– Jeg vil dø med skoene på. Je suis revolutionaire!
– For meg eksisterer ikke grenser
Fransk-libanesiske Josephine ønsker å gi andre de mulighetene et langt liv har gitt henne. Kanskje hennes viktigste arvinger er noen hun aldri har møtt?
– Bruk pennen, ikke pistolen, erklærer den spedbygde kvinnen mens hun skjenker kruttsterk kaffe i bittesmå kopper. – Du kan skyte en person på en-to-tre, men hvis du snakker med ham får du ham til å tenke litt.
Josephine tar oss imot med et stort smil og en lang, blomstret kjole med stor hette. Det snøhvite håret er festet i en stram knute, men latteren sitter løst. Ikke minst når Leger Uten Grensers generalsekretær antyder at Josephine kunne vært den perfekte spion.
– Jeg er Mata Hari, vet du, ler hun.
I flere år var Josephine og ektemannen faste givere til Leger Uten Grenser, og han testamenterte en generøs gave. Etter hans bortgang kom Josephine over informasjonsbrosjyren hjemme. Hun tok kontakt med testamentansvarlig, Ane Nustad, for å få hjelp til å gå gjennom sitt eget testament.
I desember 2024 møtte hun advokater på kontoret til Leger Uten Grenser og fikk gratis hjelp til å inkludere organisasjonen i sitt testament. Advokatene bistod også med å sende inn det signerte testamentet for trygg oppbevaring i Oslo tingrett.
Selvstendighet, sannhet og fryktløshet
Spionreferansen kommer av at Josephines ektemann Alf jobbet som etterretningssjef. Sammen reiste paret verden rundt og fylte hjemmet til randen med innflytelsesrike gjester; opptil 100 av gangen.
Mens den vevre vertinnen serverte hjemmelaget arabisk og fransk mat, snekret ektemannen langbord. Hvert eneste rom var i bruk. Huset er langt fra lite, men hjerterommet er åpenbart størst.
«Vær et godt menneske, men si sannheten. Ikke vær redd.» Slik oppsummerer Josephine livssynet sitt.
Hun kviet seg heller ikke for å si imot gjestene hvis nødvendig, med mannens støtte: «Du er en selvstendig kvinne, og jeg valgte deg for det. Så bare fortsett med det,» sa han bare. Jeg har blitt akseptert som jeg er, og jeg ønsker at alle skal ha samme muligheter som jeg har fått, erklærer hun.
– Det er nok derfor jeg kom til Médecins Sans Frontières.
Starten på Josephine-livet
Josephine ble født i Egypt i 1939 av en libanesisk mor og fransk far. – Jeg elsker Egypt. Sivilisasjon, tall, alfabetet; alt har vi fått derfra. Alf kalte meg alltid sin Kleopatra, humrer hun.
Først gikk hun på katolsk nonneskole, deretter på den franske skolen i Port Said. – Jeg ville gå på skole med gutter også, ler 85-åringen, som forteller at den første gutten hun møtte var jødisk med fregner og rødt hår. – Alle mobbet ham. Jeg kysset ham og sa at han ikke skulle ta seg nær av det.
Allerede som 16-åring begynte hun å jobbe for onkelen på Hilton i Kairo. På ferie med moren og hennes to søstre i Libanon noen år senere, fortalte den unge kvinnen familien sin at hun ikke kom til å bli med tilbake til Egypt. – Det var et sjokk for dem. Da startet Josephine-livet, minnes hun.
Reiselyst og nestekjærlighet
I tillegg til Egypt, Libanon og Norge, har hun bodd i Danmark, England og Italia. I København jobbet hun først som ung servitrise på Strøget. – Jeg hadde hvitt forkle, og man kunne få napoleonskake og kakao med fløte på for ti kroner. Iblant fikk jeg like mye i tips; det var sånn jeg ble rik, humrer Josephine.
Josephine har hatt hus både i Danmark og på Kypros, og hun har blant annet vært i Kina, Russland og Marokko. – Da jeg var liten ville jeg bare reise, ikke gifte meg. Jeg ville hjelpe barna i Afrika, minnes hun, og forteller at hun ønsket å jobbe som hjelpearbeider. Til tross for den privilegerte bakgrunnen, var hun vitne til mye fattigdom i Egypt. – Reisingen har forandret meg. Jeg har veldig mye empati.
