Nødhjelp skal redde liv og lindre nød i krisesituasjoner. Vi skal være på plass når nøden er størst. Allikevel svikter den humanitære sektoren gang etter gang nettopp når det gjelder som mest, særlig i konfliktområder. Hvorfor er det slik?

Rapporten tar utgangspunkt i fire feltstudier – Jemen, Nigeria, Niger og Mali – som alle illustrerer hvordan og hvorfor nødhjelpsinnsatsen ikke var rask eller god nok. Studiene er en del av Leger Uten Grensers «Emergency Gap»-prosjekt.

Hovedfunnene i rapporten viser at:

• Et internasjonalt press for å samordne nødhjelp med langsiktige bistandsmål – som klima, likestilling, terrorbekjempelse og demokratibygging – tar fokus vekk fra den humanitære hovedoppgaven: redde liv og lindre nød i akutte kriser.
• Den humanitære handlekraften er for svak. Strukturelle svakheter, hovedsakelig i FN-systemet, hindrer effektiv nødhjelp. Blant annet er systemet preget av for svak beredskap, for lite fleksibilitet og for stor risikoaversjon. Mangel på ekspertise og konkurranse mellom organisasjonene er også med på å undergrave nødhjelpsresponsen.

Skal man forbedre kriseresponsen i konfliktområder, må man styrke de humanitære organisasjonenes evne til å gjøre sin hovedoppgave. For å sikre god respons når det gjelder, må man frigjøre akutt nødhjelp fra de politiske målsettingene om fred og langsiktig utvikling. For å hindre ødeleggende konkurranse må man forandre finansieringsmodellen og gi organisasjonene mulighet til å bygge en egen, fleksibel beredskap.

Utenriksdepartementet utarbeider i disse dager en ny humanitær strategi og Leger Uten Grensers rapport er ment som et innspill til denne strategien. Leger Uten Grenser ber Norge om å ta en lederrolle, ved å (1) løfte denne livsviktige diskusjonen internasjonalt og (2) være et eksempel til etterfølgelse i sin forvaltning av norske humanitære midler.

Last ned rapporten (pdf): Når nøden er størst.