Hun har blodforgiftningssjokk.

Akkurat som forrige gang hun var her, på sykehuset i hovedstaden Bangui, blør den unge kvinnen nå kraftig.

Men det er verre denne gangen. I tillegg til blødningen har kvinnen fått en omfattende bakterieinfeksjon i buken.

To uker tidligere lå hun på samme operasjonsbenk. Før det hadde alt gått galt. Fødselen som var i gang, hadde tatt en livsfarlig vending. Hun ble hastet til sykehuset av familiemedlemmer, men da hadde hun mistet så mye blod at legene ikke kunne finne pulsen hennes. Babyens hjerteslag inne i magen var heller ikke å høre.

Da de åpnet den, fant de en livmor som var revnet i to. Babyen lå utenfor livmoren. Den var tre og en halv kilo perfekt. Men uten liv.

Andersen hadde en dårlig følelse også når det kom til mor. Nå satt hun og teamet hennes, bestående av lokale sykepleiere, en jordmor og en kirurg, alle krefter i sving for å redde kvinnen.

Og mot alle odds: Hun overlevde.

Én måned senere, i et nytt år, er Elin Andersen hjemme igjen på Hamar. Men tankene er fortsatt hos kvinnene og kollegaene i Bangui.

Fødeavdelingen i Bangui er – i motsetning til de fargerike veggene på utsiden – lys og steril, men hver dag rommer den hele følelsesregisteret: ubegripelig glede, ubegripelig sorg.

Andersen tenker på de inntrykksfulle dagene og nettene.

Den sentralafrikanske republikk er et av landene i verden der flest mødre dør som følge av graviditet og fødsel. I dag finnes det få tilbud som gir gratis kvalitetsomsorg for gravide og fødende utenom Leger Uten Grenser-støttede klinikker. I et land med seks million innbyggere finnes det kun 15 gynekologer.

Barnedødeligheten er også skyhøy. En baby her har 25 ganger større sannsynlighet for å dø før sin første bursdag enn om den hadde blitt født i Europa.

Ti år med konflikt har tvunget flere på flukt og inn i fattigdom.

– Tross konflikt og skiftende regjeringer har Leger Uten Grenser i stor grad klart å fortsette arbeidet sitt i landet. Det gjør vi ved å snakke med ulike parter og å være uavhengige, så det er utrolig viktig, sier Andersen.

Historiene bak tallene gjør Andersen ikke bare rørt, men også opprørt. Hun understreker hvor viktig det er at Leger Uten Grenser er på plass for å gi helsehjelp til denne gruppen.

– Det er veldig fint å være en del av et prosjekt som aktivt jobber for å først og fremst redde liv. Det er vanlig å få barn tidlig, og ofte er bekkenet for lite til at barnet kan komme ut, noe som gjør at de trenger keisersnitt, sier Andersen.

– I tillegg er det mangel på oppfølging under svangerskapet, noe som gjør at sykdommer og tilstander som svangerskapsforgiftninger, blodmangel og hiv-infeksjoner ikke blir oppdaget. Derfor er det helt livsnødvendig at jentene får god fødselshjelp her, fortsetter hun.

Leger Uten Grenser pusset opp fødeavdelingen i fjor sommer. Organisasjonen gir også psykisk helsehjelp til kvinner og familier som har mistet, i tillegg til å drive opplæring og utdanning. Ideen er å overføre kunnskap, slik at Leger Uten Grenser på sikt blir overflødig og kan overføre prosjektet til det nasjonale helsevesenet.

På fødeavdelingen er det en dirrende energi, ofte høylytt. Men det finnes også øyeblikk av fred.

I en avgrenset del i etasjen over fødestua, ligger kenguruavdelingen. Her, i et lyst og luftig rom med to hjørnefløy-vinduer innrammet av fargerike gardiner, flyttes premature barn, mamma, og kanskje pappa, når de er sterke nok.

En av de som fikk hjelp på dette sykehuset, er lille Archange Kamangomda og mamma Stephanie. Han ble født prematurt ved 28 uker og veide bare 800 gram. Den nyfødte gutten kjempet for livet på intensivavdelingen i 45 dager. De ansatte kalte han etter hvert bare for «generalen» på grunn av kampviljen.

– Tvillingsøsteren hans døde dessverre etter to uker, og jeg trodde jeg kom til å miste ham også, sier Stephanie.

Helsepersonalet ba henne om å prøve «kengurumetoden».

– Jeg var stresset og ikke helt overbevist. Men raskt så jeg at han ble bedre og bedre. I dag veier han 1,5 kg. Snart kan vi reise hjem.

Lege Elin Andersen mener kengurumetoden er et eksempel på effektiviteten i det enkle og basale. Hun har lært mye fra tiden på sykehuset i Bangui.

– 95 prosent av teamet jeg har vært en del av, er lokalt ansatte. De har lært meg mye. Og det viktigste er å holde det enkelt: Gi blod i tide, stoppe blødninger, holde pasientene varme, unngå infeksjoner. Sånn redder man liv, avslutter Andersen.