Kanskje er det dette engasjementet som har gjort at hun nå har valgt Leger Uten Grenser som sin hjertesak?
– Å sette opp et testament er et aktivt og personlig valg som kan gjøre en stor forskjell for pasientene våre, sier Ane Nustad, testamentansvarlig i Leger Uten Grenser. Samtidig er det et uttrykk for stor tillit til vårt medisinske nødhjelpsarbeid. Vi jobber hver dag for å sikre at hjelpen når dem som trenger det mest, og at gavene er i trygge hender.
– Av våre livreddende prosjekter er ett av seks finansiert av testamentariske gaver. Vi kan ikke gjøre det vi gjør, uten mennesker som Josephine, og vi er svært takknemlige, fortsetter hun.
Første møte med Leger Uten Grenser
Josephine og Alf hadde lest om den uavhengige nødhjelpsorganisasjonen Medécins Sans Frontières, som ble startet av leger og journalister i Paris. På ferie i den franske hovedstaden en gang på åttitallet, besøkte de kontoret til organisasjonen.
– Pour moi, les frontiers n’existe pas! erklærer Josephine. – For meg eksisterer ikke grenser! Alf og jeg gikk inn.
Vi sa ikke hvem vi var, men ble godt mottatt av en som presenterte seg som Bernhard Kouchner. Jeg glemte ham aldri, forteller hun nostalgisk.
Kouchner grunnla Médicins Sans Frontières i 1971, mens lege Morten Rostrup etablerte den norske avdelingen til Leger Uten Grenser i 1996. I forbindelse med dette husker Josephine at Morten ofte besøkte ektemannen. Siden den gang har hun fulgt Morten og organisasjonens arbeid tett.
Din viktigste arving kan være en du aldri har møtt
Alf hadde tre barn fra sitt første ekteskap. Selv er hun barnløs. Når vi spør om det er noen spesielle saker hun drømmer om at gaven skal bidra til når den tid kommer, kommer svaret umiddelbart: – Jeg har ingen drøm. Jeg tror dere vet bedre enn meg hva pengene skal brukes til.
Testamentariske gaver kan ikke øremerkes, siden vi ikke kan forutse hvor behovene er størst i fremtiden. I dag har de prosjekter i over 70 land verden over, og driver flere enn 400 prosjekter.
– Leger Uten Grenser gir livreddende helsehjelp til mennesker rammet av krise, krig og konflikt – uansett hvem, uansett hvor, uansett hvorfor, sier Lindis Hurum.
– Det siste oppdraget jeg hadde før jeg ble generalsekretær, var ved et mor- og barn sykehus i Sierra Leone, et av landene i verden med høyest mødredødlighet. Fordi vi hverken søker eller mottar støtte fra staten, er vi helt avhengige av gaver fra privatpersoner som Josephine for å redde liv der nøden er størst, forteller hun videre.
Få gratis informasjonsbrosjyre om testament
Vil du lære med om å tilgodese oss i ditt testament? Lær mer i vår testamentbrosjyre.
Den store kjærligheten
Den siste dagen Alf snakket, var på sin 88. bursdag. Da gjestene hadde gått, tok han ansiktet hennes mellom hendene sine og så henne inn i øynene. – Han sa «Først må jeg si til deg på ditt språk; je t’aime. Og så på mitt språk; jeg elsker deg. Du er det vakreste som har skjedd i mitt liv.» Det var de siste ordene han sa til meg; etter det kunne han ikke snakke mer, minnes Josephine med blanke øyne.
Samme natt fikk ektemannen slag, og i løpet av de tre månedene på sykehjem før hans bortgang kunne han bare uttrykke seg skriftlig. Josephine er fortsatt i dyp sorg over sin livspartner gjennom 50 år.
I dag, med Ane og Lindis på besøk, er hun derimot i godt humør, noe som er flaks, forteller hun. – Hvis jeg ikke likte dere, hadde jeg ikke sittet her og fortalt alt tullet jeg forteller, humrer Josephine.
– Jeg vil dø med skoene på. Je suis revolutionaire! Det er ikke merkelig at jeg heter Josephine. Men Napoleon har gått fra meg, vet du.
Josephine har valgt å etterlate seg en fremtid til andre. Testamentariske gaver gjør det mulig for Leger Uten Grenser å rykke ut og gi livreddende medisinsk hjelp til dem som trenger det mest – over hele verden.
