Januar 2018

Mye har endret seg siden jeg kom 1. juledag i fjor da vi åpnet de første teltene for 20 pasienter midt i det som så ut som en byggeplass. Nå har vi stort sykehus med plass til over 200 pasienter, sementgulv i akutt-teltene, brolagte gangstier mellom teltene, og vaskestasjoner med klorvann. Vi har ansatt og lært opp mange bangladeshiske ansatte.  

Vi er 20 feltarbeidere som bor i samme hus, hvor vi i tillegg har kontor. Noen sover i telt på gårdsplassen. Resten av oss sover på madrasser på gulvet. Det eneste private området man har er under myggnettet i senga.

Alle står på fra vi forlater huset klokka 07.15 om morgenen til vi er tilbake klokka åtte om kvelden. Da er det middag (på skift), og planlegging av neste dag på et fellesmøte som ofte ikke er ferdig før klokka halv ti. I tillegg kommer nattevakter for oss som jobber medisinsk. Så vi har hverken mye tid eller rom til privatliv.  

Mine triks er musikk på ørene, en god bok, dagbok og hoppetau. Intervalltrening á fire minutter med mottoet om at ett intervall er bedre enn ingen intervall.  

Taket er mitt favorittsted i huset. Der er det stille.  

Det er beinkaldt om nettene, og alle andre synes det er for kaldt til å være der. Men superundertøy og norske raggsokker gjør susen! Med hodelykt nyter jeg lyden av kvekkende frosk alene i nattemørket. 

Noen ettermiddager er det litt roligere på sykehuset, og da legger jeg fra meg legerollen og setter meg ned på rommene til noen av pasientene og spør dem om hva som skjedde i Myanmar. Alle forteller bemerkelsesverdig like historier. Historier jeg kjenner igjen fra media før jeg dro. Noen har gått 14 dager til fots for å nå frem. Noen har dratt med båt. De kommer fra ulike deler av delstaten Rakhine, og alle forteller den samme historien: landsbyen har blitt brent, de har blitt skutt på og drevet på flukt av den myanmarske hæren. Soldatene brant hus og avlinger og tok husdyrene. To unge enker jeg snakker med forteller at de fikk beskjed om å flykte til Bangladesh. Begge fikk mennene sine skutt under flukten. Jeg får meg ikke til å spørre om omstendighetene rundt drapene fordi en fem- og en åtteåring sitter og hører på. Jeg ser at femåringen blir stor og våt i øynene, ellers sitter barna stille og uttrykksløse.  

En litt eldre dame jeg snakker med i et telt uten barn, hadde gått i dagevis gjennom jungelen. Hun sier at de ble omringet av hæren like ved grensen. Soldatene ba om å ta ut de unge jentene fra gruppa, noe de nektet å gjøre. Da pekte hæren geværene mot dem og tvang dem ut i elva som skiller Myanmar fra Bangladesh. De som ikke kunne svømme, druknet. Når hun beskriver dramatiske scener med folk som ble reddet om bord i båter i siste liten, lurer jeg på om jeg tråkker inn i andres tragedie. Jeg hører på stemmen til oversetteren at han får problemer med å oversette dette. Damen sier hun gjerne vil fortelle. Alle vil fortelle. Fordi de vil at verden skal vite. 

Alle er veldig glade for å være her i Bangladesh. Her føler de seg trygge, og de slipper å leve i konstant frykt. De forteller alle at de har fryktet den myanmarske hæren i årevis. De har hverken turt å tenne lys om kvelden eller gå ut etter mørkets frembrudd. De ble stadig stoppet av soldater og dersom de hadde medisiner, eller andre verdisaker, tok soldatene det.  

En dag dør det første barnet av difteri ved vårt helsesenter. En utslitt, og nesten bevisstløs, fireåring som knapt klarer å puste. Rask, hvesende pust og en mor som tappert sitter der time etter time med barnet på fanget mens vi prøver de mulighetene vi har. Så blir hvesingen svakere og langsommere, deretter kommer noen uregelmessige hikst før det blir stille og det er ingen vei tilbake. 

Samtidig gir vi to barn med alvorlig difteri antitoksinbehandling. Det er en motgift mot giftstoffene bakterien utskiller. En ganske skummel behandling siden mange får alvorlig allergisk reaksjoner. Den ene gutten på syv fikk ingen reaksjon. Mens han andre — femåringen som var sykest da han kom inn, og var den pasienten jeg var mest redd skulle dø gjennom hele forrige natt — reagerer med hoste, ubehag og uro. Vi demper symptomene, holder ham fast og roer ham ned og greier å gjennomføre behandlingen. Og den er effektiv. Neste dag står begge guttene i sengene sine og titter ut av vinduet når jeg kommer. 

For de som ikke er så alvorlig rammet, er antibiotika effektivt. Vi får inn cirka 30-50 nye pasienter hver dag. Etter to dagers behandling er man ikke smittsom lenger. Jeg undersøker de fleste ved både innkomst og avreise, og ser enorm forbedring på to dager. Difteri er en ganske dødelig sykdom uten behandling, så det at vi har hatt bare ett dødsfall så langt tyder på at vi gjør noe fornuftig. 

En dag redder vi livet til en underernært liten rohingya-gutt på to år. Med bare sekunders margin. En observant bangladeshisk helsearbeider så ham på venteområdet i mottaket og ba meg komme. Den underernærte gutten sitter apatisk på fanget til moren som sier at han har kastet opp hele morgenen. Gutten er kald på hender og føtter, og mens moren snakker mister han bevisstheten. Mens min bangladeshiske kollega blir hos pasienten, løper jeg og henter 50 % sukkerløsning som vi gir i endetarmen. Etter tre sekunder våkner gutten opp, drikker litt sukkersaltvannsløsning, og får energirik ferdigmat som smaker søtt og godt. Og han er stabil og i fin form. Så uhyggelig raskt kan lavt blodsukker drepe et underernært barn. Så små kan marginene av og til være. Så kort er avstanden mellom liv og død. 

Jeg er så glad for at moren tok gutten til Leger Uten Grensers klinikk. Jeg er så glad for at min bangladeshiske kollega så ham i mengden. Jeg er så glad for at vi er til stede her. Det er i slike øyeblikk jeg kjenner at det er verdt det.  

Øyunn Holen, 
lege i Leger Uten Grenser 

TypeError: Argument 1 passed to xmlsitemap_node_create_link() must be an instance of stdClass, boolean given, called in /home/msf/domains/legerutengrenser.no/public_html/sites/all/modules/contrib/xmlsitemap/xmlsitemap_node/xmlsitemap_node.module on line 28 in xmlsitemap_node_create_link() (line 194 of /home/msf/domains/legerutengrenser.no/public_html/sites/all/modules/contrib/xmlsitemap/xmlsitemap_node/xmlsitemap_node.module).