Foto: Leger Uten Grenser / Lindis Hurum.​
Hjem > Nyheter > Liberia ebolafritt: Lindis Hurums tale til kollegene
Nyheter

Liberia ebolafritt: Lindis Hurums tale til kollegene

09.05.2015 | Oppdatert 22.09.2017
        

Jeg ankom Monorova alene den 29. juni, og Dr. Moses Massaquoi plukket meg opp på flyplassen. Jeg var den første av det som kom til å bli en lang rekke internasjonale hjelpearbeidere fra Leger Uten Grenser. Jeg ble tatt i mot som en gammel venn selv om jeg aldri hadde vært i Liberia og kunne føle de sterke båndene som ble knyttet i de harde krigstidene da Leger Uten Grenser kjempet sammen med liberierne for å redde liv.

Nå var en ny kamp kommet og gjennom de neste to månedene gjorde jeg mitt beste for å kjempe ebolakampen sammen med dere. De første fem ukene hadde jeg et team på bare fem personer og var ikke i stand til å gjøre så mye som verken jeg eller Leger Uten Grenser ønsket. Ressursene våre var overbelastet, og vi måtte akseptere at Leger Uten Grenser ikke er leger uten begrensninger. Vi prøvde å slukke en brann, men brannen ble større for hver dag. Jeg følte meg ofte motløs, nytteløs, hjelpeløs og håpløs.

Dette er hva jeg husker:

Det kraftige regnet: som gjorde hver dag mørk og våt. Hver dag, hele dagen.

Den gule fargen: Fargen på støvlene mine, på våre egne beskyttelsesdrakter, på de mange drosjene som brakte døende pasienter hit til ELWA3 da vi endelig åpnet i august.

Frykten: I pasientenes øyne, i stemmene under møtene, i gatene i Monrovia.

Men også motet:

Motet til menneskene hos helsedepartementet hvor jeg gikk hver dag for å diskutere situasjonen. Noen ganger argumenterte vi høylytt, andre ganger delte vi øyeblikk av stillhet. Vi delte alltid det samme målet: å stoppe det grusomme viruset.

Motet til Samaritan’s Purse, som var den eneste organisasjonen på det tidspunktet som løftet hånden og svarte på vår desperate hjelp ettersom epidemien gikk helt ut av kontroll. Vi tok hånden deres, og uten dem ville ELWA3 aldri vært mulig. Sammen startet vi byggingen av dette senteret i juli. Plutselige og vanskelige tilfeller gjorde det umulig for dem å fortsette og vi måtte fortsette uten å holde dem i hånden. Jeg er veldig glad for og rørt over å se dem tilbake her i dag.

Motet til hjelpearbeiderne. Først til helsedepartementets team på ELWA2 – så de flere hundre vi rekrutterte til ELWA3 og til dem skylder vi alt. Uten å nøle et sekund kom dere praktisk talt løpende for å hjelpe oss da vi endelig kunne åpne. Deres motivasjon og besluttsomhet gjør meg stum. Dere er de virkelige ebolakjemperne. Dere er mine helter.

Og endelig: ballongene: da vi mot alle odds greide å åpne dette senteret, kom naboene til ELWA, verdens største ebolasenter, og pyntet gjerdet med ballonger og sang sanger for å takke oss. Jeg gråt. Vi gråt alle sammen. Det er noe av det vakreste jeg har vært vitne til. Hvordan kan jeg bli motløs når dere beholdt håpet? Når dere ville takke oss selv om vi alle visste at det vi gjorde ikke var nok. Selv om vi måtte gjøre det mest smertefulle og uakseptable: å vende oss bort fra døende og redde pasienter. Ingen blir med i Leger Uten Grenser for å avvise syke mennesker i nød, ei heller for å håndtere lik. Vi måtte gjøre begge deler, og vi har alle sår i hjertene våre som minner oss om det. Ballongene deres lærte meg noe viktig: Noen ganger er håp alt du har, og håp er mektig.

Da jeg ankom, var situasjonen allerede alarmerende. Da jeg dro, var den katastrofal. I dag er jeg tilbake, og det gir meg enorm glede og håp å se at dere greide å vinne kampen. Jeg har aldri vært så glad for å se et tomt sykehus i Leger Uten Grenser, la det nå forbli slik.

Det føles som en stor sorg å stå her på bakken hvor 800 pasienter – mødre, brødre, døtre, bestefedre – endte sine liv på det mest ensomme vis. 80 familier mistet sine elskede, livet forandret seg for alltid. I dag bærer vi dem med oss, de er aldri alene.

Jeg føler meg ydmyk over å se resultatene av våre felles ekstraordinære innsats her på ELWA3 i en periode med store vanskeligheter. Vi overlevde, vi er alle overlevere.

Det er så mye jeg vil si, men noen ganger er «takk» det eneste ordet du har igjen. Dette er et av slike øyeblikk. Så takk for at dere ikke gir opp, takk for det dere alle har lært meg om håp og mot.

