ble han bedre; lungebetennelsen ble kurert og krampeanfallene kom under kontroll. En uke senere kunne han sitte oppreist og spise på egenhånd.

Innen den tid var slaget om Mosul over, og antallet alvorlig skadde pasienter sunket, slik at Leger Uten Grenser bestemte seg for å stenge sykehuset i Hamam al-Alil. Pasientene som ikke var friske nok til å skrives ut ble flyttet til Al Hamdanya sykehus, litt lenger øst.

Lege Henryk Bonte fra Belgia forteller historien til Karim som han behandlet i Mosul. Foto: Adriane Ohanesian

Karim ble med. Vi hadde lett etter familien hans helt siden han ble innlagt, men hadde så lite informasjon om ham at det hadde vært umulig å lykkes. Vi visste kun hva han het til fornavn og var usikre på alderen – vi gjettet at han var omtrent 18 år gammel. Vi spurte gjentatte ganger, men han var ikke i stand til å si oss sitt etternavn eller hvor hjemmet hans var. Vi varslet andre organisasjoner som spesialiserer seg på beskyttelse og familiegjenforening, men det virket som at ingen var i stand til å hjelpe.

Etter tre uker hos oss, og etter behandling for de medisinske problemene, begynte vi å gå tom for muligheter. Så, en dag, ble Karim gjenkjent av en annen pasient, som var innlagt for rehabilitering etter en operasjon, og vi fikk vite nok til å komme i kontakt med familien hans.

Dagen Karims mor og søskenbarn ankom sykehuset, var en dag full av svar og overraskelser. De hadde lett etter ham, uten hell, i mer enn syv uker. Vi fant ut at han faktisk var 22 år gammel og at han hadde blitt rammet av hjernehinnebetennelse som spedbarn. Det viste seg at epilepsimedisinen vi ga han på sykehuset var den samme han hadde fått skrevet ut hjemme.

Å bli gjenforent med og omfavnet av moren var alt vi kunne håpe på for Karim. Den scenen, og reisen vi tok sammen over noen uker, vil bli hos meg i lang tid. Men mange irakere venter fortsatt, de håper på en dag å bli gjenforent med sine familier. Ingen vet sikkert hvor mange mennesker som etterlates lappet sammen, men fortapt og alene.

Mer i denne seksjonen  
Nyheter
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Jean Christophe Nougaret/Leger Uten Grenser
Hjem > Vart arbeid > Pasienthistorier > Lappet sammen, men helt alene i Mosul
Nyheter
20.10.2017 / 22.10.2017

Lappet sammen, men helt alene i Mosul

Jeg vil aldri glemme den augustdagen da Karims mor og søskenbarn kom til Al Hamdaniya sykehuset. Gleden var smittsom. Men veien dit var lang.

Seks uker tidligere ble Karim, som led av krampeanfall, funnet helt alene i Vest-Mosul. Han ble innlagt for behandling ved et av Leger Uten Grensers sykehus i Hamam al-Alil, sør for Mosul.

Tilstanden var kritisk ved ankomst; han kunne ikke gå eller snakke og var heller ikke i stand til å spise på egenhånd. På grunn av de ukontrollerbare krampeanfallene utviklet han alvorlig lungebetennelse og var helt avhengig av hjelp fra våre irakiske ansatte. Selv om de var overarbeidet tok de seg tid til ham, matet og stelte ham, og viste enorm medlidenhet og vennlighet. Jeg husker at han hadde et alvorlig anfall en dag, og en av sykepleierne begynte å synge og danse for han. I rolige øyeblikk, smilte han til henne, og ble med i dansen.

Litt etter litt ble han bedre; lungebetennelsen ble kurert og krampeanfallene kom under kontroll. En uke senere kunne han sitte oppreist og spise på egenhånd.

Innen den tid var slaget om Mosul over, og antallet alvorlig skadde pasienter sunket, slik at Leger Uten Grenser bestemte seg for å stenge sykehuset i Hamam al-Alil. Pasientene som ikke var friske nok til å skrives ut ble flyttet til Al Hamdanya sykehus, litt lenger øst.

Lege Henryk Bonte fra Belgia forteller historien til Karim som han behandlet i Mosul. Foto: Adriane Ohanesian

Karim ble med. Vi hadde lett etter familien hans helt siden han ble innlagt, men hadde så lite informasjon om ham at det hadde vært umulig å lykkes. Vi visste kun hva han het til fornavn og var usikre på alderen – vi gjettet at han var omtrent 18 år gammel. Vi spurte gjentatte ganger, men han var ikke i stand til å si oss sitt etternavn eller hvor hjemmet hans var. Vi varslet andre organisasjoner som spesialiserer seg på beskyttelse og familiegjenforening, men det virket som at ingen var i stand til å hjelpe.

Etter tre uker hos oss, og etter behandling for de medisinske problemene, begynte vi å gå tom for muligheter. Så, en dag, ble Karim gjenkjent av en annen pasient, som var innlagt for rehabilitering etter en operasjon, og vi fikk vite nok til å komme i kontakt med familien hans.

Dagen Karims mor og søskenbarn ankom sykehuset, var en dag full av svar og overraskelser. De hadde lett etter ham, uten hell, i mer enn syv uker. Vi fant ut at han faktisk var 22 år gammel og at han hadde blitt rammet av hjernehinnebetennelse som spedbarn. Det viste seg at epilepsimedisinen vi ga han på sykehuset var den samme han hadde fått skrevet ut hjemme.

Å bli gjenforent med og omfavnet av moren var alt vi kunne håpe på for Karim. Den scenen, og reisen vi tok sammen over noen uker, vil bli hos meg i lang tid. Men mange irakere venter fortsatt, de håper på en dag å bli gjenforent med sine familier. Ingen vet sikkert hvor mange mennesker som etterlates lappet sammen, men fortapt og alene.

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid