Verdens ledere må stoppe folkemordet i Gaza
Over 20 internasjonale hjelpeorganisasjoner, blant dem Leger Uten Grenser, Flyktninghjelpen, Redd Barna og CARE, ber i en uttalelse verdens ledere gjøre mer for å stanse folkemordet i Gaza.
Nour Alsaqqa / Leger Uten Grenser
«Når verdens ledere samles til FNs hovedforsamling neste uke, oppfordrer vi alle medlemsland til å handle i samsvar med det mandatet FN fikk for 80 år siden.
Det vi er vitne til i Gaza er ikke bare en humanitær katastrofe uten sidestykke, men det er et folkemord, som FNs undersøkelseskommisjon nå også har konkludert med. Dermed slutter kommisjonen seg til et økende antall menneskerettighetsorganisasjoner og ledere globalt og i Israel.
Den umenneskelige situasjonen i Gaza er uakseptabel. Som humanitære organisasjoner har vi vært direkte vitner til de grusomme drapene og lidelsene til befolkningen i Gaza. Advarslene våre har blitt ignorert, og tusenvis av liv er fortsatt i fare.
Nå som den israelske regjeringen har beordret masseforflytning av Gaza by, der det bor nærmere en million mennesker, kan vi bli vitne til en enda dødeligere periode i Gazas historie dersom det ikke blir gjort noe. Gaza er bevisst gjort ubeboelig.
Om lag 65.000 palestinere er til nå drept i krigen. Av disse er det flere enn 20.000 barn. Tusenvis flere er savnet, begravd under ruinene som har erstattet Gazas en gang så livlige gater.
Ni av ti av Gazas 2,1 millioner innbyggere er blitt tvangsflyttet. De fleste av dem flere ganger. De presses inn på stadig mindre områder som ikke har det mennesker trenger for å leve.
Over en halv million mennesker sulter. Det er erklært hungersnød, og den sprer seg.
Over hele Gazastripen er byer jevnet med jorden, sammen med livsviktig, sivil infrastruktur som sykehus og vannrenseanlegg. Jordbruksarealer er systematisk ødelagt.
Hvis fakta og tall ikke er nok, har vi den ene hjerteskjærende historien etter den andre.
Siden israelske styrker strammet grepet om beleiringen for seks måneder siden og blokkerte mat, drivstoff og medisiner, har vi vært vitne til at barn og familier har mistet krefter og dødd av sult etter hvert som hungersnøden har fått fotfeste. Også kollegaene våre har blitt rammet.
Mange av oss har vært i Gaza. Vi har møtt utallige palestinere som har mistet armer eller bein som følge av Israels bombeangrep. Vi har personlig møtt barn som er så traumatisert av daglige luftangrep at de ikke kan sove. Noen kan ikke snakke. Andre har fortalt oss at de ønsker å dø for å bli gjenforent med foreldrene sine i himmelen.
Vi har møtt familier som spiser dyrefôr for å overleve og koker blader som mat til barna sine.
Likevel gjør ikke verdens ledere noe. Fakta blir ignorert. Vitnesbyrd blir kastet til side. Og flere mennesker blir drept som en direkte konsekvens av dette.
Det er begrenset hva vi som organisasjoner, sammen med palestinske sivilsamfunnsgrupper, FN og israelske menneskerettighetsorganisasjoner, kan gjøre. Vi har utrettelig forsøkt å forsvare rettighetene til folket i Gaza og fortsette nødhjelpsarbeidet, men vi blir hindret hele veien.
Vi har blitt nektet tilgang, og militariseringen av hjelpesystemet er og har vært dødelig. Tusenvis av mennesker har blitt beskutt mens de har forsøkt å nå de få stedene hvor mat blir distribuert under væpnet vakt.
Verdens ledere må handle for å forhindre at livet på Gazastripen blir fullstendig ødelagt, og for å få slutt på krigen og okkupasjonen. Alle parter må ta avstand fra overgrep mot sivile, overholde internasjonal humanitærrett og arbeide for fred.
Stater må bruke alle tilgjengelige politiske, økonomiske og juridiske virkemidler for å gripe inn. Retorikk og halvhjertede tiltak er ikke nok. Nå trengs handlekraft.
FN har forankret folkeretten som hjørnesteinen i global fred og sikkerhet. Hvis medlemslandene fortsetter å behandle disse juridiske forpliktelsene som valgfrie, er de ikke bare medskyldige, men setter også en farlig presedens for fremtiden. Historien vil utvilsomt dømme dette øyeblikket som en prøvelse for menneskeheten. Og vi svikter. Vi svikter folket i Gaza, vi svikter gislene, og vi svikter vår egen kollektive, moralske plikt.»
