Store, udekkede behov ett år etter invasjonen
Den humanitære krisen er langt fra over ett år etter at Israel gikk til krig i Libanon.
Maryam Srour / Leger Uten Grenser
– Jeg kom tilbake for å reparere huset mitt, forteller Abdel Karim.
I luften over han summer israelske droner.
– Men uten trygghet og råd til å kjøpe selv grunnleggende ting som medisiner, hvordan kan man egentlig starte på nytt? spør han.
Trass i våpenhvileavtalen fra november i fjor, utfører Israel daglige angrep i Libanon. Det hindrer mennesker i å komme seg etter krigen, og det begrenser tilgangen til helsehjelp.
Israelske styrker okkuperer i tillegg flere områder langs Libanons sørlige grense, noe som hindrer over 82.000 mennesker i å returnere eller dra derifra.
Tilbake til ruiner
Hjemmet til Abdel Karin ligger i Bint Jbeil i Nabatiyeh-distriktet, som er et av det hardest rammede områdene. Han får behandling for en kronisk sykdom ved en av de mobile klinikkene våre.
Tusenvis av familier i Libanon har problemer med å komme seg til helsehjelp. De prøver å bygge opp igjen livene sine igjen etter å ha blitt tvunget på flukt og mistet familie og venner. Samtidig lever de i en konstant usikkerhet.
I Sør-Libanon har krigen lagt mye av den sivile infrastrukturen i ruiner, inkludert helseinstitusjoner. Da krigen var på sitt mest intensive, ble åtte sykehus evakuert. I alt 21 sykehus har måttet redusere driften eller stenge fordi de har blitt ødelagt. Disse sykehusene utgjorde 13 prosent av kapasiteten i landet.
Maryam Srour/MSF
Hele 133 helsesentre måtte stenge, og Nabatieh mistet 40 prosent av sykehuskapasiteten. I dag er mange skadde og ødelagte helsesentre og sykehus fortsatt stengt. Mange av dem trenger sårt å bygges opp igjen.
Etter krigsutbruddet startet vi nye prosjekter i de hardest rammede områdene: Nabatieh, Sør-Libanon og i Baalbek-Hermel. I de sørlige provinsene har vi opprettet mobile klinikker for å sikre folk tilgang til livsviktige medisinske og psykiske helsetjenester.
Tung byrde
– Krig påfører lokalsamfunn enorme kostnader. Det går ikke en dag uten at folk blir minnet på ødeleggelsene. Lyden av droner, okkupasjon av landområder og uavbrutt luftangrep forsterker lidelsene til befolkningen, sier psykolog Tharwat Saraeb.
Vi er vitne til de menneskelige konsekvensene av krigen og de følgenen av at krigen ikke har tatt slutt. Mange pasienter lever i frykt og usikkerhet. Behovet for psykisk helsehjelp er også stort, for både barn og voksne opplever stress, angst og konstant frykt.
– Datteren min besvimer når hun hører angrepene, selv om de er langt unna, forteller Samira, en pasient ved en av de mobile klinikkene våre.
– Hun har et barn selv, og vi skjelver alle av frykt. Det påvirker oss voldsomt.
Vi arbeider i sju provinser i Libanon. I Beirut driver vi to klinikker, i Baalbek-Hermel driver vi to klinikker og tre mobile klinikker.
I Sør-Libanon driver vi tre mobile klinikker i Nabatieh og støtter tre helsesentre. I nord støtter vi fem helsesentre i Tripoli. I Bekaa og Akkar driver vi en mobil klinikk.
Mellom 23. september 2024 og 1. september 2025 utførte vi blant annet 175.338 medisinske konsultasjoner, 14.179 individuelle konsultasjoner innen psykisk helse og 12.33 gruppekonsultasjoner innen psykisk helse
En felles skjebne
Krigen rammer både libanesiske familier, flyktninger og migranter. Libanon huser over en million syriske flyktninger, hundretusener av palestinere og mange migranter som allerede lever under prekære forhold. Da har blitt ekskludert fra mange hjelpetiltak, til tross for at de har hatt samme akutte behov for mat, husly og helsehjelp.
Ett år etter at krigen brøt ut, ignoreres fortsatt behovene til flyktninger og migranter. Tilgangen til spesialisert helsehjelp de kan få gjennom humanitære organisasjoner står dessuten i fare.
Innen utgangen av 2025 slutter FNs flyktningorganisasjon (UNHCR) og Den internasjonale organisasjonen for migrasjon (IOM) å betale for spesialisert helsehjelp. Samtidig står UNRWA og UNICEF overfor store kutt i finansieringen. De alvorlige globale kuttene i økonomisk støtte til humanitære programmer fører til enorme udekkede behov, skaper nye og forsterker eksisterende kriser.
For mennesker som Abdel Karim og Samira er det fortsatt en daglig kamp å bygge opp igjen livene sine. Vi kommer fortsatt til å gi helsehjelp og andre tjenester der det er behov og sikre lokalsamfunnene tilgang til livsviktig helsehjelp. Hverdagen er først tilbake når mennesker kan leve uten frykt og med tilgang til medisinsk hjelp, psykisk helsehjelp og andre viktige tjenester.
