Det er tidlig på morgenen. Solen har enda ikke tittet over skyene, men på sykehuset i Am Timan, Tsjad, er det allerede travelt. Ekkoet av barnegråt gjennom korridorene er et sikkert tegn på at pasientene har begynt å våkne.

Møt Fana og Moussa.

–Gutten min er syk, mumler Fana fra sengekanten. Hun forsøker å motivere sønnen, Moussa, til å spise fra tuben som er festet til ansiktet hans. 

–Han kunne ikke spise i det hele tatt, og sluttet heller ikke å kaste opp. Etter fire dager var han så svak at han ikke reagerte på noe. Da bestemte jeg meg for å ta ham med til sykehuset. 

Det har ikke vært et enkelt valg for Fana. Et besøk på sykehuset betyr at hun må forlate de andre barna sine hjemme alene, med lite mat og uten oppsyn, i flere døgn. Men Fana hadde ikke andre valg. Moussa var blitt så svak at hun begynte å frykte for livet hans. 

–Vi spiser bare ett måltid om dagen, så maten strekker aldri til. Barna blir ofte syke. Jeg visste at det fantes et ernæringsprogram her på sykehuset, fordi den eldste datteren min var innlagt for underernæring tidligere, forklarer Fana.

Moussa sitter i mors fang og gir ikke fra seg noe lyd. For svak til å gråte. Han sitter bare og stirrer ut i løse lufta, helt apatisk, som om han var tom innvendig. Det er først når man møter guttens store, brune øyne at den stumme smerten hans blir tydelig. 

Mange sovner inn.

Barn ankommer sykehuset i kritiske tilstander, forklarer Yannick Tsomkeng, lege hos Leger Uten Grenser i Tsjad. 

–De er ofte så svake når de kommer frem at det er for sent å redde dem. Mange sovner inn i løpet av det første innleggelsesdøgnet. 

Og unge, underernærte pasienter er det mest av. I juni mottok Am Timian-sykehuset så mange som 46 barn til akutt innleggelse i løpet av en uke. Sykehusets ernæringsklinikk hadde da oversteget sin egen kapasitet allerede innen begynnelsen av måneden. Måneden før hadde avdelingen behandlet 325 barn for kritisk underernæring. Pågangen av innleggelser er høy, og den forventes å øke.

Rekker barna å bli fem?

Situasjonen i Tsjad kommer ikke som en overraskelse, for de som kjenner landskapet. Landet herjes av tørketid og mager innhøsting hvert eneste år. Mellom mai og september, 2017, ble det anslått at nærmere 900.000 mennesker led av ekstrem matmangel.* I år har så mange som 12 av 23 regioner meldt om akutte ernæringskriser rundt i landet. Det betyr at mer enn halvparten av landet er rammet av sult.

Midt i denne tørken er barn som Moussa ekstra sårbare. Tsjad rangeres på sjette plass over land med høyest barnedødelighet. Og det er sult som er hovedårsaken til at mange barn aldri vil oppleve å fylle fem år. Dette er noe mødre som Fana er skrekkelig klar over, og det er grunnen til at foreldre må forlate barna sine alene i tørken, i flere døgn, mens de forsøker å redde den aller svakeste. Hvor mange av barna som vil være heldig nok til å feire femårsdagen sin, er et spørsmål en nordisk mor aldri vil behøve å stille seg – men det er en daglig bekymring for mødre i Tsjad.  

Lek som medisin

For de barna som klarer seg, er pleie og rehabilitering av ødemer og muskelskader bare begynnelsen. Noen av de mest alvorlige konsekvensene av en underernæring er den potensielt livsvarige psykiske underutviklingen barna sitter igjen med. Derfor er det viktig at den fysiske rehabiliteringen også følger med kognitiv aktivitet.

–Vi innser for hver dag som går hvor viktig det er med lek i rehabiliteringen. Emosjonell aktivitet gjennom lek kan redusere faren for psykisk underutvikling, forklarer Aya Sonoda, utdanningskoordinator for Leger Uten Grenser ved Am Timan-sykehuset. 

Leger Uten Grensers ansatte er derfor nøye med å veksle mellom rollene som medisinsk personell og lekekamerater. På Leger Uten Grensers klinikker kan foreldre få råd og trening i emosjonell omsorg, og både barn og voksne oppfordres til å ta del i leketimen. 

Resultatene er rørende, sier Sonoda. 

–Vi ser barn komme tilbake til seg selv. De gjenvinner reaksjonsevnen, de smiler og leker med hverandre igjen. 

Lek er ikke minst en måte pasienter og pårørende kan bearbeide situasjonen de er i. Til tross for barnas svekkede tilstand, og deres foreldres endeløse uro, er lekestuen det ene stedet på klinikken hvor bekymringer kan legges til side. Her kan barn være barn, selv bare for en liten time.

Am Timan-sykehuset har vært blant Leger Uten Grensers støttespillere siden 2006. Her driver vi blant annet en barne- og fødeavdeling, mødreavdeling og en ernæringsklinikk. Det er på ernæringsklinikken flest barn blir innlagt. Her får pasientene terapeutisk mat og rehabilitering. Det er et tilbud som det er et sårt behov for – noe klinikkens sprengte kapasitet viser. 60 senger er sjeldent nok.