Skrevet av Omar Ebeid, prosjektkoordinator i Leger Uten Grenser på al-Kindil-sykehuset i Bagdad i Irak. (NB: Bildet er ikke av artikkelforfatteren, men av sykepleier Mahmood Mohammed som jobber på samme sykehus som Ebeid) 

Her om dagen var jeg vitne til noe nytt i Bagdad. Ved en av byens mange checkpointer var det menn i hvite frakker og munnbind som sto foran soldatene for å sjekke om passasjerene i minivanene brukte munnbind. Selgere som vanligvis bare selger sigaretter snirklet seg mellom de ventende bilene og solgte kirurgiske munnbind.  

Utenom dette er det vanskelig å se effektene av covid-19 her i byen. Den daglige smerten jeg er vitne til på sykehuset til Leger Uten Grenser er ikke synlig for de fleste vanlige mennesker i gatene. Nå som den andre bølgen slår innover landet, er lidelsene mye større, og Bagdad er episenteret. 

Siden slutten av september har vi tatt imot 350 kritisk og alvorlig syke pasienter. Hele 120 av disse har kommet den siste måneden. For å holde tritt med antall pasienter har vi utvidet kapasiteten vår fra 36 til 51 senger, men dødeligheten er skremmende høy. På én dag mistet vi syv pasienter, selv om teamet mitt gjorde alt vi kunne for å redde dem.  

Alle som jobber her er slitne, både medisinsk og ikke-medisinsk personell. Den første smittetoppen i Bagdad varte lenge, fra juli til november. Det la stort press på okysygenbeholdningen i byen og etterlot helsesystemet på randen av kollaps. Mellom desember og januar gikk antall tilfeller noe nedover, for så å øke kraftig igjen i februar. Den skarpe økningen fortsatte i mars, med en ny smittetopp 6. april. 7300 tilfeller på en dag- et tall som mest sannsynlig er høyere. Viruset lot oss ikke trekke pusten engang, før vi druknet i den andre bølgen. 

Ingen trodde vi skal være her fremdeles - ett år etter

«Døden påvirker meg psykisk», fortalte Yassin Hassan, som er lege på intensivavdelingen. «Men jeg forsøker å ikke tenke på det for pasientene mine sin skyld. Jeg hører på musikk og snakker med familien min før jeg går på jobb.» Det falske håpet i kjølvannet av den første bølgen rammet ham hardt. «Portforbudet ble opphevet og byen våknet igjen til live, men nå er antall tilfeller igjen skyhøyt. Det er så trist, for vi har ikke nok sengeplasser til alle», forteller han. 

Jeg har vært her i Bagdad i ett år hvor vi støtter irakiske myndigheter i korona-responsen. I starten jobbet vi på luftveisinfeksjonsavdelingen på al-Kindi-sykehuset, men etter kort tid skjønte vi at det ikke var mulig for sykehuset å ta seg av og følge opp alle pasientene. 

Mange erfarne leger var bare tilgjengelige på sykehuset en kort periode om morgenen. Og deres nyutdannede - og mindre erfarne - kollegaer var ofte ikke villige eller i stand til å ta avgjørelser uten dem, noe som satte dem og oss i en svært vanskelig situasjon da utbruddet ble verre. Dermed åpnet vi en egen avdeling på sykehuset i september. Vi hadde aldri tenkt at vi fortsatt skulle være her, ett år etter at vi begynte å støtte det irakiske helsevesenet i covid-19-responsen.

Desperat behov for vaksiner 

Uten vaksiner er det vanskelig å se for seg slutten. Landet hadde så langt i slutten av mars bare mottatt 386.000 vaksinedoser, noe som gjør liten forskjell for en befolkning på rundt 40 millioner. Ifølge helsemyndighetene er det 216.000 leger, sykepleiere og paramedisinske helsearbeidere i landet. Dosene vil kunne gi noen beskyttelse, men mange av legene vi jobber med vet ikke når de vil bli vaksinert. I mellomtiden fortsetter kollegaene våre å bli syke. 

Flere doser skal ankomme landet de neste månedene, men det er ikke nok. Landet bør bli vurdert høyt når det kommer til global prioritering for vaksinetiltak. Irak bør også prioriteres i Midtøsten-regionen fordi det er et av de hardest rammede landene. Helsesystemet har lidd etter årevis med konflikt, noe som har ført til store helsebehov og en skrantende økonomi på grunn av lave oljepriser. Det vil være svært utfordrende for myndighetene å vaksinere alle som trenger det uten mer støtte fra andre land og internasjonale organisasjoner. 

Frem til dette skjer vil vi fortsette å redde liv på sykehuset. Vi vet at selv om denne bølgen avtar, vil ikke pandemien ta slutt før innbyggerne får vaksinene det desperat er behov for.

Les mer: Vårt arbeid i Irak