Vi minnes de drepte ti år etter Kunduz-angrepet

Det er ti år siden det grusomme angrepet på sykehuset i Kunduz i Afghanistan, der vi mistet 14 kollegaer. I alt 42 mennesker ble drept og over 30 såret i angrepet, som amerikanske styrker etter hvert tok ansvar for.

Alexandre Marcou / Leger Uten Grenser

I en hel time på kvelden 3. oktober 2015 angrep amerikanske styrker med presisjon og intensitet hovedbygningen, som huset intensivavdelingen, akuttmottak, laboratorium, røntgen, poliklinikk og avdeling for psykisk helse og fysioterapi.

Det er det dødeligste angrepet som er utført mot noen av helseinstitusjonene våre.

– Alt var brent, forteller lege Sayed Hamed Hashemy. Han jobbet som kirurg den kvelden sykehuset ble angrepet og besøkte stedet to uker senere.

– Operasjonssalen der jeg jobbet hadde hull i tak og vegger.
Oksygenflaskene og operasjonsbordet var knust. Tiden hadde stått stille.
Du kunne se øyeblikket alt arbeid hadde stoppet, minnes han.

Dan Sermand / Leger Uten Grenser

Den sterke varmen hadde fått malingen på veggene til å boble og flasse av, det lå bygningsrester og forvridde metallbiter på gulvet, og taket var fullt av hull etter angrepene.

Leger Uten Grensers medisinske aktiviteter nordøst i Afghanistan var med dette stanset.

Andrew Quilty

Hva ble ødelagt?

Prosjektet i Kunduz startet i 2011 med 55 sengeplasser. Vi ga kirurgisk hjelp og oppfølging til mennesker med skader fra bomber, splinter og skudd i den pågående konflikten. Før sykehuset åpnet, måtte folk med alvorlige skader, fraktes den lange og farlige veien til Kabul eller Pakistan. Alternativet var dyre, private klinikker.

Sykehuset økte raskt kapasiteten til 70 senger, og innen 2015 var kapasiteten på 92 plasser. Det var det eneste traumesykehuset i Nord-Afghanistan.

I september 2015 intensiverte kamphandlingene i Kunduz seg. Taliban tok kontroll over byen, før de tapte kontrollen noen uker senere. Sykehuset lå på frontlinjen og var overfylt av pasienter. Tallet på sengeplasser ble økt til 110 og deretter til 150.

Det var så mange pasienter ved slutten av måneden at de ble behandlet på kontorer, i undersøkelsesrom og stabilisert på madrasser på gulvet. Sykehuset var åpent, selv om det vekslet hvem som hadde kontroll over provinshovedstaden.

– Vi var veldig stolte av at vi behandlet alle, kvinner, menn og barn, uavhengig av den etniske eller politiske tilhørigheten deres, forteller Esmatullah Esmat, som overlevde angrepet og i dag jobber som medisinsk rådgiver ved sykehuset.

Etter angrepet var store deler av sykehuset ødelagt og ikke lenger operativt. Dermed var tilgangen til helsehjelp kraftig redusert for tusenvis av mennesker på et tidspunkt da de trengte det mest. Det tok over ett år før vi startet å behandle pasienter i Kunduz igjen. Det tok enda lengre tid før vi begynte med traumebehandling.

Hva skjedde deretter?

Leger Uten Grenser måtte forstå hva som hadde skjedd og håndtere tapet av pasienter, kollegaer og venner. Angrepet skjedde trass i at vi hadde delt posisjonen til sykehuset (GPS-koordinater) med det amerikanske forsvarsdepartementet, det afghanske innenriks- og forsvarsdepartementet og USAs styrker i Kabul.

Vi krevde en uavhengig granskning av angrepet, men trass i diskusjoner med amerikanske og afghanske myndigheter på alle nivå, fikk vi aldri det. Derfor ba vi organet IHFFC (International Humanitarian Fact-Finding Commission) om å utføre en etterforskning. Den kunne imidlertid ikke begynne uten en avtale med amerikanske eller afghanske myndigheter, og i november 2015 publiserte vi en egen intern undersøkelse.

En amerikansk militærgranskning pekte samme måned på at menneskelige feil, prosedyrefeil og teknisk svikt førte til angrepet. Amerikanske styrker trodde de angrep en annen bygning i byen, hevdet granskningen.

I januar 2017 bestemte vi oss for å bygge et nytt sykehus i byen, og byggingen startet i 2018. Samtidig åpent vi en klinikk i Kunduz for mennesker med mindre traumeskader, men den måtte stenge i april 2020 på grunn av covid-19 og åpnet aldri igjen.

Da kampene økte i Kunduz i 2021, ventet vi fortsatt på at byggearbeidet skulle bli ferdig. Vi satte opp en midlertidig traumeenhet med 25 sengeplasser for å behandle krigsskadde. Den 16. august 2021 ble alle pasientene flyttet til det ferdige sykehuset.

– Vi ga helsehjelp samtidig som byggearbeidet pågikk, men det er utrolig hvor raskt sykehuset ble ferdigstilt, sa en av helsearbeiderne ved åpningen.

Etter som det ble roligere i byen, endret typen pasienter seg. I stedet for skudd- og bomdeskader, fikk vi pasienter fra trafikkulykker. Endringen har fortsatt, og i 2023 ble et program for bekjempelse av antimikrobiell resistens startet, og i 2025 ble det startet aktiviteter for behandling av brannskader.

Kunduz-sykehuset i dag

I dag ligger det nye sykehuset i et land som ikke lenger er i krig, men som sliter med mange andre utfordringer. Sykehuset har et akuttmottak, en intensivavdeling, poliklinikk, sengeposter, operasjonersaler og en avdeling for fysioterapi.

– Sønnen min var alvorlig skadd. Leveren hans var revet i stykker, og jeg trodde ikke han skulle bli frisk igjen, forteller Fatima på traumesykehuset i Kunduz i juli 2025.

– De ansatte gjorde alt de kunne for å hjelpe ham, dag og natt. Jeg er takknemlig for at dette sykehuset finnes.

Alexandre Marcou / Leger Uten Grenser

Traumesenteret har 79 sengeplasser og gir spesialisert hjelp for pasienter med traumeskader fra fall, trafikkulykker, udetonerte eksplosiver og mer. Mellom januar og juni i år, tok vi imot 10.253 pasienter på akuttmottaket og utførte 3.197 operasjoner.

– Dagens Kunduz en annerledes by enn Kunduz i 2015. På samme måte som traumeskadene vi behandler har endret seg, har byen også det. En ting vil likevel ikke endre seg. Vi behandler alle basert på medisinske behov. Vi prioriterer ikke pasienter ut fra rase, kjønn, etnisitet, religion og livssyn eller politisk overbevisning, sier prosjektkoordinator Emilie Buyle.

Les mer om: Angrep på sykehus og helsehjelp, Krig og konflikt, Afghanistan, Asia