En kvinne på flukt blir med ett først og fremst tildelt én identitet: flyktning

Skrevet av Lindis Hurum, generalsekretær og feltarbeider i Leger Uten Grenser.

Jeg heter Lindis og jobber for Leger Uten Grenser. Jeg er også kvinne. En kvinne som er så heldig å være født her i Norge hvor det å være kvinne ikke betyr at jeg automatisk har færre muligheter og rettigheter, slik det gjør for veldig mange kvinner jeg har møtt i krig og katastrofer.

Som Ruth, en lærerinne jeg møtte under krigen i Den sentralafrikanske republikk. Hun hadde flyktet sammen med mannen Alan og deres tre barn til flyktningleiren jeg jobbet i. Nå bodde hun der. Rett på bakken på et flettet bambusteppe, i trengsel sammen med tusenvis av andre med kun stjernehimmelen som skydd. 

Hun kom til klinikken til Leger Uten Grenser med minsten som var febersyk med malaria. Da jeg fulgte henne tilbake der hun holdt til, måtte jeg passe meg for ikke å tråkke på folk. Det var bare en fotbredde mellom hvert lite teppe. Det var støvete og sølete, og Ruth sa hun ikke hadde vasket seg siden hun kom hit. Møkkarennene under neglene bekreftet det.

Da vi kom bort til hennes høyst provisoriske hjem, hvor fire bambusstenger holdt oppe en hullete presenning, stoppet hun meg og ba meg pent om å ikke tråkke på teppet med mine skitne sko. Det var da jeg la merke til at hun hadde skrevet navnet til familien på en pappbit som hun hadde festet på den ene bambusstangen.

Umiddelbart ble jeg overrasket fordi det virka fåfengt å hindre å søle på teppet i den fortvilte og håpløse situasjonen hun var i. Men hun hadde et behov for å opprettholde en viss verdighet i dette totalt uverdige og det var noe av det som gjorde at jeg kjente meg selv igjen i henne.

Vi har alle et behov for å holde fast ved vår identitet og menneskelighet - selv når vi har opplevd umenneskelige handlinger. Kanskje særlig da.

En kvinne på flukt må forlate mye: fellesskap, rutiner, trygghet. Men det er også et tap av identitet – enten man er flyktning på vei ut av Ukraina eller i Den sentralafrikanske republikk.

Identitetstapet

Å flykte fra krig kan være ekstra farlig og utfordrende for kvinner. Kvinner er mest utsatt for overgrep og seksualisert vold, gravide kvinner må føde under utrygge forhold, og i tillegg blir mange alenemødre over natten. På toppen av alle disse helt praktiske farene og utfordringene, mister de noe av det mest grunnleggende vi har som mennesker: identiteten vår.  

Tenk på alle identiteter du bærer som kvinne. Jeg har mange merkelapper: datter, generalsekretær, hjelpearbeider, søster, kranglefant og idealist. En kvinne på flukt blir med ett først og fremst tildelt én identitet: flyktning. Og i likhet med Ruth, kan kvinnene som flykter fra Ukraina nå oppleve dette identitetstapet.

Jeg vil at du skal forestille deg følgende:

Du og barna dine har rasket med dere det dere klarte og søkt tilflukt i det nærmeste bomberommet i byen der du bor. På et øyeblikk har du blitt fratatt muligheten til å være mamma slik du ønsker å være det. Nå er du mamma med barn som sitter livredde i bomberom, mens de holder fast i bamsene sine. Livredde barn som du ikke kan trøste, fordi du selv trenger trøst. Barn som fikk livet snudd opp ned på bare et øyeblikk, uten at mamma kan forklare hvorfor fordi du ikke forstår det selv.

Barn som skriker når de hører bomber for første gang, som du kun kan gjengjelde med ekkoet av ditt eget skrik. Barn som fryser i endeløse køer ved grensene, og som kun har din iskalde hånd å holde i. Barn som gråter når de tar farvel med pappa fordi han ikke kan bli med, og som du bare kan møte med stumme tårer.

Hvordan er du mamma da?

Bare en flyreise unna

Det som knyttet Ruth og meg sammen var så uendelig mye viktigere enn det som åpenbart skilte oss fra hverandre. Etter å ha jobbet tett på reell nød, lidelse og ondskap i mange år, er jeg overbevist om at vi alle har tre ting til felles. Tre ting som er det aller viktigste for oss: å være friske, trygge og sammen med de vi er glade i.  

I dag, på den internasjonale kvinnedagen, vil jeg at vi i søsterskapets ånd og i solidaritet skal reise oss for de av oss kvinner som lider bare en flyreise unna - enten det er i Ukraina eller Den sentralafrikanske republikk. Kvinner som er akkurat som meg. Akkurat som deg.   

For verden blir ikke forandret av kalde hoder, men av det som river i hjertet.

Leger Uten Grenser jobber etter de humanitære prinsippene: uavhengighet, nøytralitet og upartiskhet. Fordi alle liv er like mye verdt.

Publisert 08. mars 2022