Les mer om: Liberia, Ebola

Mer i denne seksjonen  
Pasienthistorier
Feltblogg
Land
Helseutfordringer
Flyktninger
Krig og konflikt
Sykdommer
Foto: Leger Uten Grenser / Lindis Hurum.​
Hjem > Nyheter > Liberia ebolafritt: Lindis Hurums tale til kollegene
Nyheter

Liberia ebolafritt: Lindis Hurums tale til kollegene

09.05.2015 | Oppdatert 22.09.2017
        

Jeg ankom Monorova alene den 29. juni, og Dr. Moses Massaquoi plukket meg opp på flyplassen. Jeg var den første av det som kom til å bli en lang rekke internasjonale hjelpearbeidere fra Leger Uten Grenser. Jeg ble tatt i mot som en gammel venn selv om jeg aldri hadde vært i Liberia og kunne føle de sterke båndene som ble knyttet i de harde krigstidene da Leger Uten Grenser kjempet sammen med liberierne for å redde liv.

Nå var en ny kamp kommet og gjennom de neste to månedene gjorde jeg mitt beste for å kjempe ebolakampen sammen med dere. De første fem ukene hadde jeg et team på bare fem personer og var ikke i stand til å gjøre så mye som verken jeg eller Leger Uten Grenser ønsket. Ressursene våre var overbelastet, og vi måtte akseptere at Leger Uten Grenser ikke er leger uten begrensninger. Vi prøvde å slukke en brann, men brannen ble større for hver dag. Jeg følte meg ofte motløs, nytteløs, hjelpeløs og håpløs.

Dette er hva jeg husker:

Det kraftige regnet: som gjorde hver dag mørk og våt. Hver dag, hele dagen.

Den gule fargen: Fargen på støvlene mine, på våre egne beskyttelsesdrakter, på de mange drosjene som brakte døende pasienter hit til ELWA3 da vi endelig åpnet i august.

Frykten: I pasientenes øyne, i stemmene under møtene, i gatene i Monrovia.

Men også motet:

Motet til menneskene hos helsedepartementet hvor jeg gikk hver dag for å diskutere situasjonen. Noen ganger argumenterte vi høylytt, andre ganger delte vi øyeblikk av stillhet. Vi delte alltid det samme målet: å stoppe det grusomme viruset.

Motet til Samaritan’s Purse, som var den eneste organisasjonen på det tidspunktet som løftet hånden og svarte på vår desperate hjelp ettersom epidemien gikk helt ut av kontroll. Vi tok hånden deres, og uten dem ville ELWA3 aldri vært mulig. Sammen startet vi byggingen av dette senteret i juli. Plutselige og vanskelige tilfeller gjorde det umulig for dem å fortsette og vi måtte fortsette uten å holde dem i hånden. Jeg er veldig glad for og rørt over å se dem tilbake her i dag.

Motet til hjelpearbeiderne. Først til helsedepartementets team på ELWA2 – så de flere hundre vi rekrutterte til ELWA3 og til dem skylder vi alt. Uten å nøle et sekund kom dere praktisk talt løpende for å hjelpe oss da vi endelig kunne åpne. Deres motivasjon og besluttsomhet gjør meg stum. Dere er de virkelige ebolakjemperne. Dere er mine helter.

Og endelig: ballongene: da vi mot alle odds greide å åpne dette senteret, kom naboene til ELWA, verdens største ebolasenter, og pyntet gjerdet med ballonger og sang sanger for å takke oss. Jeg gråt. Vi gråt alle sammen. Det er noe av det vakreste jeg har vært vitne til. Hvordan kan jeg bli motløs når dere beholdt håpet? Når dere ville takke oss selv om vi alle visste at det vi gjorde ikke var nok. Selv om vi måtte gjøre det mest smertefulle og uakseptable: å vende oss bort fra døende og redde pasienter. Ingen blir med i Leger Uten Grenser for å avvise syke mennesker i nød, ei heller for å håndtere lik. Vi måtte gjøre begge deler, og vi har alle sår i hjertene våre som minner oss om det. Ballongene deres lærte meg noe viktig: Noen ganger er håp alt du har, og håp er mektig.

Da jeg ankom, var situasjonen allerede alarmerende. Da jeg dro, var den katastrofal. I dag er jeg tilbake, og det gir meg enorm glede og håp å se at dere greide å vinne kampen. Jeg har aldri vært så glad for å se et tomt sykehus i Leger Uten Grenser, la det nå forbli slik.

Det føles som en stor sorg å stå her på bakken hvor 800 pasienter – mødre, brødre, døtre, bestefedre – endte sine liv på det mest ensomme vis. 80 familier mistet sine elskede, livet forandret seg for alltid. I dag bærer vi dem med oss, de er aldri alene.

Jeg føler meg ydmyk over å se resultatene av våre felles ekstraordinære innsats her på ELWA3 i en periode med store vanskeligheter. Vi overlevde, vi er alle overlevere.

Det er så mye jeg vil si, men noen ganger er «takk» det eneste ordet du har igjen. Dette er et av slike øyeblikk. Så takk for at dere ikke gir opp, takk for det dere alle har lært meg om håp og mot.

Les mer om: Liberia, Ebola

 
STØTT OSS
Bli fast giver
Med private gaver kan vi hjelpe dem som trenger det mest, uavhengig av politikk og myndigheter.
ENGASJER DEG
Få nyhetsbrev
Få en dypere innsikt i vårt arbeid.

⇑  Til toppen